Hilsen og takk - meningsfull jobb (desember 2004)
Min siste arbeidsdag som klokker var den 12.november. Jeg må innrømme det, at det var litt vemodig og rart, å skulle forlate dere. Jeg har jobbet her i 8 år, og det har vært rike år for meg. Jeg har opplevd mye, både i sorg og glede. Flotte arbeidskollegaer har gitt meg nye utfordringer, oppmuntret og støttet meg hele veien. Og jeg har lært mye underveis, som jeg vil ta med meg videre på veien. Jeg tenker tilbake med glede på alle stabsturene. Det tror jeg er veldig viktig for fellesskapet. Fortsett med det!
Jeg har mange gode minner fra alle menighetene jeg har jobbet i. Møte med barn, ungdom og voksne, i forskjellige sammenhenger. Så for meg har det vært en meningsfull jobb.
Så med dette vil jeg takke for meg!
Ingrid Husdal
Trosopplæringsprosjektet - mye spennende på gang (12.5.2004)
Arbeidet med trosopplæringsprosjektet går videre. Nedenfor kan du lese litt om hva som skjer hos oss akkurat nå.
Babytreff.
Dette var bra, var kommentaren fra de 4 mødrene som var med på det første babytreffet på Orkdal menighetshus. Trine Snekvik Fagerli starta med babysangen og så tok Gerd Karin Greistad over med babymassasje. Til rolig musikk fikk foreldrene praktisk veiledning i hvordan bruke olje og massere hele babyen. Det hele ble avslutta med litt frukt og en kopp kaffe eller et glass saft.
Neste babytreff blir onsdag 24.november kl 10.00-12.00 på Orkdal menighetshus. Det er for hele prestegjeldet. Alle foreldre med babyer er velkommen. Meld dere gjerne på til kirkekontoret. Tlf 72479750.
Nattkafé
En fredagskveld/natt i måneden samles ungdom fra hele kommunen på Orkdal Menighetshus.
Ei arbeidsgruppe bestående av ungdommer fra Orkanger, Orkdal og Orkland har sammen med kateketen forberedt kveldene: Noen rigger lyd og teknisk utstyr slik at det er muliglig med x-box og video på storskjerm. Høytalere plasseres rundt omkring slik at det blir musikk i store deler av huset. Andre legger til rette for luftpistolskyting, bordtennis og biljard. Andre rigger seg til på kjøkkenet.
Vi åpner kl 20. Ungdommene stikker innom får å spille biljard, prate litt med venner eller bare slenge seg nedpå litt. Mange blir der helt til vi stenger kl 01.00
Kjøkkengjengen jobber jamt. De tilbyr hamburger, pommes frites, brus, pizza og is til en billig penge.
Ledertrening for ungdom.
14 ungdommer fra hele bygda driver i høst og forbereder seg til å være ledere på konfirmantleir. Første kvelden hadde vi litt generell innføring om det å være ledere. Mandag 11.okt samles vi på Søvassli ungdomssenter for å gå gjennom opplegget på leirene og ha praktisk ledertrening.
Det er en flott gjeng ungdommer som vil berike leirene for konfirmantene våre.
Ungdomsalfa.
17 ungdommer er med på alfakurset for ungdom som starta 21.septembert. Det er lagt opp over samme lest som alfakursene for voksne, men tilpassa målgruppa:
Vi starter med å spise sammen før vi beveger oss over i ”undervisningsdelen”. Der synger vi noen lovsanger før vi har 20 min med bibelundervisning. Siste halvtimen samles vi i grupper for å samtale om kveldens tema eller det vi opplever som viktig akkurat nå.
I tillegg til noen av oss ansatte på kirkekontoret skal John-Inge Rolfsnes undervise to kvelde. Edel H. Melås er med som gruppeleder og Grethe Karlsen hjelper til på kjøkkenet.
Kurset går over 10 kvelder og avsluttes 7.desember.
Kreativt juleverksted - Geitastranda.
Grete Røddesnes er kirkekontorets kreative tilvekst For tida driver hun og planlegger juleverksted for 6-åringene som bor i Gjølme skolekrets. Kreativt juleverksted vil bestå av maling, tegning, drama, dikt og samtale. Dag og sted er ikke helt bestemt, men det vil gå over tre kvelder og avsluttes med ei samling der foreldre og venner får komme og oppleve/se det som barna har skapt.
