Holum
HOLUM, gnr. 17 (=99) Holmegård (Holme sogn). Mandal kommune.
ID 84617
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 99) Holmegård, hvis opprinnelige navn er Holum (NG 88), er i 1307 (ecclesie de Holeim, DN IV:73). Et kart fra 1749 viser hva som vel må være en langkirke i tømmer, der nåværende kirke står. Denne tømmerkirken ble sannsynligvis bygd i 1550- eller 1560 årene. Den ble revet i 1823 og nåværende kirke, en tømmerkirke med korsformet grunnplan, sto ferdig på den gamle kirkens tuft året etter og ble vigslet i 1825 (Nomedal 1975:7ff). Ifølge lokal tradisjon skal likevel den eldste kirken ha stått på Monen, et tidligere tørrlendt område under Holum om lag 800 meter sør og ned for nåværende kirke, innved Mandalselva, og «navnet Kjørkehauen peker i samme retning» (Nomedal 1975:6). I 1307 lå kallsretten til Holum kirke med capella de Hargnarstadum (ecclesie cum capella sibi annexa) til biskopen i Stavanger (DN IV:73; ang dette kapellet, se gnr. 57 Hennestad i Vigmostad sogn). Biskopen hadde da tapt sin kallsrett til Holum kirke, og erkebiskopen innsatte av den grunn en prest ved Stavanger domkirke til vikar ved Holum. Vikaren skulle samtidig betale 1⁄4 av Holum kirkes inntekter til kannikene ved Stavanger domkirke (jf Daae 1899:92). I 1492 ble det gjennomført en jordehandel på Holum, a kirkiumesso aftan (DN V:942). Utgiverne av DN V mener dato for denne kirkemessen skal være Mathiasmessen 24. februar. Rundt 1620 var Halså hovedkirke med annekser på Holum, Øyslebø, Laudal og Harkmark (St.S. 225f). Til samme tid ble hovedkirkeprestens tiende fra Holum og Harkmark svart i korn eller laks, men fra Øyslebø og Laudal kom den som «redegierdt» (reide) i form av smørlauper (St.S. 230). Kirkegården ved Holum ble i 1852 utvidet med 3 favner mot nord og med tilsvarende i 1859, og nordmuren har fortsatt denne avgrensning. I 1870 foretok man igjen en utvidelse (Nomedal 1975:29f). Et kort stykke nord for kirken heter det Kjørkelia (tidligere bnr. 6) og rett øst for dette Kjørkefjellet. Sør for kirken og gårdstunet nede ved Mandalselva heter det Tingfjellet, en mulig referanse til tingsamlinger. Et bruk av Holum nede ved elva heter Krossen, muligens en referanse til et tidligere kors i friluft. På gården skal det i middelalderen ha stått et «kloster» (Daae 1899:334), altså et herberge for reisende. Holum skal ha vært adelig setegård og deretter krongods, for så å bli lagt til lagmannen i 1525 (NG 88). Dette er likevel kun lokal tradisjon fra amtmann P. Holm på 1790-tallet, hvilket samstemmer lite med at de øvrige gårder i området samtlige lå til kronen så langt tilbake det er kilder. Holum på 1400-tallet er belagt som sted der brev ble skrevet og/eller bevitnet av presten på Holum (DN VII:353) eller et større eller mindre antall lagrettemenn (DN XIII:152), og i 1492 er fogden i Mandalen på Holum på kongsstevne (DN VI:614). I 1525 ble Holum forlent lagmannen på Agdesiden (DN XXI:748), og det fortsatte den å være ut 1500- tallet. En mer sannsynlig forklaring kan derfor være at Holum var hovedgård i et godskompleks som ble konfiskert under for eksempel rikssamlingen, og at den hele tida var et administrativt senter for kronen. Navneendringen fra Holum til Holmegård skjedde på 1600- tallet, da det ble populært blant eliten å foreta slike moteskifter (NG 88). I 1861 ble det behov for reparasjon av kirkegårdsmuren, og tanken var å ta materiale fra den store gravhaugen ved kirkegårdens nordøstre hjørne, alternativt fra den lille rett nedenfor (Nomedal 1975:29f). (kartreferanse: BE 003-5-4).
