Tina Åmodt f. 1985 debuterte med kritikerroste «Anleggsprosa» i 2010 og fulgte opp med «Det blir aldri lyst her» i 2014. Hun har også utgitt diktsamlingen «Syntesen» med Ida Säll. I 2015 ble hun tildelt Stig Sæterbakkens minnepris. Hun har bakgrunn som journalist og litteraturkritiker.
Søsterevangeliet
Av Tina Åmodt
Mor kalte ham sin førstefødte, men vi visste at det ikke var hennes tro på arverekkefølgen som gjorde at hun bestandig mønstret ham med et blikk vi andre både fryktet og lengtet etter. Hun prøvde riktignok å behandle oss likt, det var ikke slik at hun roste ham mer, kysset ham med større inderlighet eller ga ham bedre mat å spise. Men vi så hvordan hun bekymret seg. Hun mislikte at han gikk langt fra huset, selv om han stort sett bare satt i Synagogen og leste i skriftene, eller pratet med gamlingene og tjenerne i landsbyen, eller, når han var gammel nok, gikk i snekkerlære hos far. Mor spurte alltid: Har dere sett Jesus? Hvem er min førstefødte med? Dere har vel ikke forsnakket dere igjen?
Vi forsnakket oss ikke, på tross av at vi ofte hadde lyst, om noen av oss ble ertet, brant vi etter å rope: Bare vent, en dag vil storebroren vår komme og ta dere! Men vi bet det i oss, for i mørket hadde mor samlet oss foran ildstedet og sagt: Forteller dere sannheten om broren deres, så prestene eller okkupantene får høre den, kan dere risikere at vi alle må bøte med livet. Forstår dere dette? Da nikket vi alvorlig.
Syv søsken var vi, ikke et eneste barn hadde mor måttet begrave, og hun hadde heller aldri vært døden nær i barsel. De andre brødrene mine, Jakob, Josef, Judas og Simon, var så like at folk tok feil av dem, det syntes vi var morsomt. Men Jesus, min eldste bror: Selv ikke nå klarer man å bli enig om hvordan han så ut. Jeg mistenker at øynene hans kan ha skiftet farge etter hvem som så inn i dem, for noen sier at de var nesten svarte, andre hevder de var blå. Mange påstår at huden hans hadde brunt i seg, enkelte sier at de verken før eller siden har møtt noen så gul eller blek som dem selv. Selv syntes jeg ofte at han lignet en kvinne, eller nei, det var som om han vekslet. En morgen trodde jeg at jeg så en speiling av meg selv ute i olivenlunden, men det var han som gikk der, han kom og la hendene rundt skuldrene mine og sa: Søster, jeg håper du alltid vil følge meg. Da blusset noe opp i mitt indre, nedenfor svelget, innenfor brystet, det glødet så sterkt at jeg begynte å gråte fordi jeg ble redd for å miste det.
Før min Bat Mitzvah pleide jeg å få være med når han og far arbeidet med tømmeret. Jeg skjønte at han ville gjøre far glad. Far prøvde i alle år å skjule sin uro, han pleide å si at vi aldri skulle tvile på at det mor fortalte oss om unnfangelsen var sant, og at også han hadde sett engler i drømmene. Men etter hvert som tiden gikk, og minnet om tegnene bleknet, ble det krevende å holde troen ved like. Broren min var jo også som oss andre barna, han var kanskje klokere og snillere, men også han spøkte og slo seg og lekte og kunne ligge våken om nettene og gruble. Når mor var ute av syne, glemte jeg ofte at han ikke var som oss. Jeg visste jo heller ikke hva som skulle komme. Antakelig visste han det heller ikke selv. Men jeg kan huske en gang, da han stod i fars verksted og skulle banke noen tykke nagler inn i en bjelke, at jeg så en forferdelig frykt fare over det unge ansiktet hans. Da jeg omfavnet ham, kjente jeg at han strevde med å puste.
Fødselsfortellingen elsket jeg å høre. De andre brødrene mine latet gjerne som om de ikke var interesserte, men når den årlige kvelden kom, da stjernen lyste over åsene og mor samlet oss og delte ut varmt brød med honning og olje og sa at nå skulle hun fortelle, glemte brødrene mine sjalusien, de satt helt tyste med brødbitene urørte i hendene. Broren min og far holdt til i hvert sitt hjørne av rommet, begge tankefulle. Men vi la ikke merke til det, og etter at mor hadde fortalt ferdig, hang søsteren min og jeg over den hellige halvbroren vår. Husker du dem, husker du englene, maste vi. Kan dere huske englene som våket da dere ble født? svarte han, og da syntes vi han var kjedelig.
Vi trodde at mor fortalte alt. For hun fortalte så levende om Gabriel, om gudsåndens kraft, først lurte hun på om hun var blitt gal. Hun understreket at far var så hederlig som ikke forlot henne, på tross av folkesnakket og prestenes advarsler, og at de håpet at de kunne forbli hjemme i Nazareth til fødselen og renselsestiden var overstått, men keiserbefalingene kom oftere og skarpere; alle måtte reise sørover, alle måtte skrives inn.
