Før skolene startet opp igjen i høst var det mye praktisk som måtte på plass og fortsatt flere spørsmål som var ubesvart, som gjorde at det var mange følelser i sving blant både elever, foresatte, ansatte og andre. Men nå skulle elevene tilbake på skolen, ifølge myndighetene.
UTFORDRINGER
Vi har lagt bak oss en rar vår og sommer. Selv om pandemien har satt sitt spor i Norge, vet vi at Norge er et av de landene som har klart seg, og kommer til å klare seg, relativt bra gjennom denne krisen. Her i England er det annerledes. Dugnadsånden vi kjenner så godt til hjemme er ikke like sterkt til stede her. Ønsket om å samarbeide til det beste for fellesskapet er ikke så sterkt, og tillitten til myndighetene er heller ikke like stor. Gjennom pandemien har det heller ikke hjulpet at det synes for «folk flest» at det finnes noen regler for eliten, og andre regler for alle andre, noe som kom ettertrykkelig til uttrykk i saken med Cummings.
FORSKJELLSBEHANDLING
Da nedstengingen startet tilbake i mars var det stort fokus på NHS, det engelske helsevesenet, og den enorme innsatsen de har gjort og gjør gjennom denne pandemien. De ble stemplet som helter, og i de første ti ukene av nedstengingen var folk ute utenfor husene sine hver torsdag kveld for å klappe for dem, og for andre såkalte «key workers». Selv om det har blitt tydelig for alle dette siste halvåret hvem som er «heltene» i samfunnet, har det likevel ikke resultert i bedre støtteordninger og mer penger for dem. Pandemien har også tydeliggjort hvor vanskelig mange familier har for å få endene til å møtes, selv med fast inntekt, og som ikke får den nødvendige støtten som de trenger. Det måtte for eksempel en kjendis til i form av fotballspilleren Marcus Rashford, som selv har vokst opp i fattigdom, for å få myndighetene til å fortsette å tilby gratis matkuponger gjennom sommerferien til elever som er avhengig av denne typen hjelp for å ha nok å spise. Det har også vært kaos den siste måneden rundt setting av eksamenskarakterer for avgangselever som pga pandemien ikke fikk tatt eksamen, hvor det viste seg at elever fra privatskoler ble gitt bedre karakterer enn elever fra offentlige skoler i mer vanskeligstilte strøk,
Som vi ser har landet mye å ta tak i; ikke minst pandemien, og selv om myndighetene kommer opp med noen konkrete tiltak her og der for å hjelpe situasjonen, er landet likevel i en vanskelig situasjon.
KRITISK FOR KIRKEN
For oss som er fast basert her i Carlisle merker vi ikke nødvendigvis selv på kroppen alle utfordringene landet står ovenfor, men vi ser, hører og opplever hvor utfordrende ting kan være til tider. Det at kirkene har vært stengt til helt nylig har for eksempel gjort at den finansielle situasjonen er kritisk, og vi hører snakk om kirker som må stenge. Med situasjonen som den er, og spesielt så usikker som den var i vår, bestemte vi oss for at vi ikke skulle ha ettåringer dette året, for første gang. Det kommer til å bli et stort savn å ikke ha ettåringer, og det gjør også at vi må tenke litt annerledes om arbeidet vi gjør, men det var den beste løsningen for dette året.
VANSKELIG Å HOLDE KONTAKTEN
For ungdomsarbeidet vårt, hvor det meste består av relasjonsarbeid og arbeid ansikt til ansikt med de som «detter innom» på skolelaget eller i parken den dagen, har det vært vanskelig å vite at vi i nedstengingen av landet har mistet kontakten med 90% av ungdommene våre. Dette er ungdommer som vi har sett regelmessig uke etter uke, men som vi ikke har hatt mulighet til å være i kontakt med disse siste 5- 6 månedene siden vi ikke har noen kontaktinfo til deres foresatte (her i England må all kontakt foregå med foresattes tillatelse). Med hjelp av påbud fra myndighetene, retningslinjer fra National Youth Agency og støtte fra bispedømmet begynner vi så smått å finne utav hvordan vi kan starte opp arbeidet igjen, men helt hvordan og når vi for eksempel kan samles innendørs har vi ikke helt klart for oss enda.
Hva fremtiden vil bringe for kirken i Cumbria er ennå uvisst.