Nils-Øivind Haagensen f. 1971 fra Ålesund. Har vært en toneangivende lyriker på 2000-tallet, med sin slentrende og muntlige stil, og ble tildelt Sultprisen i 2004. Ble i 2013 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen «God morgen og god natt». Har bakgrunn som journalist i Klassekampen. Startet Flamme forlag sammen med Bendik Wold i 2008.
Hva gir man til en som har (skapt) alt
Av Nils-Øivind Haagensen
Jeg har sett på bilder av universet i flere uker.
Planetene og galaksene i et ufattelig stort og ellers tomt rom.
Eller nesten tomt.
Jeg har også sett bilder av meteorer og meteoritter.
(Eller er det samme ting?)
Og alle stjernene, som selvlysende nålestikk, som flass på sorte skjorteskuldre.
Og tenkt: Hva gir du til en som har skapt alt det?
Jeg lurte på et kamera. Det er jo så fint, universet. Med et kamera kan du fotografere det og selv se hvor fint det er.
Men det fins ingen jeg har råd til som kan ta bilder av så store ting.
Jeg tok et bilde av månen med det jeg har. Månen var stor og gravid og helt utrolig å se på. På bildet ble den bare en liten lysflekk. Som om noen hadde spytta på og gnidd.
Så glem kamera.
Malesaker, tenkte jeg så. Eller tegnesaker. Noen gode blyanter. Godt papir. Jeg vet om en butikk. Men jeg vet jo ikke om du tegner, kan ikke huske å ha hørt eller lest noe om det, og vil nødig tvinge på deg dårlig samvittighet for at du ikke er kreativ på den måten, om du ikke skulle være det. Det går helt fint an å leve et godt liv uten å være spesielt kreativ.
Så glem tegnesaker.
Jeg vet dessuten ikke hvor du bor og kanskje har du allerede en fantastisk utsikt til universet, som gjør bilder av det på kjøleskapsdøra aldeles overflødig.
Jeg har også lest juleevangeliet.
Og siden det kan se ut som du, i lys av det, har en forkjærlighet for gjetere, tenkte jeg først på et fenalår. Til å henge på knaggen til jul. Skjære en skive når du får lyst på.
For du spiser kjøtt, ikke sant?
Jeg har lest et sted at du syns det er greit at vi gjør det, men ingenting om dine spisevaner.
Og forresten, disse gjeterne var jo bare i nærheten, står det. Det var kanskje mer praktisk enn noe annet at det ble sånn? At det ble dem som tok imot sønnen din?
I så fall blir det fort skivebom med en lang stav eller ei ullsaks også.
Hvis den livsstilen ikke betyr noe mer for deg enn andre livsstiler.
Tenkte jeg.
Du er i det hele tatt ikke så lett å forstå seg på, vet du det?
Klager ikke på noe, som jeg har fått med meg. Ber ikke om noe heller. Trenger ingenting, mangler ingenting. Tilsynelatende.
Så kanskje bare noe enkelt, og praktisk, som en god fiskestang? Fant vi ikke nettopp ut at det er vann på Mars? Eller en sykkel. Så kan du stå på to hjul mellom stjernene en stjerneklar natt.
Men forresten, og nå er jeg tilbake i juleevangeliet, kompis, jeg liker at det første englene sier til de tre menneskene (gjeterne) de overrasker, er: «Frykt ikke!» Så vet de hvor engstelige vi mennesker er. Og lettskremte. Og oppfarende. Og jeg tipper det er du som har fortalt dem det. At vi lett får panikk av ting vi ikke forstår. Og at engler kan være en sånn ting. Og at du kan være det. Gud. Din væren og ditt rike.
Panikk i gatene, panikk i hus og hjem.
Det har alltid vært sånn. Og det er sånn ennå. Det er bare å se på verden i ti minutter så skjønner man såpass (jeg orker ikke å gå i detaljer, jeg er lettskremt og panisk, også jeg).
Så det jeg mest av alt ville likt å gi deg er en mindre fryktsom verden. At den var et sted for undring, nysgjerrighet og tilgivelse, heller en forakt, fordømmelse og overgrep. Men det kan jeg dessverre ikke. Ute av mine hender.
Fiskestanga får rekke.
Og sykkelen.
Og stjernene.
Men de er ikke fra meg. Jeg aner egentlig ikke hvor de kom fra.