Da de kom til Betlehem fikk mor sjokk. Det var svart av folk i gatene, fremmede språk og dialekter lød overalt, innskrivingskøen strakte seg langs bymuren, folk lå på bakken og sov, i lufta var det hete og sykelig stank, og mor ble dårlig, hun var hoven i leddene og kjente kynnere og dødsangst og at vannet broren min levde i snart kom til å renne ut. Hele ettermiddagen gikk mor og far og lette etter bosted, og det var ikke bare overfylt i herbergene, også i husene hadde folk tatt inn sine slektninger og deres følger. For syns skyld ba noen av dem mor og far komme tilbake om de ikke fant noe, for visst syntes de synd på dem. Men faren deres var så tapper, sa mor, han ga seg ikke, og jeg kikket på far, som satt med armene i kors borte i hjørnet. Mor holdt seg på beina, om kvelden gikk de helt til en gård som lå langt utenfor bymurene. Her var det ingen langveisfarende, og man skulle kanskje tro at bøndene der ville sluppet dem inn, men familien vår er mørk, vi er mørke i huden og håret, og vi har alltid vært fattige, kanskje var de redde for at mor og far kom med sykdommer eller at de skulle svindle dem. Likevel hadde bøndene verdighet nok til å si at de kunne låne stallen, som stod tom. De kom også med vann, men som mor sa: De rakte meg vannet, men ville ikke ta i meg og hjelpe meg til rette, det glemmer jeg aldri.
Stallen: Den var så møkkete, snart klebet møkken seg til mors klær og hår. Far hadde sopt sammen høy i hjørnet, mor fikk så vidt lagt seg ned før hun begynte å skrike. Jeg trodde det var døden som brakte slike smerter med seg, fortalte mor. Det gikk timer, kjønnet hennes åpnet seg ikke nok, hun revnet som jorden kan revne, natten var helt svart, men til slutt gled han fra et mørke og ut i et annet, broren min.
Mor var forkommen. Først lå hun bare der og pustet, i det blodflekkete høyet, far plukket broren min opp, rakte ham til mor, han hylte, illsint, og mor visste ikke hva annet hun kunne gjøre enn å etterligne kvinnene hun hadde vokst opp hos; hun tørket av ham, og da hun svøpte ham hardt med sjalet sitt og la ham fra seg i stallens høykrybbe, ble han stille. Mor løftet oljelampen og kikket på barnet og spurte seg om dette kunne være mirakelet hele Israel hadde ventet på. Hadde hun kanskje fantasert likevel, i et forsøk på å glemme noe stygt? Også far stirret taust. Jeg tror kanskje at han lette etter sine kameraters trekk i min brors ansikt, jeg mistenker at han ønsket å dra derifra. Men så hørte de sangen.
Å, sangen, den var lys, sildrende, ubegripelig ren, ifølge mor. Hun fortalte at far reiste seg først, han stoppet framfor den vesle åpningen i stallveggen, og snudde seg mot mor, det lyser ute på markene, sa han, du må komme og se. Mor dro seg opp, hun haltet som en gammel kone, gjennom åpningen så hun det også, det lyste i horisonten, et tåkeaktig, skimrende lys, det kom sang fra lyset. Og hver gang mor fortalte dette, og at det var gjetere englene sang for, gjetere som senere den natten fortumlet ramlet inn i stallen, og snufset da de knelte framfor krybben og kysset mor på føttene og pakket henne inn i en ekstra kappe og ga henne dyrebar ost og fikener og geitemelk så hun skulle komme seg, da forsvant fars uro, da reiste far seg borte i hjørnet, og så sang han med den vakreste røst vi barna kunne tenke oss: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag!
Lenge var fødselsfortellingen bare vakker for meg. Hvert år, også lenge etter Bat Mitzwahen min og etter at jeg hadde blitt lovet bort og etter at jeg begynte å få barn, gikk jeg til broren min på årsdagen for hans fødsel, og jeg takket ham for at han hadde kommet til verden og skapt en så vakker fortelling som fylte meg med håp. Like lenge møtte broren min meg med et unnvikende smil. Men den siste gangen jeg gikk til ham, det var like før han dro, så han sørgmodig på meg og sa: Men søster, vet du ikke hva som skjedde da englesangen stilnet.
Og nei, jeg visste det ikke. Ingen hadde fortalt meg om hendelsene som fulgte fødselen, om alle de jødiske guttebarna som de skar strupene på. Broren min bet på neglene sine mens han fortalte, fingertuppene hans var såre.
Etter det forandret alt seg. For tiden var inne; han dro fra Nazareth. Og hva han gjorde, da han var kommet sørpå, det er det mange som har skildret bedre enn meg. Vi var der jo ikke. Jeg fikk ikke være ved hans side. Men jeg ville, jeg prøvde, vi prøvde, alle sammen. Utpå våren begynte vi å høre om det, om menneskemassene og miraklene, og far var gammel, det virket som om han allerede hadde glemt alt som var varslet, han satt i skyggen og sturet, men mor, hun nikket, det har begynt, sa hun, og en morgen vekket hun meg og sa: Jeg har drømt, jeg er redd for at han ikke tåler å gå gjennom dette alene, så vi pakket eslene og dro sørover, mor, Jakob, Josef, Judas, Simon, Sara og jeg.
Men vi fikk ikke snakket med ham. Det var for mange mennesker, disipler, tollere, tjenere, høvdinger, fattige, syndere og spedalske, alle snakket i munnen på hverandre og aldri hadde jeg kjent lukten av så mange kropper, mor sa: Dette er verre enn den gangen i Betlehem. Bare to ganger så vi ham, den første gangen presset han seg gjennom folkemengden, jeg kavet, men jeg nådde ikke fram, og overalt var det mennesker som skrek Jesus! Bror! Senere samme dag var det en venn av mor som ropte til ham at familien hans stod utenfor et hus han var inne i, og at vi ville se ham. Da kom han ut i døråpningen og svarte, uten å få øye på oss, mot hele menneskemengden: Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.
Jeg så at mor ble lei seg. Men da jeg ville trøste henne, sa hun at det ikke var hennes rett å sørge. Denne historien handler ikke om oss, sa hun. Likevel ba hun meg om å lære å lese og å skrive alt ned. Men gjem det godt, sa hun, ennå vil ingen la deg skrive det du har å fortelle.