HILSEN
Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!
På denne palmesøndag så går vi inn i en annerledes påskefeiring. Det er vel knapt noen som kan erindre at kirken har vært stengt i påsketiden. Det er med sorg at vi ikke kan feire påskens mysterium i kirken med alminnelige gudstjenester. Vi må være kirke på en annen måte denne påsken, og jeg kan forsikre dere om at vi ikke vil være stille i påsken.
Kanskje det er en lærepenge for kirken midt oppe i alt dette. For hva annet kan vi si om påskens hovedperson enn at han på alle måter er annerledes. Det er en meget annerledes konge og Gud vi vender våre blikk mot og øver oss på å se etter på Palmesøndag.
Guds fred være med dere!
-Daniel Andersen-
INNLEDNING
I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.
Herre, send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg og føre meg til ditt hellige fjell, til dine boliger. Gud, kom meg til redning! Herre, skynd deg til min frelse. Amen.
EVANGELIELESNING (Joh 12,12-24)
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes:
Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.» Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Slik lyder det hellige evangelium
PREKEN
Palmesøndag! Dagen i kirkeåret der vi feirer Jesu kongelige inntog i Jerusalem. Kongen, ja Gud selv, som rir inn på et esel, ydmykhetens og fredens dyr, til jubel fra folkemengdene. Tenk å kunne ha vært blant de som stod ved porten til Jerusalem og hyllet ham med palmeblader!
Jeg klarer ikke å holde orden på alle gangene jeg har tenkt stille i mitt eget sinn eller sagt det ut høyt at hvor mye lettere det hadde vært å tro hvis jeg faktisk kunne vært tilstede når Jesus levde.
Om jeg bare kunne ha vært der når han talte eller når han gjorde sine tegn . Da skulle jeg kunne hatt en tro helt uten tvil! For jeg hadde kunnet se Gud selv med mine egne øyne, hørt hans stemme med mine ører og tatt på ham med mine hender.
Jeg er nok ikke den eneste som har tenkt i disse baner. Jeg vil tippe at dere som leser dette også har opplevd lignende tanker løpe rundt i fantasien.
Men er det riktig tenkt?
Var det lettere å tro for disiplene og de andre menneskene som fulgte Guds Ord da han vandret blant jordens støv som menneske av kjøtt og blod?
Hvis det hadde vært så lett å tro på den kristne sannhet bare man hadde fått se Jesus i levende live, hvorfor var det da så mange i Jesu samtid som ikke trodde?
Det store flertallet trodde jo faktisk ikke. Selv mange av de som var fascinert av Jesus, de som på sett og vis støttet hans virke og fant inspirasjon i hans lære, de hadde ikke nødvendigvis en fullstendig tro.
De skjønte ikke dybden i det de bevitnet der og da. Dette gjaldt selv mange av Jesu nærmeste. Vi hører om dette i Johannes sin fortelling om Jesu inntog i Jerusalem på eselets rygg i henhold til gamle profetier fra profetene Jesaja og Sefanja. Johannes skriver om disiplene at: «Dette skjønte ikke disiplene den gang, men da Jesus hadde fått del i herligheten, husket de at dette stod skrevet om ham».
De ser, men samtidig så ser de ikke.
Hvorfor forstod ikke engang disiplene hva de så? De levde jo med Jesus så å si døgnet rundt. De så alle hans tegn og hørte all hans undervisning.
De måtte da forstå hvem han var! Hvorfor var det så mange som ikke trodde? Gud stod jo rett foran øynene deres!
En av de som virkelig baler med disse spørsmålene er den store danske filosofen Søren Kierkegaard. Ett av spørsmålene han reflekterte mye rundt var om den disippel som levde samtidig med Jesus hadde noen fordeler som vi ikke har.
Han spør seg om troen var lettere for dem i forhold til de Jesu disipler som lever nå, nesten 2000 år etter Kristus.
Kierkegaard sitt svar er et rungende NEI! Disiplene som så og hørte Jesus selv hadde ingen fordeler. Det var ikke det spor lettere for dem å tro enn for oss.
Hvorfor Kierkegaard tenker at dette er tilfelle kan minne oss om noe viktig om den kristne tro.
Det kan utfordre våre fantasier om at det å se Jesus i levende live ville gjort vår tro så mye lettere. Og det kan lære oss å se etter spor av Gud i verden i dag.
Kierkegaard spør seg selv: hva var det folk på Jesu tid så når de så Jesus fra Nasaret?
Så de en majestet så utilnærmelig og overveldende i hellighet at de bare kunne kaste seg ned på bakken i ren og uforbeholden tilbedelse?
Nei, de så et menneske.
De så en helt alminnelig mann fra den støvete ubetydelige landsbyen Nasaret. Kledd i en simpel alminnelig kjortel preget av hans vandrende levemåte, full av sandstøv og svette. Han måtte drikke, spise og gå på do. Er ikke dette Josefs sønn?, sa de.
Han hadde riktignok rykte på seg for å kunne gjøre mektige tegn, men det var forsåvidt ikke så uvanlig på Jesu tid. Han hadde ord på seg for å forkynne utfordrende måter å se verden og mennesker på, og han talte med autoritet. Men det gjorde mange andre rabbier også.
Kristen tro handler ikke hovedsaklig om at Jesus var en veltalende mann som gjorde store ting og ga oss fine moralske leveregler, selv om han også gjorde dette.
Kristen tro er den egentlig absurde påstand om at Jesus fra Nasaret er Gud den allmektige som har kommet til oss, av kjærlighet og for vår frelse.
Troens øyne ser dette alminnelige mennesket fra Nasaret, han som ble forlatt og sveket, slått og ydmyket, torturert og drept, som Gud. Den Gud som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig. Dette mennesket er lys av lys, Gud av Gud.