Harkmark
HARKMARK, gnr. 2 Harkmark (Harkmark sogn). Mandal kommune.
ID 84484
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 2) Harkmark er ca. 1620 (Harckmarck kiercke, St.S. 227). At kirkestedet er fra middelalderen vises ved at den ble ført med landskyld fra en rekke gårder i eget sogn, og i tillegg nevnes blant inventaret en gammel messehagel (St.S. 228). Rundt 1620 var Halså hovedkirke med annekser på Holum, Øyslebø, Laudal og Harkmark (St.S. 225f). På gården Harkmark er bevart et gavlstykke av et relikvieskrin formet som en kirke, trolig et Limogesarbeid fra 1200-tallet. Ifølge tradisjonen skal det også i middelalderen ha stått et kapell på gården, tvers av elva for der nåværende kirke står (VAF top./ark. arkiv). Nåværende kirke skal være reist i 1613. I 1845 ble det gamle, smalere koret erstattet med et nytt og som medførte at kirken nå fikk rektangulær form. Det gamle koret skulle ha vært bygd av tømmer fra kirken som ble revet ved nybyggingen i 1613 (Sandnes 1988). Ifølge Eliassen (1995:566) derimot ble den gamle tømmerkirken revet i 1824, etter at nåværende kirke var blitt reist ved siden av den gamle. Et capella de Hargnarstaðum (DN IV:73, 1307) må ikke forveksles med Harkmark eller med (57) Hennestad i Vigmostad sogn. I følge lokal tradisjon skal handelsstedet Harkmark rundt 1550 ha vært truet av overfall og ran. Folk lovet at dersom de slapp unna, skulle de bygge ny kirke. En stor rullestein ble veltet ned i innløpet til fjorden og forhindret således skipene i å stå opp til Harkmark (avstanden fra kirken ned til sjøen er 230 meter). Kirken ble bygd og ble deretter kalt en «love-kirke» (VAF top./ark. arkiv). Rett sørvest/opp for kirken heter det Kirkeheia. Rett utenfor kirkegårdsmuren i sørvest ligger rester av et gravfelt. Dette inneholder bl.a. en bauta med 6 steiner i sirkel, diameter ca. 7 m. På 1840-tallet skal det ha vært 80-90 hauger i feltet (Sandnes 1988). (kartreferanse: BF 002-5-4).
Halså - Mandal
HALSÅ [Halsa] (MANDAL, hovedkirke), gnr. 52 Halså (Halså sogn). Mandal kommune.ID 155800
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 52) Halså er i 1460 (Halsau kirkiosokn, DN III:848), men sognet nevnes 1358 (Hasaugha sokn, DN XV:21). Den middelalderske kirken var bygd i stein, men utover det er intet kjent mht. dens utseende eller nærmere datering. Et kart fra 1766 har en avbildning av kirken, og ut fra dette kan det se ut til at den da var rektangulær uten innsnevring for korpartiet. Trolig var koret blitt utvidet eller ombygd i seinmiddelalderen slik at bygningen fikk rektangulært grunnplan uten innsnevring for koret. I 1785 var den «brøstfeldig» med en rekke farlige sprekker i murverket, og få år seinere ble en stor del av «østveggen» revet og gjenoppmurt. I 1810 brant det meste av Mandal og kirken med den. Ny kirke, den nåværende, sto i 1812 ferdig ca. 200 meter nordnordøst for den gamle. Lokaliteten for middelalderkirken kaltes tidligere Torvet. Dette befinner seg i bakkehellet ca. 120 meter opp/nord for nåværende vestre brohode, og den gamle hovedveien går rett ved den. Da tomten etter kirken ble undersøkt tidlig på 1950-tallet, ble det funnet kun ubetydelige spor etter bygningen (Eliassen 1995:564f, 227f). Rundt 1620 var Halså hovedkirke med annekser på Holum, Øyslebø, Laudal og Harkmark (St.S. 225f). 