Simon Stranger f. 1976 debuterte som forfatter i 2003. Han ble tildelt Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris i 2006 for «Gjengangeren». Med ungdomsromanen «De som ikke finnes» ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for barn og unge. Les Strangers nyskrevne juletekst her.
Lukasevangeliet
av Simon Stranger
I
Jeg fikk en sønn for mange år siden, i desember. Det var like før jul, like før skyene på himmelen ble skåret opp, slik at snøen drysset ut, og jeg holdt gutten i armene, kjente en følelse av uvirkelighet, en følelse av at noe grunnleggende annerledes hadde skjedd, at en hinne i tilværelsen var brutt, og nå var jeg kommet til et annet sted. Alt var det samme, og samtidig helt annerledes, slik verden forvandler seg foran øynene på et barn når metamorfosen mot voksenlivet inntreffer, og disse tingene som hele tiden har ligget innkapslet i hver celle plutselig springer ut, vokser seg utover på innsiden og presser ut hår gjennom huden. Plutselig får alt en grunnleggende annen betydning. Hofter, bryster, jeans som strammer over lårene på en kvinne. Blodårene som synes i underarmen til en mann. Nakker. Oppsatt hår. Alt dette som tidligere var like viktige og uviktige som en stein, et gjerde, en terning, de blir nå fulle av betydning, får sin egen selvforklarende, sirkelformede grunn til å eksistere, og ingenting blir noen gang det samme. Forandringen fører til forelskelser, og iblant fører forelskelsen til et barn.
En sønn. Lukas. Først etter mange år tenkte jeg over navnet vi hadde gitt ham, og den umiddelbare gjenkjennelsen det ga meg, som et nikk, der var navnet. Familiært, kjent, uten at jeg klarte å sette fingeren på hvor jeg hadde hørt det før. Først mange år senere forstod jeg hvor, og hvorfor. Det handlet om barndommen, om julen.
II
Hver julemiddag hjemme var i det samme rommet, i spisestuen, i et rom som ikke ble brukt annet enn på søndager. Hver julaften ble jeg bedt om å lese høyt fra Bibelen, det samme utdraget hvert år i en svart bibel med gullkors og skinninnbinding, og med blader så tynne at de minnet om de tynne flakene i vepsebol, eller sommerfuglvinger. Det var lukten av pinnekjøtt, av saltede bein av lam. Det var lukten av den oransje kålrabistappen, kokte poteter. Det var flakkingen av stearinlys, hvit duk, sølvtøy og små salt og pepperbøsser som var formet som miniatyrsopp i forskjellige farger.
Og så var det broren min, med et navn fra bibelen som oversatt fra hebraisk betyr «Den førstefødte». Det var moren min, og så var det faren min.
«Det var i de dager at det ble sendt ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle skrives inn i manntall,» leste jeg, i lyset fra flammene som skinte fra lysestaker av sølv. Leste i lysene fra de andres ansikt, i en blanding av nervøsitet og stolthet. Den samme passasjen, hvert år. Fra Lukasevangeliet.
Først mange år senere, som ungdom, fikk jeg greie på min fars historie, og forstod hvordan denne passasjen må ha betydd noe helt annet for ham, noe langt utover Bibelen. Det var en formiddag, antagelig en helg, og solen strålte inn gjennom de høye vinduene. Han ba meg sette meg ned ved spisestuebordet. Moren min satte seg også, ved dette møbelet som ellers aldri var i bruk, annet enn til søndagsmiddager, selskap og jula. Hva hadde jeg gjort? Hadde jeg gjort noe galt? tenkte jeg nervøst, før han åpner munnen og begynte å fortelle. Som sekstenåring hadde han fått sitt eget ID-kort, og oppdaget at det sto «Fødested: Oslo», ikke Bergen, der han hadde bodd hele sitt liv. Hva var dette? Hvorfor hadde foreldrene hans aldri sagt noe om at de reiste tvers over fjellene for å føde? Han er født i juli, kanskje de hadde vært på ferie? Men hvorfor i alle dager hadde de ikke fortalt ham noe?
