Reformasjonen er navnet på religiøse og kulturelle omveltninger som fant sted i store deler av Europa på 1500-tallet og førte til delingen av vestlig kristendom i den katolske, den lutherske og den reformerte kirke.
Reformasjonen startet med den tyske teologen Martin Luther (1483–1546) og hans kritikk av kirken, som først ble kjent med hans 95 teser (læresetninger) i 1517.
Luther ble forfulgt og bannlyst på grunn av sin kritikk av paven og kirken. Men han fikk også støtte av flere grupper, og reformasjonen ble etterhvert en bevegelse som vant fram i store områder i Europa. Fra midt på 1520-tallet ble bevegelsen splittet i flere grupper. Ved siden av den lutherske reformasjonen var særlig den reformerte eller kalvinske reformasjonen viktig. Dens fremste leder var Jean Calvin (1509–1564). En radikal samfunnskritisk gren av reformasjonen omtales ofte som gjendøperbevegelsen. Gjendøperne ble forfulgt både av katolikker, lutheranere og kalvinister.
Reformasjonen førte til grunnleggende endringer i religion og samfunn. Trass i bred folkelig oppslutning i den tidlige fasen bidro den i mange land også til at fyrstene fikk mer makt over kirke og religion. Reformasjonen var inspirert av humanismen og renessansen, og var med på å fremme enkeltmenneskers ansvar for eget religiøst liv. Den bidro også til å fremme skolegang for barn og unge, og bruk av nasjonale skriftspråk i mange land.
Martin Luthers 95 teser
Reformasjonens viktigste utgangspunkt var den tyske teologen Martin Luthers kritikk av pavekirken. Han startet kritikken med å angripe praksisen med avlatshandel, som gikk ut på at folk kunne betale for sine synder med penger til kirken, i stedet for med anger eller bot. Denne kritikken formulerte Luther i de 95 tesene som ble offentliggjort 31. oktober 1517. Den toppet seg i mars 1521, da Luther konkluderte med at paven utvilsomt var den Antikrist som Bibelen skrev om flere steder, og som skulle opptre i de siste tider for å ødelegge kirken. Pavedømmet hadde ifølge Luther ødelagt kirken innenfra. Det hadde overstyrt Bibelens kristendom ved å føye til en mengde unødvendige ritualer, rettsregler og teologiske oppfatninger som for det meste bare tjente til å styrke pavens verdslige makt, og som førte bort fra Bibelens religiøse budskap.
Luthers kirkekritikk førte til at han fra pavekirkens side ble behandlet som en kjetter, det vil si en som driver religiøs vranglære. Luther ble formelt erklært som kjetter av paven i 1521. Det ble forbudt å lese skriftene hans, og overtredelse av forbudet kunne straffes med døden.
Riksdagen i Worms
Luther fikk en siste sjanse til å tilbakekalle sine kritiske synspunkter på riksdagen i den tyske byen Worms i april 1521. Riksdagen var sammenkalt av keiseren, og bestod først og fremst av tyske fyrster, men også av noen biskoper og erkebiskoper. Som verdslig øvrighet, det vil si den øverste politiske lederen i det tyske riket, skulle keiseren hjelpe paven med å utrydde kjetteri. Derfor ble Luther-saken også behandlet her. I Worms nektet Luther – vel vitende om at han risikerte dødsstraff – å tilbakekalle sine synspunkter dersom øvrigheten ikke kunne overbevise ham om at han hadde tatt feil ved hjelp av ”Bibelen og fornuften”.
Luther unngikk å bli brent som kjetter etter riksdagen i Worms fordi han hadde politisk støtte fra kurfyrsten i Sachsen, Fredrik den Vise (1463–1525). Det var han som hadde opprettet universitetet i Wittenberg i 1502, og her var Luther i ferd med å bli en berømt lærer. Støtten fra kurfyrsten var av avgjørende betydning for reformasjonens vekst og utbredelse i den første fasen.
Bakgrunn for kirkekritikken
Luthers kirkekritikk var forankret i idealer fra humanismen og renessansen. Europeiske humanister på 1400- og 1500-tallet var opptatt av å søke tilbake til dannelsens kilder, som de for det meste mente lå i antikken. Et sentralt motto var ad fontes! som betyr ”tilbake til kildene”. Bibeltekstene hørte i høy grad med til disse kildene, især i de humanistiske miljøene nord for Alpene. Luthers ideal om å rense kirken ved å føre den tilbake til Bibelens kilder var i pakt med humanistiske idealer. Humanisten Erasmus av Rotterdam (1466–1536) hadde i 1516 gitt ut en ny kritisk utgave av Det nyetestamente på gresk (Novum Instrumentum), og Luther støttet seg på denne teksten da han laget sin første oversettelse av Det nye testamente til tysk i 1522.
Luthers reformasjon var i starten også i pakt med idealer fra renessansen, ikke minst med renessansens tro på enkeltmennesket og dets muligheter. Hans opptreden ved riksdagen i Worms, der han sto alene mot hele Det tyske rikes øvrighet, er ofte blitt tolket inn i en slik ramme.
(Teksten er hentet fra Store norske leksikon)