15. september 1429 var det visitas på Halså (DN IV:836). 1484 var Halså sted for fylkestinget i Midtsyssel på Agder (a reittom fylkis tingge a Halsawgho, DN IV:997), og i 1442 skrev to utsendinger til et kongevalg seg af Aghdom (DN III:771). Agder var eget fylke i middelalderen (Indrebø 1933:122). Når så fylkestinget ble holdt på Halså er det nær sikkert at Halså var en av de gamle fylkeskirkene. Ca. 1620 var (13/1) Fodnebø i Holum sogn prestegård i Mandal prestegjeld (St.S. 228). Trolig har dette sin forklaring i at Halså var adelig setegård i seinmiddelalderen (NG 76). Uansett antyder denne ordningen en nedlagt kirke på Fodnebø, da avstanden fra Halså opp til prestegården er 11 km i luftlinje. Rett ved det gamle kirkestedet på Halså heter det Kirkeåsen og Kirkeveien, og på en odde i sørvest heter det Presteheia. Åsen rett vest for kirken het tidligere Kirkebakken, nå Kronheia. (kartreferanse: BE 001-5-1).
Sånum
SÅNUM, gnr. 75 Sånum (Halså sogn). Mandal kommune. Nedlagt kirkested.
ID 92245
Eldste og eneste omtale av en kirke på (gnr. 75) Sånum er ved sognet i 1409 (j sonoma sokn, DN X:108). Kirken er ikke nevnt i Stavanger bispedømmes jordebok ca. 1620 og må således være lagt ned før dette. Tradisjonen om kirke på (gnr. 75) Sånum er referert hos Kraft: «paa hvilken sidste [Sånum] omtrendt 1⁄4 Miil vestenfor Mandal beliggende Gaard, hvor i Fortiden skal have været Kirke, er en Samling af henved 30 større og mindre Gravhøie», men den ble avvist av Rygh uten nærmere begrunnelse: «Den af Kraft 2 III S. 315, jfr. S. 368 meddelte Formodning om en Kirke paa Saanum (NG 75) i Halsaa S. er vist uefterrettelig» (NG 82). På Sånum finnes lokalitetsnavnene Kjerkeågeren og Kjerkebakken, og det var i dette området kirkegård og sannsynlig kirketuft ble påvist ved arkeologisk registrering 2001. Radiologiske dateringer av skjelett viste at kirkegården var i bruk i tidsrommet 1440-1640 (Hogganvik 2001). I følge lokal tradisjon på gården var kirkehistorien godt kjent, og en av de tidligere brukerne, Niels Johannessen, hadde gjennom årene samlet det meste: «I det femtende århundre sto på Petter Johnsens nåværende eiendom Sånum et lite kapell. I Bankebukta, fortalte Knud Samuelsen meg, stod den lille prestegård. Murene etter denne stod enda da Knud var liten. I året 1526 brant kapellet ned. Etter Vincens Lunges brev av 9.2. 1526 ble brannen påsatt av kapere som hadde røvet Verne kirke og andre klostre her i Norge. Etter sjøslaget ved Hille fant Lybekerne ikke så lite som hadde tilhørt klostre og kirker. De gamle på Sånum fortalte at da kapellet brant var Sånumsfolk flyktet opp på Hisåsen. Herfra så de at kapellet deres gikk opp i luer. Steinene i muren etter kirken tok far til gamle Petter Johnsen og brukte til mur i sitt hus. I husets kjeller kunne en for femti år siden enda se maling på disse. De var malt himmelblå og røde. Det jordet som kirken stod på heter Kirkeåkren, og den lille bakken i nordre ende der kirken stod heter Kirkebakken. I åkren er funnet flere gamle mynter. Omkring 30-årene lekte lille Knud sammen med andre barn fra Sånum på kirkegården. Murene etter