Kreativt juleverksted - Evjen og Orkanger.
På Evjen og Orkanger er det 10-åringene som står i fokus. Evjen hører Orkdal kirke til, men mange føler seg mer knytta til Orkanger. Ofte faller de derfor midt imellom. Det ønsker vi å møte på en positiv måte ved å legge aktiviteter i forbindelse med trosopplæringsreformen til Evjen. I første omgang dreier det seg om tre samlinger for 10-åringene med fokus på jul og juleforberedelser. Vi ønsker å samle alle døpte som bor på Evjen. Opplegget vil bli spennende og interessant og avgrenset i tid.
Håpet er at alle som har døpt barna sine, oppmuntrer barna sine til å delta. Det blir en fin anledning til å utforske hva vi tror på.
For 10-åringene som bor på Orkanger, vil vi tilby et tilsvarende opplegg med advent og førjulstida som ramme.
Begge stedene vil dette skje i november/desember.
Atle Ølstørn
Fotsporene - takk for forbønn (28.9.2004)
Orkdalsmenighetene har ikke blitt oppdatert på noen uker. Det skyldes at jeg brått og helt uventet mistet min kone, Dagny. Det har vært, er og vil fortsatt bli ei vanskelig tid for meg og mine tre barn. Det er ikke krefter til så mye, men midt opp i alt kjenner jeg på en takknemlighet som jeg føler det er rett å dele med dere som leser Orkdalsmenighetene.
I en bok jeg fikk i posten står det: Kjærligheten finnes i hjertet hos dem som er rundt deg og som bryr seg om deg.
Etter Dagny sin bortgang har jeg fått virkelig fått erfare dette. Mange har kommet med blomster. Noen har kommet med mat - ei med 10 liter gryterett! I minnegave i begravelsen ble det gitt nærmere 32.000,- til Normsjon og menighetsarbeidet på Orkanger! Mange brev og hilsninger fra hele landet frem til i dag. Noen har sendt meg små bøker og hefter.
Fra Skogn fikk jeg følgende hilsen: "Kjære Pål Ove. Ikke til å tro. Jeg ber. Hilsen..." Det har ikke vært lett å be selv midt opp i alt. Da er det godt å få hvile i dette at mange ber og bærer oss i sorgen. Jeg føler meg som den lamme som ble båret til Jesus av sine venner (Markus 2). I disse dagene har det vært utrolig mange som har vært med å ta et tak i båren for å bære oss. Ikke minst får jeg hvile i at mine tider er i Herren Jesu sine hender.
I sommer tok jeg bildet ovenfor. Det er tatt i Lofoten og jeg tok det med det for øye at jeg kunne gjøre noe ut av det i forbindelse med "diktet" fotsporene. Lite ante jeg da at jeg selv skulle oppleve diktets innhold så aktuelt i mitt eget liv. Flere har også i sine hilsener sendt meg et kort med dette diktet.
Det er i takknemlighet for omsorg, omtanke og forbønn jeg skriver dette. Dere som leser dette og vet om noen som har bedt og tenkt på oss, send de gjerne en mail slik at de også kan lese dette.
Pål Ove Lilleberg
Dagny Lilleberg til minne
Vi visste at Dagny var sjuk, men det kom likevel som et sjokk på oss alle at ho ble innlagt på sjukehuset mandag 13. september og døde bare etter et par timer. Det var så uventa og meningslaust at ei ung mor på 42 år kunne dø så brått fra oss.
Pål Ove, Øyvind, Hanne og Kristin sitter igjen med sorg og savn. Måtte de også i tida framover oppleve at de blir båret oppe av forbønn , forståelse, god omtanke og omsorg og venners hjelp!
Dagny Lilleberg hadde ingen formelle tillitsverv eller faste oppgaver i menighetsråd eller gudstjenester. Likevel var ho en viktig person i det menighetsbyggende arbeidet i Orkdal prestegjeld. Vi veit at ho samarbeida nært med mannen sin, kapellan Pål Ove Lilleberg, og var hans nærmeste og best betrodde konsulent og medhjelper. I Orkanger menighet hadde Dagny sine oppgaver i Normisjon, menighetshus og husfellesskap. Ho stod ikke ofte i fremste linje. Ho for som regel stille med sitt. Men det vil merkes når ho no er borte. Vi lyser fred over Dagny Lillebergs minne blant oss i orkdalsmenighetene.