Jeg husker ikke lengre hvordan han fikk svaret. At de ikke var hans biologiske foreldre. At han var adoptert. At han var skrevet inn i et annet manntall, et annet register, ved adopsjonskontoret i Oslo.
Noen år før han døde, fortalte faren min om reisen til hovedstaden. Han fortalte om hvordan han hadde sett etter sin mor der, i gatene. Hvordan han hadde fabulert om at hun kanskje var en prostituert, for hvorfor skulle hun ellers gi vekk sitt eget barn? Og så til slutt, sjokket over å komme til adopsjonskontoret på St. Olavs plass, i bygningen ved siden av leiligheten som hovedpersonen i «Sult» av Hamsun står utenfor og lengter ved. Sjokket over å si sitt eget navn i skranken, vente, og så faktisk få svaret, etter å ha fulgt fingrene til den ansatte på den andre siden, der hun leter seg gjennom liste på liste med navn: «Ja, du er adoptert, og her er navnet på dine biologiske foreldre.»
Det er vanskelig å fullt ut forestille seg hvordan det må ha føltes. Hvordan dette vokste som en mørk flekk inni ham, noe han alltid bar med seg, hele tiden. Også under disse julemiddagene, da vi satt samlet rundt bordet og sendte sausenebb og sølvskjeer rundt, noen ganger med hans adoptivforeldre rundt bordet.
Jeg visste ingenting om det.
Jeg ble med ham for å hilse på dem. Det må være mer enn femten år siden. Vi fant frem til huset, ble invitert inn.
Min biologiske farmor.
Min biologiske farfar, med en hånd jeg umiddelbart kjente igjen som min egen.
Vi ble invitert inn, og kjente med det samme hvor vanskelig det var for dem, hvor uønsket vi var. Hvordan kunne det være annerledes?
Hvordan kunne vi forvente at de skulle orke å åpne seg for noe av denne smerten igjen? Ville det ikke innebære å åpne opp for alt? Å åpne opp for minnene om det øyeblikket da en ung mann eller dame kom ut gjennom korridoren, hilste vennlig og ga dem et skjema de måtte fylle ut. Minnet om det andre paret som kom inn døren, nervøse. Farfaren min med glattkjemmet brylsveis. Farmoren min med knekort skjørt og slanke hender. Øyeblikket da moren løftet barnet over i den fremmede kvinnens hender og forsøkte å smile, tappert.
Fra det øyeblikket skiftet barnets skjebne kurs.
Han skulle hete Stranger i stedet for Olsen. Han skulle vokse opp i Bergen i stedet for i Oslo. Som barn av en velstående familie, i stedet for fra arbeiderklassen.
Hva snakket de om den kvelden, da de lå inntil hverandre, i det knøttlille soveværelset i Gabels gate, mens ungene sov like ved siden av? Lå de våkne begge to i sommervarmen, og så for seg ansiktet til den lille? Forestilte seg hvordan han ville vokse, hvem han ville likne på? Om ansiktet ville ta formen til noen av søsknene, eller på noen av de andre slektningene? Hva han ville bli?
Eller lukket de bare alt vekk? Tvang alle bildene, alle følelsene, alle forestillingene langt ned, langt inne i seg, og aldri pratet om det igjen?
Antagelig.
Vi drakk opp kaffen, takket for kakene, og etter en halv time med tørrprat takket vi for oss, tok på skoene og gikk, og det var helt tydelig å merke sporet av lettelse i ansiktene deres idet vi forsvant ut døren. Vi satte oss i bilen, faren min lo bistert, og så kjørte vi hjem.
Bare et par år senere døde de, begge to. Faren min hørte aldri mer fra dem, og ble heller ikke invitert i begravelsen.
Noen år etter det igjen ble sønnen min født, på det samme sykehuset. Skrevet inn i et eget manntall, et eget register. Lukas.