Luke 8: Rune Christiansen

Rune Christiansen f. 1963 ble i 2014 tildelt Brageprisen for romanen «Ensomheten i Lydia Ernemans liv». Samme år fikk han også Gyldendalprisen for sitt forfatterskap. Han har også vunnet Doblougprisen og Halldis Moren Vesaas-prisen. Han har markert seg som både poet, oversetter og prosaforfatter. 

Eselet

Av Rune Christiansen

Til Lukas

Over et jorde med frosne aks, bakenfor et kulsent skogholt, ute på en lysning, i det golde månelyset, der står stallen.

  I forestillingen, det vil si i den fantasien som har fulgt meg siden barndommen, ser jeg for meg at det befant seg et esel i kvea der Jesus ble født, og dette eselet sto helt i ro, urørlig nærmest, like inntil krybben. Og nå, mange år senere, innbiller jeg meg at det er et slikt tufsete og lubbent esel som man kan se i Robert Bressons film Min venn Balthazar – også den fortellingen er da et evangelium, apokryft selvsagt, og kanskje mest å ligne med fortellingene om Jesu nedfart til dødsriket, eller det bringer tanken til Grundtvigs salme I Kveld blev der banket paa Helvedes Port: «Saa herlig opstod paa den tredie Dag/ Vor Frelser, uskyldig korsfæstet,/ Thi er det paa Jord nu en Saligheds-Sag: Guds Søn haver Helvede giæstet!» Men et esel altså, der i den glødende stallen, for den må ha glødet, satt i bluss av oljelampenes varme, blafrende lys, og av stjernene, Betlehemsstjernen især, men den er det Matteus, ikke Lukas, som refererer til.

  Ifølge Lukas kalte Jesus selv sine meddelelser, sitt budskap for et evangelium, et gledesbudskap for de fattige sågar. Og hvem er vel fattigere og bedrøveligere enn eselet i Bressons fortelling? Hvem er mer fortapt og fornedret i møte med verdens gemenhet og dårskap enn eselet Balthazar? Kanskje bare Kristus under høringene, Kristus før korsfestelsen.

  Eselet Balthazars siste overskridelse minner om Jesu oppstandelse. Det forhutlede dyret kommer ut av skogbryndet, stiger ut i det åpne landskapet, de slake åsene, legger seg ned blant sauene, sauene som samler seg omkring – en pastoral henførelse,  sørgmodig og sakrosankt på samme tid. Er det dødsriket eller paradiset dette tablået illuderer? Vi må tro det er det første. Vi må håpe. Og i dette ligger vel evangeliets hensikt, forkynnelsens forsett – det å håpe også når troen er umulig, det å tro når alt håp er ute.

  Jo, det må være et esel der ved krybben, selv om Lukas ikke nevner det, må det ha vært slik: Balthazar ved Jesubarnets side, mulen mot den nyfødtes panne. Eselet i sitt hinsidige liv, Jesus i sin jordiske tilblivelse, som et uutslukkelig løfte.