Jeg har hørt mange fortellinger om flittige forferdre.
Mange har vært glad i å strikke, eller sy.
Og laget fine ting til mange av de som kom etter.
Etterkommere som betydde mye.
Og så husker jeg spesielt èn eldre dame.
Inne i den varme stua lå et halv-strikket sokkepar ved godstolen.
Jeg skjønte at fra den gyngestolen var det mange barnebarn og oldebarn som var blitt viet gode tanker!
Og på veggen hadde hun bilder.
Mange fotografier av sine kjære.
Det finnes mange som henne.
Som tenker på de en er glad i, og så lar tankene få hjelp av bildene.
I et stort antall hjem rundt om i landet vårt,
finnes det en vegg der bilder av familie og andre nære er samlet.
Det kan være brudebilder i svart hvitt. Litt merket av årene som er gått. Eller staslige bilder av de virkelig gamle.
Det var ikke overflod av hverken finklær eller fotografier den gangen, men det ble bilder med høytid!
Viktige merkedager i familien sin historie er foreviget.
Konfirmasjon. Bryllup. Dåp av lillesøster.
Fargebilder som forteller om nye tider.
Barnebarn og oldebarn smiler lurt mot oss.
En vegg med gode minner.
Og en påminning om grunn til glede.
Ofte er det sånn at rammene forteller sin egen historie.
Her kan det være gamle og nye innramminger like selvsagt som at moter og frisyrer har forandret seg.
Noen av ansiktene er gått bort.
Veggen med bilder forteller også om de som var.
Slik går det også an å kjenne både sår og savn foran fotografiene.
«Slekt skal følge slekters gang.»
En vegg med bilder kan samle mye støv.
Men noen ganger vises det at disse fotografiene løftes ofte.
Mens rammene løftes forsiktig ned for støvtørk,
går tankene til de som er på bildet.
Hvordan har de det nå?
Jeg husker ei annen gammel dame.
Med mange etterkommere hadde hun mye å glede seg over.
Men det var ikke det hun ville snakke med presten om.
Det som fylte tankene hennes, var at noen av dem hun hadde bilde av, ikke hadde det godt.
Og så var det var så mye i tida som virket rart!
Det er ikke bestandig det er bare godt å snakke om barnebarna med gamle mennesker.
Sterke bånd gjør også at smerten forplanter seg når noe blir vondt.
Noen ganger blir jeg spurt om å be.
Og for meg kjennes det veldig rett å folde hendene i bønn.
Gud kjenner alt og alle.
Derfor ber jeg.
Uten at det føles som en lettvint flukt bort fra en vond virkelighet som må gjennomleves.
Heller kjenner jeg at bønnen hjelper meg med å legge livet til noen jeg bryr meg om, over i Skaperens hender.
Min tro er a det er hender som bærer.
Fordi vi alle en gang ble skapt i Guds bilde.
Jeg skjønner ikke helt rekkevidden av hva det betyr, men det må bety at vi er uendelig verdifulle.
Hver eneste en er umistelig.
Og kanskje har Skaperen sin "vegg" med bilder av sine kjære.
Ihvertfall er ingen glemt, og i Jesajaboken sier Gud for å vise hvordan vi er husket: ”Jeg har tegnet deg i mine hender.” Jes. 49,16
Vi kan føle oss både glemt og fortvilet som mennesker.
Likevel er jeg sikker på èn ting.
Gud ser.
Setter oss svært høyt.
Og forlater oss ikke.
Verken i smerte, savn eller gode dager.
Tegnet som vi er i Guds hender!
Steinar Leirvik, prest i Byåsen kirke
Skrevet som en tale til gravferd ved avskjed for et «håndarbeidsmenneske.»