Av leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum
Julen ble til i en hustrig og vindskjev stall. Julen er at mirakelet ble født i det lave, som det heter. Fødd av møy i armodsdom. Vi gjør oss umak med å forsøke å begripe dette, lage forståelig logikk av det. Det er umulig. Det er ikke til å fatte, denne unge, redde moren. Denne kalde, trange, forblåste stallen. Varme fra dyrene. Lukt av våt sau og dyremøkk. Høy å føde i. Som stakk og luktet. Gjeterne, samfunnets utskudd, som var de første til å bevitne det som var hendt. Det er ikke til å forstå. Og her skjer mirakelet.
Rammen rundt dette er nødvendig for hvis man skal ha sjans til å forstå en flik av det som skjedde. For stallen er ikke en eksotisk rekvisitt, en rustikk bakgrunn. Nettopp måten mirakelet skjedde på, hvem det skjedde med, ryster oss så dypt at vi hjelpes til å se hva mirakelet er. Ikke var det vakkert. Ikke var det høytidelig. Ikke var det mye julehygge å spore. Men nettopp måten Gud ble menneske på, kaster lys over hele kristentroen. Hvis vi orker å se.
Og hvis vi forsøker, er det lett å få vond smak i munnen over måten vi feirer jul på. Julen bærer i seg kimen til utvendig og ekskluderende tomhet. Vi blir kyniske av det, for tankespranget fra Den fattige Gud til vestlig julefeiring er i overkant stort. Det er lett å heve øyenbrynene av alle oss som baker og vasker og marsipaner oss til utmattelse. Jo, julekynikerne har gode kort på hånden i desember.
Så hvordan kan vi holde ut oss selv i desember. Redusert forbruk og rettferdige gaver, er åpenbare svar. Men vi vil jo at julen skal være raus og varm og gavmild, også. Vi vil ikke kjipe den i stykker. Så takk Gud for Marte Svennerud i Barbara Rings novelle i adventstiden. Hennes evig uforglemmelige: Je tar alle sju. Itte no knussel! De sju ungene til lærer Hansen er blitt foreldreløse og bygdas folk tar ansvar for å fordele ungene mellom seg. Og de stakkars foreldreløse spiller gnav om hvem som skulle få bli med til Svennerud og komme på butikken. En av dem vant, og de andre svelger skuffelsen, Men Marte Svennerud viser sin barske kjærlighet og skjærer igjennom forhandlingene om fordeling av ungeflokken og tar dem til seg, hele hurven og fyller opp sleden. Og vi leser om presten som svinger kalotten i begeistring og roper hurra sammen med alle bygdas gode menn. «En gang til: Itte no knussel» roper de i det Marte og ungene kjører bort i sleden.
Nå glir advent snart over i jul. Med alt vi bærer på. Av juleglede og julesorg, av julesavn og julefellesskap. Biskopen i København, Peter Skov-Jakobsen sier det slik: «Julaften rommer alt, men det behøver ikke gå opp. En aften som rommer både sorgen og gleden og lengselen.» I julen fortelles det om at Gud ble menneske i 1600 kirker over hele landet. Kirkene fylles på julaften. Det var 2314 gudstjenester på julaften i 2017 med til sammen 559 807 deltakere.
Så velkommen til jul. Velkommen i kirken. Velkommen til stallen og krybben der ingen møtes med krav eller avvisning, der lyset fra mirakelet er noe vi alle kan varme oss på. Så kan vi la Marte Svennerud hjelpe oss å holde sammen det nesten uoverstigelige spennet mellom julemirakelet og førjulsaktivitetene. Meg hjelper hun hvert eneste år til ikke å henfalle til utslitt kynisme. Hun bygger en bro over avgrunnen mellom stallen og gaveberget under treet. For om Jesus er julens kjerne, er det på mange måter Marte Svennerud som lar meg se kjernen i juleforberedelsene. Vi baker. Itte no knussel! Vi gir ekstra til Kirkens Bymisjon. Itte no knussel!
Vi kan kanskje ikke varme barnet i krybben. Men vi kan varme noen av disse hans minste. Itte no knussel. Marte Svennerud og barnet i krybben. Denne dobbeltheten er det vi må prøve å holde sammen. Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom førjulstid og jul. Det er ikke slik at jo flere kaker vi har bakt, jo mer pynt vi henger på treet, jo flere vi har å kjøpe gaver til, desto fjernere blir vi fra julens budskap. Vi bærer denne dobbeltheten, dette spranget i oss hele året, og i adventstid og juletid blir det tydeligere enn ellers. Vi kan la oss inspirere av Marte Svenneruds håndfaste omsorg.
Vi kan bidra til å gjøre verden litt bedre. Også for dem vi har nær oss. Så vi prøver å ta vare på forventningene og gleden, i tillit til at Marte Svennerud visste hva hun snakket om: Je tar alle sju. Itte no knussel. Og vissheten om mirakelet i stallen er årsaken til alt sammen. Itte no knussel, der heller.