Birger Foseide
Pilegrimsvandring 2004 - flott vandring (12.5.2004)
Årets pilegrimsvandring fra Hongslo til Snøton ble en flott og minnerik tur i skog og mark. Den gjorde godt for kroppen, men den gjorde også noe med vandrernes indre liv. De fikk hjelp til å gå inn i seg selv.
”Dette må vi gjøre om igjen neste år.” Det var den umiddelbare tilbakemeldingen fra mange av de 24 vandrerne etter årets pilegrimsvandring fra Hongslo til Snøton. Spesielt i år var at den ble avsluttet med en pilegrimsgudstjeneste med dåp på Snøton. Det også en minnerik opplevelse for de bortimot 80 som var møtt frem.
Den fine med en pilegrimsvandring er muligheten til å la det ytre landskapet en går i få speile det indre landskapet. Motbakkene, den kronglete stien, det brede veifaret og de mange frodige og grønne plassene blir et bilde på livet. Derfor ble det stoppet opp flere ganger underveis for å reflektere over livet og ikke minst livet med Gud.
Det ble for eksempel stoppet opp i en motbakke. I tillegg til å snakke om motbakkene i våre liv ble det også fortalt ei god historie for å illustrere at smil og latter kan hjelpe oss fremover. Det ble stoppet opp under ei kraftlinje for å reflektere over Gud som gir kraft. I stillhet og tillit skal deres styrke være står det i Bibelen. Det ble derfor naturlig å vandre i stillhet videre frem til neste stopp.
Pilegrimsvandringen gjorde ikke bare godt for kroppen, men også for sjelen. Det ble en hjelp til å gå inn i seg selv samt se sitt liv i lys av Guds kall og ledelse. I en gammel konfirmasjonssalme står det som en bønn til Jesus, han som er veien, sannheten og livet:
Hjelp oss på de trange stier, støtt oss i de bratte lier.
Gi at deg vi følger etter, styrk de små, de svake krefter.
Vandringen ble avsluttet med gudstjeneste på Snøton. Mange hadde møtt frem og tok i mot pilegrimene som kom noe forsinket. Det gjorde ingenting i det fine været.
Under gudstjenesten var det dåp - en begivenhet de mange som var møtt frem ikke vil glemme med det første.
Kvelden ble avsluttet med stemningsfull trompetmusikk fremført av søskenbarnet til dåpsbarnet.
Pål Ove Lilleberg
Velkommen til Grete (20.7.2004)
Grete Pettersen Røddesnes er av Orkdal kirkelige fellesråd ansatt som prosjektmedarbeider i trosopplæringsprosjektet.
Grete er 24 år og mor til Victoria på 3 ½ år. Hun er ei kreativ dame fra Stjørdal med praktisk estetisk faglærerutdanning fra Nesna. Hun tiltrer stillingen 1.august.
På spørsmål om hvorfor hun ønsker å jobbe i Orkdal, svarer hun at jobben virka interessant. Hun var på utkikk etter en jobb der hun kunne bruke sine kreative egenskaper til å formidle noe viktig. Prosessene er ofte like viktige som resultatet. For Grete er det viktig å opparbeide trygghet og engasjement hos de unge.. Den kan en gjøre ved at de utvikler selvtillit og gjør erfaringer med mestring samtidig som de erfarer kirka som en naturlig del av livet, sier Grete.
Velkommen til Kjell Andersen (20.7.2004)
Ola Garli har fått eitt års permisjon for å vikariere i prestestilling i Rissa, og Kjell Andersen blir prostiprest i Orkdal prosti fram til neste sommar.. Han begynte i stillinga i juli, og har allereide gjort presteteneste i Meldal, Agdenes, Frøya og Orkdal!
Kva har du gjort tidlegare i livet ditt?
Eg har hatt heile mi presteteneste i Trøndelag, men er eigentleg oslogut.. Før eg studerte teologi, utdanna eg meg som teiknar og retusjør hos Fabritius, og hadde forskjellige kyrkjelege stillingar som ungdomssekretær, tilsett hos Kirkevergen i Oslo og klokkar i Barbu menighet i Arendal. Eg vart ordinert til prest 16. desember 1984.
Kvar i Trøndelag har du vore prest?
