Av Anette Torjusen
Foto: Håvard Bjelland
– Se hvor vakkert det er. Det er det vakreste stedet på jord, ikke sant? Fjellene, dalen, trærne. Jeg kan ikke komme meg fort nok ut i naturen, smiler Rachelle El Debs, og ser utover Bekaadalen.
Vi er i Deir El Ghazal, helt på grensa til Syria. Kun fjellene skiller. Her kunne de se kampene pågå mellom IS og libanesiske styrker.
Området har vært uten vann i 40 år, og alt drikkevann har kommet med lastebil en gang i uka.
Fasteaksjonen gir vann
I dag har Rachelle tatt oss med på tur opp i fjellene, vi er på 1300 meter over havet. En av hobbyene hennes er å gå på tur i fjellet, og er opptatt av å nå målet med 10.000 skritt hver dag.
– Jeg er opptatt av å holde meg i form, og å gå har hjulpet meg masse. Jeg tenker klarere og føler meg mye bedre etter en fjelltur, smiler hun.
Turen er ikke tilfeldig valgt, hun vil nemlig vise oss en vanntank på 800.000 liter som gir vann til landsbyen hennes, nesten tre tusen mennesker. Både syriske flyktninger og libanesere.
Helt til 2020 var landsbyen uten vann. De hadde en 300 meter dyp brønn som sto ubrukt fordi det verken var penger til strøm eller diesel til å drifte den.
Takket være midler fra Kirkens Nødhjelps fasteaksjon, kan vi sørge for rent vann. Derfor har vi siden 2020 bygd et solcellepanel, en vanntank og koblet til vannrør.
– Vannet har vært helt avgjørende for landsbyen min, og jeg som går så mye på tur, drikker vann hele tiden, forteller hun.
Et land i mange kriser
Libanon er et land som står i mange kriser, og spesielt ungdom som Rachelle får føle det på kroppen.
– Det er vanskelig for alle, men det vondeste er at det ikke er noen fremtid for oss her. Vi unge må reise ut for å få jobb.
I 2019 kollapset økonomien i landet, folk mistet alle sparepengene sine og det offentlige tjenestetilbudet krasjlandet. En lærer gikk fra å tjene rundt 25.000 kroner i måneden til tusen kroner i måneden. I 2020 ble hovedstaden Beirut rammet av en massiv eksplosjon som blant annet ødela landets viktigste kornlager. Så kom covid og nå ligge hele landet med brukket rygg. Arbeidsledigheten er skyhøy, helsetilbudet elendig og unge velutdannede flykter fra landet.
– Jeg vil være her i Libanon sammen med familien min, men jeg har nok ikke noe valg. Skal jeg få meg en jobb, så må jeg reise ut.
For Rachelle er helt bestemt på at hun skal få seg en god utdannelse.
– Jeg elsker matte og får alt rett på prøver. Så jeg har lyst å utdanne meg innen ingeniørfaget, forklare hun.
Knusktørr jord
15-åringen bor sammen med mamma, pappa, to brødre og farmor. Familien ble også rammet av økonomikrisen. Som mange familier må de nå jobbe hardt for å tjene tilbake det de mistet over natten.
– Jeg hjelper til mye i huset, foreldrene mine jobber hele tiden og har aldri fri, derfor vasker jeg klær og lager mat.
Prisene på basisvarer som brød, matolje og mel har mangedoblet seg, derfor har det vært et viktig tiltak å sørge for at folk kan dyrke sin egen mat. Noe som har vært veldig vanskelig i Bekaadalen hvor jorda er knusktørr og vanskelig med tilgang til vann. På de varmeste dagene kan det være opp til 40 grader.
– Vi har fått en egen hage hvor vi nå dyrker tomater, agurk, nektarin, druer, aubergine, har mandeltrær og fiken, forteller hun.
Se her, nå kan jeg også vanne, sier hun, og setter på vannslangen og gir den tørre jorda etterlengtet vann.
– Det blir fort tørt her, så det at vi kan vanne, betyr jo alt.
Når Rachelle ikke hjelper til i hagen eller hjemme, er hun sammen med vennene sine. Da er det mat, Netflix og mobilen som gjelder.
– Jeg kan ikke være uten telefonen min, det går ikke, flirer hun, og legger til at det samme gjelder for vann.
– Jeg kan ikke være uten vann heller, smiler hun.