EN MEDITASJON OVER JULEEVANGELIET
Juleevangeliet er en fortelling som inviterer vår evne til å forestille oss og utbrodere. Det har alltid vært et kreativt møte mellom juleevangeliet og menneskers og kulturers forestillinger.
Hvis jeg nevner «fortellingen om Jesu fødsel», så skaper det nesten helt sikkert opp utallige forestillinger i deres hoder: Bilder av ulike staller, dyr, vismenn, myrra, røkelse og gull, Josef og Maria i ulike bekledninger fra ulike kulturer og epoker, gjetere, nattehimmelens uendelige mørke, stjerner og utallige forestillinger av engler.
Denne fortellingen er jo egentlig svært knapp og sparsom med sine ord. Det er som om alt mellomrommet mellom de knappe ordene inviterer oss til å stoppe opp og til å være med som dem vi er med våre situasjoner og betingelser. Det er god plass til oss og våre liv i ordene som utgjør juleevangeliet.
Men er ikke dette noe vi burde unngå: å lese ting inn i julefortellingen som ikke er der? Jo, det kan man jo kanskje si at det er, hvis dette var en hvilken som helst annen fortelling som bare handlet om å fortelle om noe som skjedde et perifert sted i Palestina og Israel for drøye 2000 år siden.
Men dette er en fortelling om Gud som blir menneske. En fortelling om Gud som av sin uendelige kjærlighet for sin skapelse trår inn i den for å frigjøre den fra mørkets og dødens makt.
Det er ikke bare en fortelling om noe som skjedde den gang da. Evangelisten Lukas skriver: «Det skjedde i de dager…», men det som skjedde, skjedde også for meg og deg, for de som kommer etter oss, og de som kom før oss, ja, også for de som kom før hendelsene i julens fortelling. Det som skjedde i de dager overskrider alle bestemmelser om tid og rom.
At Gud ble menneske er noe som angår deg. Og i like stor grad, du og ditt liv og din situasjon er noe som i alle høyeste grad angår barnet som ble født i Bethlehem. For Gud trådte inn i vår verden og hverdagslige virkelighet for deg og for alle mennesker til alle tider. Det er når denne underlige fortellingen blir til noe som skjer for deg, noe som angår deg på det dypeste, at den går fra å være en fortelling til å bli Guds ord og evangelium.
Så la oss liste oss inn i det hellige krybberommet og se:
Selv om Maria og Josef nok ikke ble forvist til en stall bokstavelig talt, så var antageligvis i det rommet i et typisk antikt jødisk hjem der husdyrene kunne finne ly om natten. De måtte være der fordi det ikke var plass til dem på gjesterommet. Hvem det er som faktisk slapp dem inn i det hele tatt får vi aldri vite, men fortellingen gir subtile hint om at de også er til stede og er vitner til det som skjer.
Maria har nettopp født Jesus, svøpt ham og lagt ham i dyrenes matfat. Maria må jo være helt utslitt, og Josef er vel kanskje bare mest glad for at alt har gått bra med barnet og sin kjære forlovede. Som om hele denne situasjonen ikke var nok så har nå også en gjeng med gjetere trampet inn til dem midt på natten.
De romsterer rundt dette nyfødte barnet og forteller utrolige fortellinger om nattehimmelen som lyste opp med en hel hær av engler som lovpriste fødselen til dette barnet. Vi blir fortalt at alle som hørte det gjeterne fortalte blir slått av undring og begeistring. Jeg kan nesten høre jubelen og den ivrige samtalen i rommet.
Maria derimot, hun beskrives som en kontrast til de andre som er så begeistret og glade over dette fantastiske som har skjedd. Vi blir fortalt at Maria, hun gjemmer det gjeterne sier i sitt hjerte i stillhet, og grunner på det. Jeg kan nesten se Maria for meg der hun sitter utmattet og gjennomtrukket av svette etter en fødsel på det kjølige stallgulvet. I dette rommet med disse fremmede menneskene rundt henne.
Men akkurat disse menneskenes tilstedeværelse var jo et tegn på at ordene Gud hadde åpenbart for Maria i hennes lovsang var sanne. Hun hadde født en konge for de fattige og alminnelige mennesker. For hvem ellers kunne ha funnet på å sende sin himmelske hær til en gjeng litt røffe gjetere for å annonsere sin egen kongelige fødsel? Hvem ellers enn ydmykhetens og kjærlighetens Gud lar seg føde inn i et alminnelig hjem blant helt alminnelige mennesker og dyr, og er tilfreds med dyrenes matfat som sin første trone?