Etter nokre år i Bjugn som kapellan var eg sokneprest i Verran i mange år.
Kva med familien din – flyttar du til Orkdal?
Eg har to vaksne barn som bur i Trondheim – og ventar å bli bestefar i haust! Kona mi døydde brått og uventa i Verran , så eg vart enkemann i 2001. No er eg gift med Mona Kristine som er adjunkt i ungdomsskulen i Arendal. Som 60-åring begynner eg som pendlar Arendal – Orkdal! Eg bur i Geitastrand menighetshus når eg er i Orkdal.
Kva tankar har du for dette året?
Eg gleder meg til arbeidet, og trivst godt som prest . Eg likar å vere saman både med unge og eldre. Som prostiprest kjem eg til å reise mykje, men gleder meg over å høre til her på Geitastranda og ha ansvar for konfirmantane og menighetsrådet og menighetsarbeidet her. Det er også fint å komme til Orkdal prosti fordi eg kjenner medarbeidarane her etter eit lengre vikariat på Hitra i fjor.
Velkommen til samarbeid og Guds signing over tenesta!
Birger Foseide
Ungdommene utfordrer menighetsrådene i Orkdal (12.5.2004)
Tiltak for ungdom i gudstjenesten var tema da alle menighetsrådene i Orkdal var samlet til et fellesmøte onsdag 12. mai. Representant Kjetil Mogård Bergem fra Ungdomsrådet i Nidaros bispedømme innledet til samtale. Med seg hadde han Anders Dahl og Rebecca Williams.
Alle tre kom med friske innspill til forslag til endringer for å få gudstjenester med større appell til ungdommen. Det ble muntert da Kjetil kom med følgende friske spark til forsamlingen: ”Liturgen er litt tørr. Biskopen har i samtale med meg til og med sagt seg enig.”
De tre ungdommene kom med konstruktive forslag til endringer og nye ting når menigheten samles til gudstjeneste. De ønsket ikke rene ungdomsgudstjenester men vanlige gudstjenester med ungdommelige innslag. Følgende forslag ble lagt frem:
Enkle lovsanger Mer bruk av piano evt. komp Lystenning Skrive bønner Bruk dagligdagse illustrasjoner i preken Presten trenger ikke stå på prekestolen Enkel kirkekaffe med mulighet til samtale
Med såpass friske innspill var det lett at prost Birger Foseide skulle gå i forsvar, men han var åpen for forslag fra ungdommen, og bad dem engasjere seg for at gudstjenesten skulle bli bedre tilpasset yngre aldersgrupper. På tross av at det er mange hensyn å ta til andre grupper, er det ungdommen som er fremtiden for kirka vår.
Deretter ble det en konstruktiv samtale med innspill fra såvel menighetsrådene, de kirkelige ansatte og ungdommen.
Det var nok også de som syntes at det er godt å få gå til en gudstjeneste for bare å lytte uten å ha noen ansvar. Det er godt og trygt å komme å vite at det er en del faste ting som skjer fra søndag til søndag.
Men alle var nok enig i at det er behov for endringer. Mulighetene er mange så her gjelder det å se dem og gripe tak i dem. Det er mye engasjement kan løses ut blant unge, ja alle aldersgrupper som kan berike våre gudstjenester.
Hilsen fra Madagaskar - etter syklonen (4.5.2004)
Det er mandag kveld, 15.mars. Klokka er allerede 11, men vi sitter fortsatt på verandaen. Vi har akkurat hatt telefon fra venner hjemme i Orkdal,- de hadde hørt på nyhetene at det har vært syklon og ødeleggelser her på Madagaskar. Vi kjenner at omtanken gleder og varmer hjertene våre. Det er godt å vite at vi har gode venner hjemme i Norge som bryr seg om oss,- tenker på oss og ber for oss.
Syklonen sto og trykte på ute i havet, og vinden økte stadig. Vi var uten strøm det meste av dagen, fordi taket på huset der aggregatet som forsyner skolen med strøm står, var delvis borte, og regnet sto inn slik at det var uråd å kjøre den. Ute var det mørkt og surt, regn og hard vind. Inne var det også mørkt for vi måtte holde skoddene for vinduene lukket på grunn av den sterke vinden. Vi prøvde å slappe av og få dagen til å gå, stort annet kunne vi ikke gjøre. Innimellom utstyrte jeg meg med regnklær og støvler og våget meg ut for å se på forholdene, og høre nytt om værmeldinga av de som hadde batteriradio. Jeg hadde alle vindfallene fra syklonen en måned tidligere i friskt minne, og må innrømme at jeg hasta forbi både kokospalmer og andre svære trær.
