Av Hans Arne Akerø, leder av Kirkerådets seksjon for gudstjenesteliv og kultur
Jesu tre fødsler var en uttrykk man gjerne brukte i middelalderen, men tanken bak dette uttrykket har lange røtter både til oldkirken og fram til vår tid.
Jesu første fødsel er Guds Sønns fødsel før verden ble skapt. Denne første fødsel omtales i Den nikenske trosbekjennelse, som vi også bruker i gudstjenester. Den er litt mer utførlig enn Den apostoliske trosbekjennelse, først og fremst i omtalen av Jesus. Her sier vi:
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Jesus var altså til før verden ble skapt, og for å uttrykke denne relasjonen mellom Faderen og Sønnen, brukes ordet født. Det er Jesu første fødsel.
Jesu andre fødsel – det er Jesu komme til verden, hvor han blir menneske av kjøtt og blod og fødes av Maria. Siden han allerede før skapelsen var «sann Gud», skjer noe radikalt med Jesu andre fødsel: Gud blir menneske.
Dette går egentlig ikke an. Gud er radikalt forskjellig fra oss mennesker. Det er sjokkerende at Gud blir menneske av kjøtt og blod, at Gud inkarneres i et bestemt menneskebarn.
I et stort verk for klaver av den katolske komponisten Olivier Messiaen - det varer over 2 timer og heter «20 blikk på Jesubarnet» - starter Messiaen med å skildre Faderens blikk fra evigheten, hvor Gud sier: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Her handler det altså om Jesus som var før alle tider.
Deretter skildrer Messiaen Stjernens blikk. Den musikken starter dramatisk og sjokkartet. Hele kosmos er i opprør over at Gud bryter alle lover og blir menneske. Messiaen omtaler denne satsen slik: «Nådens sjokk – stjernen lyser stille, med et kors over seg.»
Da dette verket ble fremført første gang, leste Messiaen disse kommentarene til hver av de 20 satsene, og ble pepet ut. Det ble aldeles for religiøst! Men «nådens sjokk» uttrykker Jesu andre fødsel, inkarnasjonen. Ordet om korset ville ikke være noe frelsesbudskap, om ikke Guds Sønn ble menneske. Jul og påske er forent i ett og samme frelsesprosjekt ut fra Guds dype kjærlighet til verden, slik det står skrevet i «den lille bibel»:
For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3,16)
Men hva er Jesu tredje fødsel? Det er når Jesus, ved Den hellige Ånd, fødes i hver av oss, i vårt hjerte og sinn.
Altså tre fødsler: Jesus, født før alle tider. Jesus, født inn i våre kår. Og Jesus, som fødes i våre hjerter. Man kan si at det er «typisk» for Jesus at han fødes.
Han fødes i oss når «vi bøyer oss i undring for ham som har sin trone i himmelen, men som ser på oss fra dyrenes matkrybbe» (Peter Halldorf).
Han fødes i oss når vi fornemmer storheten i det å være menneske, og er opptatt av å verne menneskeverdet, fordi Gud ble menneske.
Han fødes i oss når vi åpner oss og lukker Jesus inn i vårt hjerte og sinn.
Teologen Ole Hallesby skrev en vakker bok om bønn: «Fra bønnens verden». Den har vært oversatt til mange språk. Hallesby definerer bønn slik: «Å be er å lukke Jesus inn. Og han presiserer det også så fint slik: «Å be er å lukke Jesus inn til vår nød». Kan det bli bedre?
Julens fremste salmedikter, Hans Adolph Brorson, beskriver også Jesu tredje fødsel så fint i siste vers på salmen «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom»:
Akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt. (vers 7)