Kjære menighet
Før kirken ble stengt, hadde jeg begynt å tenke på langfredagsgudstjenesten.
Jeg har ikke hatt gudstjeneste på langfredag i Voksen tidligere, men ønsket å dele erfaring med å la ulike mennesker lese bibelteksten sammen med meg, slik at hver av dem som sier noe gjennom teksten, fikk sin egen stemme.
Jeg hadde tenkt at vi skulle dele opp lesingen med salmer til ettertanke mellom de store avsnittene. Nå oppfordrer jeg alle til å lese teksten slik, og til å lytte til , eller selv synge salmene jeg foreslår - eller andre mellom lesningene.
Forhåpentlig møtes vi også gjennom gudstjeneste på TV eller radio og kan lytte til tekstene og synge salmene der. Og nå som man så smått tenker å lette på restriksjonene mot å møtes – selv om det nok er en stund til kirkene åpnes, ser vi fram til dagen vi igjen kan møtes til gudstjeneste i Voksen kirke.
Hilsen Marit
vikarprest i Voksen
Evangeliet på langfredag i år finner vi i Markus evangelium 14,26 - 15,37.
Mine forslag til salmer og tekstinndeling var slik:
- Første salme: Nos 173 Hill deg frelser og forsoner
- Tekstlesning: Markus 14, 26-65
- Andre salme: NoS 738 Noen må våke i verdens natt
- Tekstlesning: Markus 14, 66-72
- Tekstlesning: Markus 15, 1-20a,
- Tredje salme: NoS 16 Konge er du visst
- Tekstlesning: Markus 15, 20b-37
- Fjerde salme: NoS 182 Se dødens brodd er brutt
Lidelseshistorien har ofte gjort at vi har hatt fokus på korset. Korsfestelse var en grusom avstraffelse, men straffemetoden var ikke uvanlig i Jesu samtid. Korsets tre ga imidlertid grunnlag for jødene til å se på Jesus som forbannet, slik det står skrevet i 5. Mosebok 21, 22-23:
Når en mann får dødsstraff og blir henrettet og hengt opp på et tre, skal du ikke la den døde kroppen hans bli hengende på treet, men gravlegge ham samme dag. For den som blir hengt opp, er forbannet av Gud.
Det som i første rekke opprører oss, er at Jesus, Guds egen sønn, gjennom korsfestelsen skal bli straffet, som en som står Gud imot; en som er forbannet.
Slik vi kjenner ham, gjør han bare godt; setter mennesker fri og gir nytt livsmot, nytt liv.
Dette henger sammen med begeret som Jesus ber om å få slippe når han går for å be i Getsemane og sier: ”Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.” Han har selv kvelden før – som vi feirer som skjærtorsdag – delt et annet beger med disiplene sine. Gjennom det begeret har han gitt dem sitt blod. Blodet forstått som livets kilde, hans livs kilde. Det evige livets beger. Nå skal han drikke et annet beger, dødens beger.
Det vi også møter i lidelseshistorien og som kan gjøre oss nedstemte, er menneskene som omgir Jesus og som svikter ham; disiplene, overprestene, Pilatus, soldatene, alle han møter:
Judas som forråder ham for penger.
Peter som bedyrer at han ikke vil vende seg bort, men fornekter sitt kjennskap til Jesus.
Peter, Jakob og Johannes, som blir bedt om å våke, men sovner.
Pilatus som vet at overprestene har utlevert Jesus på grunn av misunnelse og derfor burde settes fri, men som er så opptatt av å gjøre folkemengden tilfreds, at han får Jesus pisket og overgitt til korsfestelse.
Vaktene som kler Jesus i purpurkappe og flettet tornekrone, og gjør narr av ham ved å hilse ham som jødenes konge. De slår ham, sparker, spytter, håner.
Folk som passerer ham mens han henger på korset og som rister på hodet og gjør narr av ham.
Alle håner ham.
Selv Gud synes å ha forlatt ham. Han har virkelig tømt dødens beger. Det er sannsynligvis ikke smerten ved å henge på korset som er verst, men den totale ensomhet, det å føle seg forlatt.
Det som virkelig kan gjøre oss nedstemte og stille i møte med lidelseshistorien, er spørsmålet om hvor vi selv var – og er. For jeg tror vi kjenner oss igjen blant Jesu disipler og blant alle de andre som han møter på sin vei til korset.
Vi ønsker å gjøre det gode, men kroppen krever sitt. Vi blir trøtte. Vi ser ikke Jesus i vår neste, men kan av og til ta oss i å håne eller se ned på andre, søke anerkjennelse hos andre uten å lytte til den indre stemmen som sier at vi tar feil valg. Misunnelse er ikke ukjent. Og vi vet at vi svikter venner. De som kunne trengt oss. Men ”kroppene” våre orker ikke.
Det er en utfordrende tekst. En lang dag.