Jeg begynte natta i senga mi, men på tross av at skoddene selvfølgelig var lukka, sto regnet inn over meg, og vinden rev og slet slik i huset at jeg foretrakk å flytte ned til sofaen i stua, og her fikk jeg sove noen timer. Onsdag morgen hadde syklon passert sør for oss, og vi kunne slå fast at skadene her hos oss ikke var så store.
Jeg ordnet meg derfor for å dra inn til Morondava, (den nærmeste byen – ca 12 km unna). Nede i byen møtte vi et sørgelig syn. Trykket fra syklonen hadde fått sjøen til å stige ca 3 meter slik at deler av byen hadde stått under vann. Mye søppel og greiner og hele trær med rot lå spredd utover. Helt oppe ved veien sto en stor båt og mange hus sto fortsatt under vann. Vi så folk som dro på kjerrer eller bar og slet på alle sine eiendeler for å få dem i sikkerhet for vannet. Telefonen var død, sentralen, banken og posthuset m.m. sto under vann og mange hus langs sjøen var ødelagt, ikke bare enkle stråhytter men også store, solide murhus. Folk i store området var evakuert og bodde i kirker og på skoler. Jeg fikk ikke gjort noen av de besøkene jeg hadde planlagt.
Fredag regnet det like mye, Terje startet turen opp til innlandet, men måtte snu etter et par mil pga oversvømmelse på veiene. Inne i byen var det fortsatt like mye vann, og nå begynte situasjonen å bli prekær for mange. Skolen vår var oppfordret til å hjelpe, og på ettermiddagen dro vi ned til byen for å dele ut ris til folk som bodde i kirker og på skoler. Veien inne til byen var nå helt ødelagt, og vi kom bare ned til Namahora, ca. en km fra sentrum, -så vi delte ut ris og klær til familier som hadde måttet forlate hus og hjem. På tur hjemover kunne vi se at vannet fortsatt steg, og flere steder langs veien sto det nå hus under vann. Elva like vest for Tsarafototra, landbruksskolen der vi bor og arbeider, var sikkert steget fire-fem meter i forhold til normal vannstand, og inne på Tsarafototra begynte vannet fra dammen å flomme utover hele området. Vannet steg hele natt til lørdag, og det var bare snakk om centimeter før det nådde inn på møllegulvet og inn i grisehuset hvor vi hadde ca 100 nyfødte grisunger. All avlingen vår ble ødelagt av vannet, og det var store skader på veier og marker. På Bemanonga, ca 5 km vest for Tsarafototra har vi en gård for praksiselever. Risen var klar for innhøsting men nå var alt ødelagt. Hva skal de spise, hva skal de selge? Det er bare å starte på nytt,- og vente på ny avling. Vi sitter i stillhet her på verandaen. Vi må lære oss å leve med at ikke alt går som vi tenker. I alle ting har vi løftet om at Jesus er med -hver dag- i medgang og motgang. Takk til alle dere som husker oss og ber for oss, og vi oppfordrer dere til å huske det gassiske folk, de trenger vår omsorg.
Guri og Terje Bjørkås
Trosopplæringsreformen: Orkdal prestegjeld har blitt forsøksmenighet (31.3.2004)
"Det er med stor glede vi nå kan gi melding om at dere er valgt ut til å starte med trosopplæringsforsøk i 2004! I første omgang mottar dere bare denne e-posten, men i løpet av de nærmeste dagene vil vi sende dere brev som gir mer konkret informasjon om bl.a. økonomisk ramme, prosess omkring kontraktsinngåelser etc"
Denne meldingen mottok vi på mail i dag tidlig fra Paul Erik Wirgenes, prosjektleder for trosopplæringsforsøkene i Den norske kirke.
Vi vil senere komme tilbake med mer informasjon om denne gledelige nyheten for Orkdal prestegjeld.