Troens øyne ser i dette mennesket Gud som i ydmykhet har steget ned til oss for å gi seg selv og sin kjærlighet til og for oss.
Tanken er at det er oppstått en slags avgrunn mellom Gud og verden. Gud er så opphøyd og radikalt annerledes fra en begrenset og syndig verden at vi aldri kunne ha forstått Gud slik Gud er i all sin majestet. Vi har gjemt oss så dypt i mørket at hans utilslørte utilnærmelige lys bare ville blendet oss.
Derfor har Gud av endeløs kjærlighet steget ned i sin absolutte motsetning for å gi seg til kjenne for oss. For å løfte oss opp og forene sin falne skapelse med seg selv.
Dette er ikke noe Kierkegaard finner på 1800 år senere. Dette er kirkens evangelium og sannhet siden begynnelsen. Paulus lovpriser Kristus som han som var Gud lik, men som gav avkall på sitt eget og tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.
Kirkefedrene sa: Gud ble menneske så mennesket kan bli gud.
Luther sa det slik: At Gud virker under sin motsetning. Det er først og fremst i kors og ydmykhet vi i tro kan skue Guds kjærlighet og frelse.
Troen er derfor et paradoks. Du kan ha tilbragt hvert eneste sekund av Jesu levetid sammen med ham. Du kan kjenne hvert eneste ord han sa og hver bevegelse han gjorde. Jesus forblir et helt alminnelig menneske for våre alminnelige øyne.
Kierkegaard er en god lutheraner: selv troen er en gave fra Gud som kommer til oss. Selv troen kommer til oss utenifra, fra Gud, på mystisk vis. Det er som Jesus sier til Peter når han for et øyeblikk gjennomskuer sannheten: «dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen».
Jeg vet ikke hvordan det fungerer, men jeg tror Gud inviterer alle mennesker til å i tro skue denne sannheten gjennom små revner i våre hverdagslige erfaringer og våre tenkemåter.
I disse dager tenker jeg dette kan være en viktig påminnelse om troen. Vi lever i en utfordrende tid.
Hvis troen og Gud var noe vi skulle kunne enkelt skue ved å se på verdens skjønnhet eller med enkle logiske slutninger, da ville vi virkelig hatt problemer nå.
Verden er, som vi alle vet, ikke alltid skjønn, og livet er ikke alltid lett. Vi merker dette ekstra godt nå, men at vår verden er såret av mørke og ondskap er ingen nyhet. Det mørket som har trengt inn til oss nå er en nød og et mørke som mange mennesker har levd og kjempet i gjennom alle tider.
Hvor er så Guds Ånd i en slik verden?
I vår tro på Jesus Kristus som åpenbaringen av Guds selvgivende og selvoppofrende kjærlighet og frelse for verden, så har kirken sin briller for å se Guds virke i skapelsen.
Når vi nå kjenner verdens mørke presse på, hvor ser vi etter Gud? Ser vi etter Gud som en som skyter ned som et lyn fra himmelen i makt og ære? Ser vi etter Gud i bare det høye, mektige og vakre her i verden?
Palmesøndag kan minne oss om å vende blikket og se med de øyne troen har gitt oss. De øyne som ser Gud den allmektige i den fattige rabbien som kom ridende inn i Jerusalem på et esel. Troens øyne ser at Guds kraft er en som følger hvetekornets lov.
Hvor ellers skulle hans Ånd være i verden enn gjemt under sin motsetning? Han er hos dem som lider: Hos de syke, fattige og undertrykte, og hos dem som tjener dem.
Vi er som kirke kalt til å følge ham og være der han er.
Lytt til hans ord! For han forteller oss det igjen og igjen: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knuste hjerter levende».
FORBØNN
Kyrie eleison, Gud Fader miskunne deg!
Kriste eleison, Herre Krist miskunne deg!
Kyrie eleison, Hellig Ånd miskunne deg!
Herre Jesus Kristus, du ble lydig til døden, ja døden på korset. Vi ber deg: Gi oss ved troen del i den frelse du brakte ved din lidelse og død, så vi kan følge etter deg i ydmykhet og lydighet og bekjenne deg som vår frelser og konge, du som med Faderen og Den hellige ånd lever og råder, en sann Gud fra evighet og til evighet.
La alle som søker deg, komme og bøye seg for deg.
Vær farløses far og enkers forsvarer.
La de ensomme finne hjem og tilflukt!
La sukket fra fangene nå deg.
Vær hjelper for alle hjelpeløse!
Vær nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og la dem se din frelse.
Reis deg og hjelp oss, Herre, fri oss ut i din miskunn!
Herre, hør vår bønn. Amen.
HERRENS BØNN:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.
SALME
Norsk Salmebok nr.146 «Jesus, store seiervinner»
Du kan selv synge eller høre på salmen her (Klikk på nr.26 hvis ikke lenken øyeblikkelig tar deg med til nr.146):
https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/6/avspiller#t=1t40m2s
1. Jesus, store seiervinner,
i Guds stad du rider inn.
Når din seiersdag opprinner,
gledes vemodsfullt mitt sinn.
Knele vil jeg på din vei,
hosianna synger jeg;
å men gjennom seiersglansen
ser mitt øye tornekransen.
2. Himlens konge, jorden kneler
på din store seiersvei.
Fredens konge, ei du dveler,
Golgata deg stanser ei.
Fred du bringer, himmelgjest,
verden rope vil: Korsfest!
Å, men himlens engletunger
evig hosianna sjunger.
Tekst: B. S. Ingemann 1825
Melodi: Ludvig M. Lindeman 1871