kirken stod der da. ‘Flere av gravene var enda synlig og på gravene plukket vi blomster,’ sa Knud. De døde som er begravd her, blant de tusen glemte graver, med undtagelse av 10 Lybekere som i året 1526 ble begravd her. Sånums kirke eller kapell er ikke omtalt i Peder Clausens bok om kirker i Norge, men da han skrev denne bok var Sånums kirke brent ned for ca. 60 år tilbake og derfor ikke omtalt. Sånums kirke omtales i et gammelt dokument fra 1409 og nevnes da som Sonoma sokn, og at den lille kirke som da sto på Sånum var annektert til Valle». Gården Sånum dekker en stor odde rett vest for Mandal, og i følge tradisjonen gikk det ferge over et mellomliggende sund. Det heter at inntekten av ferjen
i sin tid tilfalt kirken, og at det til denne også lå jordegods. Alle overleveringer går ut på at kirken i sin tid ble skutt i grus fra fiendtlige skip, som hadde søkt havn på Risøbank og som fra ankerplassen hadde kirken på nært hold. Gjennom flere generasjoner er litt etter litt de steinsamlinger fjernet, som utgjorde muren om kirkegården og kirkens ruiner. Under dette arbeidet er det i grushopene gravd frem et ukjent antall kanonkuler. Disse hadde et tykt belegg av rust, som hadde dannet ujevnheter i rundflaten. I det forhold at kirkegården var barnas lekeplass ligger visstnok nøkkelen gjemt til de tradisjoner om kirken og kirkegården, som opp gjennom tidene har holdt seg på Sånum og i de nærmeste bygder. De økonomiske fordeler gården hadde av de store steinsamlinger ville snart ha vært glemt. Bare én gravstein stod igjen i Kirkeåkeren til siste fjerdedel av 1800-tallet (Hogganvik 2001). I følge tradisjonen skal den første kirken på Agder være reist på Sånum (VAF top./ark. arkiv). (kartreferanse: BE 001-5- 1).
Valle
VALLE (SØNDRE UNDAL, hovedkirke), gnr. 58 Undal prestegård (Valle sogn). Lindesnes kommune.
ID 85749
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 58) Undal prestegård, hvis opprinnelige navn er Valle (St.S. 240), er i 1390 (Uallar kirkiu, DN VII:323). Sogn (DN XV:21) og prest (DN XV:22) er nevnt noe tidligere i samme århundre. Kirken står ved østbredden av Audna, drøye tre kilometer opp fra der elva munner ut i Sniksfjorden. Elva er seilbar for båter og mindre skip opp til Valle. Middelalderkirken var mest sannsynlig en stavbygning. Den ble erstattet av en tømmerkirke bygd 1577, og byggherre var sogneprest Peder Claussøn Friis. Denne kirken skal ha stått helt nord på den nåværende kirkegård, og det er sannsynlig at også middelalderkirken hadde stått på dette tuftstedet. I tiden 1678-80 ble kirken tilbygd tverrskip og fikk således korsformet grunnplan. Denne kirken ble revet i 1793 etter at ny kirke, den nåværende, sto ferdig rundt 60 meter lenger sør – også denne med korsformet grunnplan. Det var tydelig at den gamle kirkegården på dette tidspunkt for lengst var for liten for menigheten (Vigeland 1970:47-59). Prestegården utgjorde kun en del av kirkestedsgården Valle, for rundt 1620 opplyses det atØstre Walle i 1492 var blitt makeskiftet under prestegården i bytte mot gården Presthus i Spangereid. Til samme tid lå Westre Walle til Hr. Esge Bilde (St.S. 240). Ca. 1620 var Valle hovedkirke med annekser på Spangereid, Vigmostad og Konsmo (St.S. 238f). Til samme tid ble kirketienden gitt som reide i anneksene Vigmostad og Konsmo i form av skinn samt én ost av hver gård, og tienden fra disse sognene til hovedkirkepresten på Valle i Undal var reide i form av smør, laks og ost (St.S. 239f). Valle var hovedkirke seinest i 1467 (DN XV:101). 