Orkdal prestegjeld har søkt
25. januar 2004
I 2003 vedtok Stortinget en trosopplæringsreform. Fram til grunnskoleloven i 1969 var skolens kristendomsopplæring også kirkas dåpsopplæring. Stortinget har for 2004 bevilga midler slik at 30-40 menigheter for anledning til å prøve ut forskjellige måter å drive trosopplæring på som er tilpasset lokale forhold. Orkdal prestegjeld har sendt søknad og håper på å få være med. Målet er 70 % av alle døpte i aldregruppene 0-18 år.
De fleste hos oss døper barna sine, mange komme er til kirka for å få 4-årsboka og de fleste konfirmerer seg i kirka. Alt dette er vi glade for. Og vi ser positivt på utfordringen fra Stortinget på å nå 70 % av døpte barn og unge på alle aldertrinn fra 0-18 år.
Folk i Orkdal kommune er glade i kirkene sine, og det ønsker vi at den oppvoksende slekt også skal bli. Derfor tror vi det er nødvendig å styrke relasjonene og legge til rette for gode møtepunkt der det samtidig legges til rette for livskraftig og tilpassa opplæring. Det skal legges mer vekt på kjennskap enn kunnskap og målet er å gi barn og unge hjelp til å tolke og mestre tilværelsen og sitt eget liv i lys av evangeliet.
Kanskje er ikke mulighetene til å bli valgt ut som forsøksmenigheter så store. Men vi ønsker å prøve og har derfor sendt inn søknad. En godkjenning vil gi oss muligheter for å gjøren el del ting vi har lyst til å ta tak i og som vil komme barn og unge i kommunen til gode.
Vi ønsker å ha hovedfokus på 10-12 åringene. Vi arbeider med forskjellige ideer og vi ser for oss et opplegg som består av forskjellige fysiske og kreative aktiviteter der deltagerne lærerer ved å gjøre. Men for å satse på dette, trenger vi flere resurser. Det er det trosopplæringsreformen tilbyr.
Videre ser vi behovet for å følge opp konfirmantene. Derfor vil vi sammen med de andre menighetene i Orkdal prosti, satse på leir for ”seniorkonfirmanter” Den blir om høsten for de som var konfirmanter om våren. I to år har noen naboprestegjeld hatt en slik leir på Mjuklia leirsted på Berkåk Det virker til å være et opplegg som er midt i blinken for 15-åringene. I alle fall kan de melde om gode respons fra deltagerne.
Og så er ungdom er resursgruppe for å utvikle arbeid blant ungdom. Derfor ønsker vi å utvikle et veilednings og ledertreningsprogram for ungdom. Det vil istandsette dem til å være leder på konfirmantleirer, pysjcup, nattkaffe …
Til slutt vil jeg nevne at vi ønsker å prøve ut hvordan materialet i dåpsklubben Tripp Trapp fungere. Dersom det går som planlagt, får vi være med å prøve ut bøker, CD-er og anna materiell utvikla for barn i alderen 0-3 år. Tanken er å samle de foreldra som ønsker å bli med å evaluere ”pakkene” fra IKO til inspirasjonssamlinger 4 ganger i året der målsettingen er å oppmuntre foreldra til å ha tro på seg sjøl som dåpsforeldre.
Heller dikt enn tale - møte med Leif Ofstad
Leif Ofstad er født og oppvokst på Geitastranda. Han har vore lærar på Ofstad skule og organist i kyrkja. 20. mars går han inn i sitt 90. år. Litt skral til beins er han, men skriv enno.
Vi møter Leif Ofstad og kona Olaug heime på Lade. - Eg skjønar ikkje at du tek turen heilt frå Fannrem til byen berre for å skrive om meg, seier Leif, som alltid har vore sjenert. Han vil helst ikkje ha merksemd, men innrømmer at det er bra at folk får vite om den nye boka.
Leif Ofstad har skrive mange songar, prologar og dikt til ulike festar og bursdagar gjennom alle år.
- For eg har alltid vore så nervøs dersom eg måtte halda tale. Eg skreiv heller ein song som alle kunne vera med på, og slik utvikla eg evnene mine, seier han.
Natur og kjærleikssorg
Tre diktbøker har det kome frå han. Den første kom i 1978 og heiter ”En salighet å vinne”, den andre var ”Gå i glede” frå 1980 og no kom det altså ei til i fjor. Fleire komponistar har synt interesse for tekstane til Leif Ofstad, og songane vert sunge av kor rundt i heile landet.
