Vi samler palmegreiner, flokker oss rundt veien.
Hosianna!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
Og han kommer, men ikke slik vi tror. Aldri slik vi tror.
Han kommer uten bil, uten hest, uten esel. Uten visum, uten penger, uten papirer.
Han vandrer i en folkemengde med våte klær.
Med sår på hender, med sår på føtter.
De har vært i småbåter, de har vært i vannet. De kan ikke gå på vannet.
Vi vifter med palmegreiner, han gråter.
Sulten, tørst, fremmed, naken, syk og i fengsel.
Herre, når så vi deg slik?
Akkurat nå, jeg er så nær.
Slipper du grenene, når du meg her.
Bjarte Leer-Helgesen
(teksten er hentet fra St. Sunniva 1/2016 og gjengitt med tillatelse av forfatteren)
En utradisjonell tekst på palmesøndag. En tekst som hjelper oss å strekke oss litt lenger i vår søken etter å forstå hvem Gud virkelig er. Gud, som vi venter på.
Vi har lært at han red på et esel. I seg selv et tegn på at han var en annerledeskonge.
Ikke ute etter makt. Ydmyk. Hans rike var av en annen verden.
Så viser denne teksten at det er mer å hente. Så mye mer at det gjør litt vondt.
Gud er en Gud i det lave. Hos de lave. Det er sammenheng mellom stallen og eselet, og alle dem som også i vår tid ikke får den rettferdighet de lengter etter. Der er Gud. Der vil Gud at vi skal finne ham.
På palmesøndag utfordres vi til å lete etter Gud der Gud er å finne.
I Jerusalem i år 33 var eselet tegnet på at Gud var noe helt annet enn de ventet seg.
I Norge i det tjueførste århundre trenger vi andre tegn.
Jeg finner noen i denne teksten av Bjarte Leer- Helgesen.
Herre, når så vi deg slik? Herre når ser vi deg slik?
Akkurat nå, jeg er så nær. Slipper du greinene når du meg her.
Torunn Jåvold
Sokneprest i Tranby og Lierskogen.