Det står skrevet i evangeliet etter Johannes...
Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødenes ledere hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» 20 Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. 21 Igjen sa [Jesus] til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» 22 Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. 23 Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Den kanskje mest grunnleggende tingen vi mennesker gjør, hele tiden, uten å tenke på det, er å puste. Inn og ut. Det er først når vi ikke får puste at vi forstår hvor avhengige vi er av det. Den som har hatt et astmaanfall, vet det. Den som har grått så hardt at man mister pusten, vet det. Den som har vårt så rett at det strammes rundt brystet, vet det. Pusten er det første vi mister, når livet virkelig snører seg sammen.
Pinsen, handler om pust.
Det er kveld i Jerusalem. Det er den første dagen i uken. Disiplene har låst dørene, av frykt. De har sett Jesus, deres lærer, venn og frelser, bli henrettet av imperiet. De forstår at de er i fare, og de gjemmer seg.
Det er et veldig kjent evangelium vi hørte. Og det er lett å gjøre denne scenen til en søt fortelling om noen forvirrede menn i et rom. Men det Johannes beskriver, er mennesker som er så redde at de ikke får puste ordentlig. Mennesker som er redde for sine egne liv.
Det er inn i det rommet Jesus kommer. Han banker ikke på, han bryter seg ikke inn, han bare står der. Og han begynner ikke å bebreide dem for at de stakk av i Getsemane, men han sier «Fred være med dere». Han viser dem sårene sine, for å vise at det virkelig er han. Så åndet han på dem. Det er et rart begrep. Å ånde på noe. Det greske ordet er Enephysesen. Det betyr puste på, eller puste inn i. Det greske ordet brukes bare én gang, i hele det nye testamentet.
Det er ikke et tilfeldig ord. Det er det samme ordet som står i Septuaginta, den greske oversettelsen av det gamle testamentet, teksten Jesus og disiplene brukte, teksten Johannes nok leste siden han var barn. Det brukes i skapelsesberetningen, i den første teksten vi hørte i dag, skapelsesberetningen, om da Gud formet støv fra jorden, blåste livspust i neset på det, og skapte mennesket. Fortellingen om da mennesket ble en levende skapning.
Det er det samme gudommelige pustet vi hører om i dag.
Johannes vil at vi skal høre det. Han vil at vi skal forstå hva som skjer i det rommet, for det som skjer, er en ny skapelse. Den oppstandne Kristus gjør det Gud gjorde da han skapte Adam og Eva, han puster liv inn i mennesker, men denne gangen, inn i mennesker som holdt pusten av redsel.
Det er det pinsen er. Det er en fest med flammer og tungetale, ja, men først og fremst, er pinsen at Gud gir pusten tilbake til de som ikke får puste.
I dagens samfunn, er det mange som holder pusten av redsel. Unge mennesker som kveles av prestasjonspress og en følelse av at de ikke strekker til. Eldre som alene uke etter uke, og veggene presser seg sammen rundt dem. Sliterne, som opplever at systemer, vold eller vonde vaner har snørt seg rundt brystkassen dems. Folk i Ukraina, Palestina og mange andre land som holder pusten når de hører droner eller fly sveve over dem, i frykt for nye bombenedslag.
Pinsen er Guds svar til dem. Den Hellige Ånd kommer fra gresk, hvor ånd og pust er det samme ordet. Pinsen er Gud som blåser pust tilbake i en verden som er i ferd med å bli kvalt, ved å dele Den Hellige Ånd.
Men det er en sentral setning jeg har hoppet over. Før Jesus gir disiplene pusten tilbake, før han gir dem Den Hellige Ånd, sier han: «Som Far har sendt meg, sender jeg dere.»
Det er en utsending. Disiplene som har sittet i frykt bak låste dører, sendes nå ut gjennom de samme dørene. Pusten som ble blåst i dem, skal blåses videre. Tilgivelsen de har fått, skal gis videre. Friheten de er gitt og nåden de er vist, skal deles.
I vår kirke, tror vi at Den Hellige Ånd virker på jorden den dag i dag. Vi tror den frigjørende og nådefulle pusten spiller en rolle i vår verden. Derfor, noen øyeblikk før Jæger ble døpt, påkalte vi ånden: «Send din ånd, så han som døpes reises opp til det nye livet med Jesus Kristus, vår Herre». Vi tror at den samme pusten som ble blåst inn i disiplenes rom i Jerusalem, ble blåst inn i Jæger i dag.
Om litt, skal vi igjen kalle på Den Hellige Ånd, når vi feirer nattverd: «Send din hellige Ånd over disse gaver, så de for oss blir livets brød og frelsens
beger.» Den samme pusten blåser over et bord hvor vi får ta imot Kristus. Ånden transformerer brødet til kropp og vinen til blod, som vi får ta imot.
Vi feirer pinsen hver gang vi tar del i sakramentene. For vi tror sakramentene gjør noe med oss. At dåpen og nattverden endrer oss. Og akkurat som disiplene, sendes vi ut. Til den vi møter på bussen hjem. Til naboen som sitter alene. Til en verden som puster tungt. Med nok pust til å dele.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.