8 september 1476 var biskopen på visitas på Valle (DN XV:101). Følgende tradisjon ble meddelt Faye av Hr. Provst Lassen (1815-1907): «Hr. Clausson ombyggede den gamle Kirke i Valle Sogn og flyttede den fra Gaarden Foss, 1⁄2 Miil længere op i Dalen, og ned til Prestegaarden. I den 1792 nedrevne Kirke fandtes paa en af Stolene følgende Inskription: ’Anno Christi 1577 haver jeg Peder Clausson, Sogneprest i Undal med Øvrighetens Bevilling, og efter min Hr. Biskops Raad, Magister Jørgen Erikssons og mine Sogen-Bønders Bøn og Begjering ladet bygge Valle Kirke af nye paa min egen Bekostning, og gav jeg Kirken til samme Bygning C Rdlr., det andet er mig af Kirken betalt, og Sognemændene gave dertil L Rdlr. Anno 1591 lod jeg bygge Choret dertil’» (Faye 1948:184). Det som her nevnes om flytting av kirken fra Foss til Valle er kun et tradisjonelt kirkeflyttingssagn. Foss kirke ble lagt ned før 1620, og yngste omtale av den er i 1489 (jf. DN V:941, 942). Rett utenfor kirkegården på sørsiden, om lag 200 meter fra det middelalderske tuftstedet, ligger en stor gravhaug kalt Dronninghaugen. Trolig har det strukket seg et gravfelt fra denne og opp mot der middelalderkirken sto. (kartreferanse: BD 002-5-1).
Spangereid
SPANGEREID, gnr. 154 Presthus (Spangereid sogn). Lindesnes kommune.
ID 85529
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 154) Presthus er i 1476 (Spongareidh kyrkio, DN XV:101). Sognet nevnes noen tiår tidligere (DN VII:405) og presten i 1328 (DN IV:178). Selve kirkebygningen kan tidfestes til rundt midten av 1100-tallet. Den opprinnelig romanske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor. I 1830 ble den utvidet mot vest og fikk tverrskip og ved dette korsformet grunnplan (Ekroll 1997:246). Ca. 1620 var Valle hovedkirke med annekser på Spangereid, Vigmostad og Konsmo (St.S. 238f). Navn som Presthus, (153) Midbø og det tapte Høgtun er typiske for utskilte gårder, men opphavsgårdens navn er her tapt (NG 181). Muligens var gårdsgrensene i området i 1549 fortsatt noe uklare, for da kom det pålegg fra kongens fogd om å gå opp grensene mellom de nevnte tre og (152) Stokke (DN XV:573). Navnet Presthus viser at det før ca. 1400 var egen prest ved Spangereid kirke. Deretter ble Presthus lagt til mensa ved Valle hovedkirke, og i 1492 ble den makeskiftet mot et bruk av Valle (Østre Walle) slik at hovedkirkepresten fikk utvidet prestebolet sitt (St.S. 240). I 1564 nevnes da også en Gunnilde i Presthus i forbindelse med arv av rettigheter i Presthus (DN VII:800). Vest på eidet er det en ås kalt Presthusbakken. Kirken er bygd i kanten av et meget stort gravfelt. Hva som trolig er en bautastein ligger gjenanvendt i sokkelen på korets sørside, og det kan se ut til at koret er bygd på en større gravhaug. (kartreferanse: AY 002-5-3).
Vigmostad
VIGMOSTAD, gnr. 72. 73 (=215. 216) Vigmostad prestegård, Vigmostad øvre (Vigmostad sogn). Lindesnes kommune.
