Av Anette Torjusen
Foto: Håvard Bjelland
– Jeg kunne ønske at jeg kunne gå på skolen, at jeg kunne hatt en normal oppvekst, men jeg tror ikke det blir sånn for meg, sier hun stille.
Redselen sitter i
Goufran Mhanna var for liten til å huske flukten fra hjemlandet Syria i 2014, men livet hennes siden har blitt sterkt preget av det.
Pappa Abdallah Mhanna, forteller hva om skjedde.
– Vi bodde i Aleppo og det var en forferdelig tid. Det eneste jeg klarte å tenke på, var at jeg skulle beskytte familien min.
Han forteller at redselen ikke ville slippe taket.
– Det var mye skytning i området vårt, og alt var helt grusomt. Vi hadde ikke noe sted å gjøre av oss og ingen steder var trygge. Derfor bestemte vi oss for å flykte, forklarer han.
De kom seg over grensa til Libanon, og ble registrert som flyktninger av FN. Familien på åtte måtte overleve på det faren klarte å samle sammen av penger fra strøjobber. Han ryddet gatene for søppel og hjalp til i jordbrukssektoren.
Det var en utfordrende tid for oss, og det er det fortsatt. Alt har blitt dyrt og det er vanskeligere å klare seg på det lille vi tjener, sier han.
Uten vann i 40 år
Nå har familien bosatt seg i Deir El Ghazal, en by på rundt 3000 mennesker. Både syriske flyktninger og libanesere.
Byen har manglet vann i 40 år helt til Kirkens Nødhjelp bygde en vanntank på 800.000 liter, reparerte brønnen som sto ubrukt og sørget for solcellepanel til å gi nok strøm slik at folk får vann.
Nå jobber Abdallah som vakt for oss, han passer på tanken og solcellepanelet i tillegg til at han jobber med å rydde gatene i landsbyen.
– Vi føler oss veldig velkommen her, og vannet betyr at vi kan dyrke vår egen mat. Det har vært utrolig viktig nå som matprisene i Libanon er så høye.
Det spirer og gror rundt huset, det er ikke tvil om at familien er glad i å dyrke.
– Her har vi tomater, agurk og fiken. I tillegg til mandler og aubergine, smiler han.
Goufran liker å hjelpe faren i hagen, og har ansvar for å vanne.
– Jeg liker meg godt her i hagen og hjelper også til i huset med å lage mat og rydde, forklarer hun.
Håp om en bedre fremtid
13-åringen gikk på skole helt frem til covid, da mistet hun to år med skolegang. Huset hennes ligger langt unna skolen, og det er vanskelig å komme seg dit vinterstid med snø og kulde. Men hun håper at hun kan komme seg tilbake til skolen.
– Vi som foreldre ønsker vi all mulig lykke for barna våre og jeg håper at Goufran får en bedre fremtid enn den hun har nå. Livet er hardt, men vi kan ikke gi opp håpet, sier han.
Selv om familien kan dyrke mat, sønnene jobber og faren har vaktansvar, er det vanskelig å kunne se hjemlandet fra vinduet.
– Vi savner familien vår og livene våre i Syria, og håper at vi en dag kan vende tilbake, sier Abdallah, og får støtte av kona Zakkia:
– Først og fremst er vi glade for å være i live og at vi har tak over hodet. Det takker vi Gud for, men livet er vanskelig. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang ville bli en flyktning, avslutter hun.