Treenighetssøndag er en kristen festdag, treenighetens dag. Den markerer sånn halvkjørt løp av kirkeåret.
Treenigheten er noe som mange strever med å forstå og forholde seg til. Enkelte har sogar hevdet at kristendommen ikke er monoteistisk, for man tror jo på flere guder. Derfor er ordet treenighet så viktig, ikke trefoldighet som før. Enheten i guddommen, samme Gud, men fader, sønn og hellig ånd. Her skal man holde tunga rett i munnen, for dette er teologi som de lærde og mindre lærde har hatt mange disputter om. Vi kan kanskje si det slik at guddommen fremtrer for oss i ulike skikkelser, men er den ene, sanne Gud.
Jeg har gjennom årene snakket med folk fra flere religioner om dette, og det er fortsatt et ankepunkt. Til og med på dødsleier har jeg sittet og lagt ut om dette etter spørsmål. Men jeg synes det er utrolig fint at Guds kjærlige ånd, kan vise seg for oss på ulikt vis. Og Jesus åpner også for at vi kan se Hans ansikt i alle de menneskene som lider og trenger vår innsats og en hjelpende hånd. Som i Den rike mann og Lasarus, er det dette som kaller på vår evne til kjærlighet, utfordrer den og utvider den, som er Hans ansikt og stemme.
I teksten til dagen fra Lukas 10 sier Jesus at ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen, og ingen vet hvem Sønnen er unntatt Faderen. Jeg har med vilje snudd på det, for for oss starter det med vissheten om den kjærlige, gode Gud. Men vi må alltid huske på at Jesus er veien til Gud, Jesus er den som forklarer, viser retning og rydder vekk hindringene.
En vanlig hindring i dag er følgende: «Jeg kan ikke tro på Gud, for det er så mye vondt i verden. Hvordan kan Gud la dette skje?» Det er det ondes problem, og det er ikke til å kimse av.
Men da kunne vi egentlig like godt si: «Det er så mye godt i verden, at det må være en Gud». Men det er ikke så mange som sier det.
Selv pleide jeg å si på spøk: «Den dagen det bare snakkes om gode ting i Dagsrevyen, da går jeg og henger meg!» Dette var jo ikke bokstavelig ment, men det som kommer i Dagsrevyen, er det uvanlige. Vi er omgitt av så mye godhet, som vi tar for gitt. Vi har bedre livskår enn våre forfedre, som klorte seg fast i dette barske, karrige og værharde landet Norge. Men vi går rundt og sutrer, og av og til har jeg inntrykk av at vi sutrer for å fremstå som dypsindige.
Ikke misforstå meg! Det heter i salmen:
«Alleting har en foranderlig lykke,
Alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
Tynget av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
Stort eller litt,
Himlen alene for sorgen er kvitt.»
Alle har sitt, stort eller litt – Men det var dette med å bære det, det med å finne og hente styrken der den er å finne. For den som slipper Skriftens ord til i seg, kan det bli en evig kilde til nytt mot, nye krefter. Vi skal ikke skyve oss selv lenger ned med henvisning til verdens ondskap. Den er der og har alltid vært der. Men troen kan alltid bli en kilde til nytt mot og nytt liv, samme hva som rammer deg.
Jeg kan forsikre at jeg har møtt mye rart i mitt liv av de utfordringer som levd liv gir. Likevel røres og begeistres jeg av de vidunderlige ordene om at den troendes liv kan bli en kilde der det veller ut levende vann, vann som gjør ørkenen fruktbar og gir livet mening, samme hvor mye ondskap, hat og forfølgelse du har vært utsatt for.
De vidunderlige ordene som er gitt oss gjennom generasjoner fra fjerne tider, kan ennå tenne håp og gi lys selv i de mørkeste timene.