ID 85831
Eldste omtale av en kirke på Vigmostad er i 1369 (Vigmalstada kirkiu, DN VI:270). Kirken står på sameie mellom (gnr. 215) Vigmostad prestegård og (216) Vigmostad øvre på Audnas vestbredd. Det er kjent tre suksessive kirker på Vigmostad, og samtlige skal være bygd på om lag samme tuftsted. Den eldste var muligens en stavbygning, og denne ble erstattet i 1781 av en tømmerkirke. Høsten 1848 sto nåværende kirke ferdig «litt nordafor der den gamle sto. Det kan ein skyna av det at då fru [sogneprest] Lassen var død, lot han folk bryta opp golvet fram mot koret i den gamle kyrkja, og der blei grava kasta opp. Denne grava syner enno under ein stor sørgjeask». Ca. 1620 var Valle hovedkirke med annekser på Spangereid, Vigmostad og Konsmo (St.S. 238f). Til samme tid ble kirketienden gitt som reide i anneksene Vigmostad og Konsmo i form av skinn samt én ost av hver gård, og tienden fra disse sognene til hovedkirkepresten på Valle i Undal var reide i form av smør, laks og ost (St.S. 239f). Den eldste kirkegården skal ha gått sørover fra kirken, og en utvidelse mot vest skjedde i 1845. I 1875 og 1895 ble det utvidet mot nord, og i 1920 i full lengde mot vest (Bergstøl 1960: 319ff, 332f). Ifølge lokal tradisjon skal den første kirken på Vigmostad være bygd «på flata der [215/8] Skogheim nå ligg». Dette er en bruksparsell 300 m øst for der nåværende kirke står, på andre siden av Audna. «Dei hadde alt teke til med å tomta der, men så ein morgon fekk nokon sett at det var grave for murar der ho nå står, og ingen visste kven som hadde gjort det. Dei tok då dette som eit varsel om at kyrkja skulle stå der, og så flytte dei dit med arbeidet (på Skogheim er det og har vore fleire gravhaugar)». En mulighet er at vi her har å gjøre med et seinmiddelaldersk kapell på Skogheim. Noen titalls meter sør for kirken, inne på kirkegården, ligger rester av et gravfelt. (kartreferanse: BD 005-5-1).
Foss
FOSS, gnr. 65 Foss (Valle sogn). Lindesnes kommune. Nedlagt kirkested.
ID 213601
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 65) Foss er i 1487 (Fooss kirkiu, DN VI:603), og sognet nevnes samme sted. Den er ikke nevnt i Stavanger bispedømmes jordebok fra ca. 1620, så den var trolig lagt ned på 1500-tallet. Innenfor gårdsvallet finnes det flere lokalitetsnavn som antyder plasseringen av kirken, hvorav Kjerkevollen på åkerstykket bnr. 37 gir det mest sannsynlige lokalitet. Foss ligger ved Audnas vestbredd drøye 4 kilometer opp/nord fra Valle. Som påpekt av Daae (1899:321), har Dietrichson forvekslet denne kirken med Valle kirke. Trolig skyldtes det et flyttingssagn som knytter de to kirkene sammen, og som ble formidlet til Faye av prost Lassen (1815-1907): «Hr. Clausson ombyggede den gamle Kirke i Valle Sogn og flyttede den fra Gaarden Foss, 1⁄2 Miil længere op i Dalen, og ned til Prestegaarden» (Faye 1948:184). Ifølge Tore Bergstøl sto kirken «like sør for Ola Eigedals hus på Foss. Ennå syner ei djup grøft rundt. Sunnanfor der er det ein åker dei kallar Kjørkågeren. I jorda rundt der kjørkja har stade, er det så mange steinflingrer som kunne likna til å ha vore brukt til skore i muran. Austanfor Kjørkågeren på andre sida av ein liten dal er det ein plass dei kallar Kjørkjevollen. Trappesteinan til kjørkja ligg som trappesteinar hos Ola Eigedal og nokon hos Kristian Hoyeson på Foss. Segna segjer at dei kjørte det gamla tømmeret som hadde vore i kjørkja på Foss ut på Fossemoen og tok til å tufta der, men så blei det fløtta om notta til Valle der kjørkja stend nå. Det skulle ikkje vera meir enn ein mann på Foss då kjørkja sto der, og han heitte Jøren. Like nordanfor Kjørkågeren sto tingstova. Der har vore ein noko høg haug der som dei kallar Tingvollen. Tingstova som sto der blei flytta til Bakken. Ho skal vera nava om att tri gonger» (Bergstøl 1959:73). Foss var tingstedsgård, tidligst belagt i 1449 (DN XIII:118) og dessuten navnet på et skipreide (1489: Ffooss kirkiu sonk oc skipreido, DN V:942). Drøye 100 m sør og vest for Kjerkevollen ligger rester av gravfelt. Foss kirke er
forbundet med Valle kirke ved et flyttingssagn (se Valle kirke). (kartreferanse: BD 003-5-1).(Oppdatert tekst NIKU, Jan Brendalsmo, 07.06.2016)
Hargnarstadir (Hennestad)
HARGNARSTADIR, mest sannsynlig gnr. 57 [200] Hennestad (Vigmostad sogn). Lindesnes kommune. Nedlagt kirkested.