Mens hun sitter der midt i larmen av lovprisning og hellig entusiasme så er det som om Maria ikke helt klarer å la seg rive med av begeistringen som må ha vært i dette stallrommet. Det er ikke det at hun er skeptisk og ikke klarer å tro på gjeterne, men jeg forestiller meg at dette ikke er Maria sitt første møte med barnet hun har født. Maria, sammen med alle som kjenner evangelienes fortelling, ser dette hellige underet i hele evangeliets fortelling.
Maria har jo vært Guds tempel her på jorden i 9 måneder. Himmelens og jordens skaper, frelser og nyskaper har dvelt i og vokst frem som menneske i hennes kropp. De kjenner hverandre. Allerede fra første stund har Gud åpenbart for henne frelsens mysterium og sitt eget vesen. Det er jo hennes profetiske lovsang et bevis på.
Så hva er det Maria grunner på så stille mens de rundt henne jubler og feirer? Er hun forsiktig med å la seg rive med av en for ivrig begeistring og enkel glede fordi hun allerede aner det hun skal bli fortalt om noen dager av den fromme Simeon i tempelet? At barnet hun har født er verdens frelser, men han er også et tegn som skal bli motsagt, og at Maria derfor kommer til å kjenne et sverd gå gjennom sin sjel.
Jeg ser for meg at korte glimt av bilder skyter gjennom hennes hjerte: av hennes sønns hender naglet til et kors, og tornekronen på hans hode. Hun har født et lys som skal bli blåst ut. Håpet hun akkurat har holdt i sine armer vil med tiden rives bort. Det kjæreste hun har skal svelges av mørkets og dødens makt, for selv lysets Herre må gå gjennom mørket.
Dette året så kjenner jeg nok på at jeg identifiserer meg mest med Maria når jeg trår inn i juleevangeliets hellige fortelling. Vi feirer jo jul, men nok et år feirer vi det igjen med strenge restriksjoner, midt i en pandemi som blusset opp atter en gang.
Det er selvsagt helt naturlig å føle seg sliten og oppgitt nå. For nå trodde vel mange av oss at vi var over kneika. Vi hadde jo fått et håp om at nå gikk det mot bedre tider igjen. Vaksiner var satt, og samfunnet åpnet seg igjen. Det var nesten normale tider, hva nå enn det egentlig er.
Finnes det noe verre enn å få en smak av håp bare for at det blir revet vekk igjen? «Det er bedre å ha elsket og tapt enn å aldri ha elsket i det hele tatt», skriver poeten Alfred Tennyson. Kanskje det er tilfelle med den romantiske kjærligheten, men jeg er mer usikker på om det samme gjelder for håp.
Jeg tror faktisk at det å miste et nyvunnet håp er noe av det hardeste et menneske kan oppleve: Å se et lys der i mørket bare for å få det blåst ut igjen. Akkurat dette tror jeg mange mennesker smaker på nå.
Så kanskje ikke våre hjerter danser og jubler som gjeterne over Guds evangelium på samme måte dette året. Men det betyr ikke at vi ikke kan tro på evangeliet, men vi kan gjøre som Maria og gjemme det i våre hjerter og grunne på det. Vi kan den stille ettertenksomheten avdekke evangeliets dypere skjønnhet, og dets slitesterke håp som tåler møtet med verdens harde realiteter.
For det som er evangeliets hemmelighet, og som gjør det så slitesterkt, er at det ikke er en virkelighetsfjern glansbildefortelling. Julens evangelium er at Guds lys har kommet til verden som et barn: født midt i verdens alminnelighet og tvetydighet.
Det er evangeliet om at Gud går med oss i det mørke så vel som i det lyse. Der vi er, om det enn aldri så mørkt er, der går Gud med oss av kjærlighet. Lyset fra hans oppstandelse skinner for oss og vitner om det ikke er noe mørke som er så mørkt eller noen håpløshet som er så dyp at den kan tilintetgjøre Guds kjærlighets makt i Jesus Kristus.
Dette barnet som er oss født er kjærligheten som er sterkere enn døden: Lyset som skinner i mørket, og mørket kan ikke overvinne det.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.