Folk trur kanskje at det er religiøse dikt denne gongen òg, men "Ljos i skuggefallet", som boka heiter, femner vidare, seier forfattaren. Boka er fri i formen utan dikt på rim. Og etter det vi har lese er her tema frå heile menneskelivet; både natur og kjærleik, barndom og ungdom.
Leif er født 20. mars 1915 på garden Ofstad og voks opp som nummer seks i en søskenflokk som talde ni ungar. Då han var 10 år gamal døyde mora; eit sårt minne som har fylgt han i alle år.
Men far var verdas snillaste far og vi var mange på garden som hadde omsorg for kvarandre, fortel han. I den siste diktsamlinga fortel han om saknet etter mor:
... det var berre i draumane at ho eg sakna så sårt, dukka opp att. Når eg vakna, velta sanninga over meg som ei bølje, og den store guten gret. ... Mi fyrste kjærleikssorg.
Første salmen
Leif var mykje sjuk i barne- og ungdomsåra. Og lysten til å lese og skrive kom tidleg. Han smiler når han fortel om første salmen sin: - Eg var 11 år og inspirert av emissærane som kom og gjekk heime den gongen midt på 1920-talet. Salmen byrja slik: ”O Jesus, du barmhjertelig ...” er det noko som heiter ”barmhjertelig”, ler han og medgir at resten av salmen har han gløymt. Men han hugsar at faren ein dag kom heim med fem eksemplar av Landstads reviderte salmebok som kom ut i 1926, så det var mykje glede og salmesong i heimen.
Ikkje til Gjølme
I 1937starta han på lærarskulen i Tromsø. Første lærarstillinga fekk han på framhaldsskulen på Overhalla i Namdalen, men han vart sjuk og måtte slutte. Etter nokre år fekk han ta til med lærargjerninga att og hadde lærarpost på forskjellige stader rundt Trondheimsfjorden. I 1951 kom han til Ofstad skule der han var i seks år. I denne tida var han òg organist og gjorde tenester både ved gudsteneste og gravferd. Han tok dessutan eit år vidareutdanning i musikk ved Trondheim musikkskule.
Det vart så bestemt at Ofstad skule skulle leggjast ned. Leif ville ikkje vera med til Gjølme, så han søkte seg til Lilleby skule i Trondheim.
Seinare brente dei det gamle skulehuset på Stranda, det skjønar eg ikkje at dei gjorde, seier han alvorleg.
I 1953 traff han Olaug Rosvoll frå Verdal, som òg er lærar, på Trøndsk lærarstemne og dei gifta seg i Nidarosdomen i 1957. Dei fekk to jenter og tre barnebarn. I skrivande stund ventar dei sitt andre oldebarn.
Etter at Leif slutta på Ofstad var han på Lilleby til han vart pensjonist i 1982.
Prest som ikkje kan tale
- Eg les mykje. Når eg er på biblioteket tek eg alltid med meg tre-fire lyrikkbøker heim, til dømes Tor Jonsson, Olav H. Hauge, Ove Røssbakk og Rolf Jacobsen.
- Eg har på ein måte sett på meg sjølv som ein prest som ikkje kan tale. Bodskapen har eg felles med presten: Gud har ein evig kjærleik til mennesket. Tilgjevinga er det aller første og det største. Det vil eg så gjerne ha fram.
Våren
Men i boka som kom ut i fjor er det almene tema han skriv om. Ein kritikar skriv om diktsamlinga at ”det er reint utruleg kor ungt og varmt forfattaren tenkjer og reflekterer, med sine mange år. Og kor gløgt og råkande han skildrar dei ulike livstilhøve frå si barndoms og ungdoms tid.” (Fridtjof Sørebø). Med von om ein fin vår tek vi her med diktet ”Leirfivel”
Eg har helsa på noko storvegs i dag. Eg har helsa på våren. For kva såg eg mellom dei skittengrå snø-restane utanfor huset? Eg såg eit under. Noko ljost og reint og utruleg vent heldt på å openberre seg, ei lita sol som friskt og frygdefullt sende strålar attende til den store på ein høgblå marshimmel. Og båe vermde meg så inderleg vel. Kanskje mest den litle.
(Leif Ofstad: ”Ljos i skuggefallet. Dikt. Fonna Forlag LL, Oslo 2003)
Ola Garli