IKIKE REGISTRERT I Askeladden – lokalisering nær ID 51196 (?)
I 1307 nevnes et capella de Hargnarstadum liggende til Holum kirke (DN IV:73). I brevet omtales at biskopen i Stavanger hadde tapt sin kallsrett til Holum kirke og det tilliggende kapellet på Hargnarstadum. Rygh oppfatter Hargnarstadum som feilskriving for Harkmork(NG 81). Sannsynligheten for å feilskrive –mork for –stadir også på latin er uhyre liten, men også fordi det er rimelig å forvente at biskopen visste navnet på de kirker han hadde kallsrett til. Det sannsynlige er snarere at Hargnarstadir er identisk med (gnr. 57) Hennestad i Vigmostad sogn. Hennestad ligger oppe i heia mellom Mandalselva i øst og Audnaelva i vest, 12 kilometer i luftlinje nordvest for Holum og 5 kilometer rett øst for Vigmostad. Eldste omtale av gården er i 1591, og den ble da stavet Henndestadt, og i 1912 ble navnet uttalthæ`nnesta (NG 150). Ifølge bygdeboka finnes flere kilder som viser navnet skrevet med –a(Hannestad). Til støtte for en tolkning av Hargnarstadir som Hennestad er lokalitetsnavnet Kjørkåkeren på Hennestad, samt navnet Krossen rett opp i lia øst for gårdstunet. Kirken er ikke nevnt i Stavanger bispedømmes jordebok ca. 1620 og må være lagt ned før den tid. Rett nord for tunet ligger rester av et gravfelt. (kartreferanse: BE 005-5-1).
FORKORTELSER
Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder – forkortelser
For enkelte verker er det ikke oppgitt bind i henvisningene, men aktuelt fylke viser i seg til riktig bind. Dette gjelder for eksempel Norske Gaardnavne og Norges kirker.
|
DN |
Diplomatarium Norvegicum : Oldbreve til Kundskab om Norges indre og ydre Forhold, Sprog, Slægter, Sæder, Lovgivning og Rettergang i Middelalderen. 1847-2011. Flere utgivere  |
|
NG |
Norske Gaardnavne : Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision / efter offentlig Foranstaltning udgivne med tilføiede Forklaringer af O. Rygh. 1897-1936   |
|
RN |
Regesta Norvegica : kronologisk Fortegnelse over Dokumenter vedkommende Norge, Nordmænd og den norske Kirkeprovins. - B. 1 utgitt først i 1898, senere i 1989 i utvidet utgave etter at fullføringen av flerbindsverket ble gjenopptatt fra og med 1978 |
|
St.S. |
Grågås ca. 1620. Stavanger stifts og domkapitels jordebok ca. 1620. Redigert av Kåre Oddleif Hodne. Utgitt av Agder Historielag i samarbeid med Statsarkivet i Kristiansand. Kristiansand 1986.  |
|
VAF top. |
Vest-Agder fylkeskommune, topografisk arkiv |