Da Jesu fødselsdag i vest ble flyttet til 25. desember, ble 6. januar til trettende dag jul, og dagen ble knyttet til vismennene fra Østerland som kom til Jesusbarnet med sine gaver.
I 1582 bestemte pave Gregor 8 at skulle innføres en ny kalender (som fikk navnet den gregorianske) til erstatning for den julianske kalenderen som ble innført av Julius Cæsar i år 46 f.Kr. For å få orden på tidsregningen måtte en hoppe over 13 dager. Men de fleste ortodokse kirkene beholdt den julianske kalenderen. Derfor feirer de jul 13 dager etter Vestkirken.
I 1700 bestemte kongen i København at Danmark/Norge skulle gå over til den gregorianske kalenderen.
Inntil festdagsreduksjonen av 1770 var Helligtrekongersdagen en offentlig helligdag i Norge.
Bibelen forteller at noen vismenn fra Østen kom til Jerusalem og spurte «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» (Kapittel 2 i Matteusevangeliet) Det står ikke noe om at det var tre av dem eller noe om deres navn. Historien om at de skulle hete Caspar, Melchior og Balthazar, kjenner man først fra det 11. århundre.
Mye legendestoff har vært lagt til den opprinnelige bibelske fortellingen om de vise menn. Men det er en ting som binder det hele sammen: Nemlig understrekningen av at noen av de aller første som kom for å tilbe Jesus, ikke var jøder. Det fikk stor betydning for den tidligste kirken. Her hadde man en fortelling som gjorde det tydelig at Det gamle testamentes Gud - Israels Gud - hadde sendt sin sønn til alle folkeslag, ikke bare til jødene. Dette viser at budskapet om Jesus gjelder alle uansett nasjonalitet, status og rang.
Grundtvigs store salme "Deilig er den himmel blå" fra 1810 er en helligtrekongerssalme.
Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg
Det var midt i julenatt,
hver en stjerne glimtet matt
da med ett der ble å skue
en så klar på himlens bue
som en liten stjernesol
Når den stjerne lys og blid
lot seg se ved midnatts tid
var det varslet i Guds rike
at en konge uten like
skulle fødes på vår jord
Vise menn fra Østerland
drog i verden ut på stand*
for den konge å opplete,
for den konge å tilbede
som var født i samme stund
De ham fant i Davids hjem,
de ham fant i Betlehem
uten spir og kongekrone,
der kun satt en fattig kone
vugget barnet i sin skjød
Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen;
vi har og en ledestjerne,
og når vi den følger gjerne
kommer vi til Jesu Krist
Denne stjerne lys og mild
som kan aldri lede vill,
er hans guddoms ord det klare,
som han lot oss åpenbare
til å lyse for vår fot
* på stående fot, straks