Bestemmelsen av tidspunkt for påsken har vært et viktig tema i de kristne kirkene fra de tidligste tider, og var ofte bakgrunn for strid. Mye tyder på at de kristne på 200- og 300-tallet spurte jødiske naboer om når de feiret Pesach, den jødiske påsken, og la sin påskefeiring til samme tid. Men på den tiden var heller ikke jødene så sikre på kalenderen.
Kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte at alle kristne skulle ha en felles dag for påsken, og at den skulle bestemmes uavhengig av jødene. Det er ikke plass her til å komme inn på alle stridigheter som fulgte senere, men vi hopper fram til den bestemmelse av dag for påsken som paven bestemte for den katolske kirke fra 1583, og som de protestantiske land etter hvert også begynte å følge (men som ikke følges av den ortodokse kirke).
På den tiden var det ikke mulig å forhåndsberegne det nøyaktige tidspunktet for hverken vårjevndøgn eller fullmåne. Dessuten, man ville ha påsken på en gitt dato over hele verden, mens tidspunktene for vårjevndøgn og fullmåne var nettopp tidspunkter og kunne falle på to forskjellige datoer ut fra hvilken tidssone man var i.
Regelen fra 1583 er i utgangspunktet enkel: Påskedagen er første søndag etter første sykliske fullmåne som er på eller etter 21. mars. Mens det astronomiske vårjevndøgnet kan finne sted 19., 20. eller 21. mars, er altså 21. mars alltid utgangspunktet for beregningen av påskedagen.
Her kan du lese hvorfor vi feirer påske.