Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18. kapittel:
Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. 36 Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. 37 De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» 38 Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» 39 De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» 40 Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: 41 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» 42 Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» 43 Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.
Slik lyder det hellige evangelium.
«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» – Jesu spørsmål til Bartimeus.
Han er blind, og som blind vet vi at det den gang var vanskelig å innta rollen som elev, som ektefelle, som arbeidstaker, som forsørger. – Det kan fortsatt være utfordrende. Er det det at han er blind, eller er det like mye eller mer at hans sosiale mulighetsrom er så redusert eller begrenset, er det derfor han så sterkt ønsker forandring? Eller handler det kanskje om skam, for fra en annen fortelling fra evangeliet, vet vi jo at man i samtiden kunne tenke at det å være født lam eller blind, ja, det ble tolket som at man selv, eller ens foreldre, hadde syndet mot Gud.
Vi vet ikke hvorfor han så sterkt ønsker forandring, det blir bare spekulasjoner – men han roper, og roper høyt! Og det er jo som om Jesus heller ikke vet, derfor dette hva jeg vil karakterisere som respektfulle spørsmålet: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
* * * * *
«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Våger vi å åpne oss for det spørsmålet…? Hvilke dyp åpner seg i deg og i din bevissthet, i møte med spørsmålet fra Jesus? Dersom du skader deg, knekker beinet, får alvorlig sykdom – mister synet. Hvem roper du på da? Roper du på helsevesen, eller roper du på Gud? Du roper kanskje, som meg, til begge.
Når vi i dag opplever at hele vår verdensorden er utsatt eller truet… Når vi, ikke minst i lys av hendelser de siste måneder, lever i uro for at sammenbruddet i verdensordenen allerede har funnet sted – sannhet og normer som avvikles, at makten knyttes til person og ikke institusjon eller omforent struktur og regelverk. Hvem roper du til? Roper du opp i sivilsamfunn, til politiske establishment, eller roper du på Gud?
Men … trenger vi i vår høymoderne verden, i all vår rikdom og med all vår kunnskap, i det hele tatt å rope til Gud om å hjelpe oss i vår nød – gir det i det hele mening – er det ikke andre som hjelper …?
* * * * *
Spørsmålet om vi i det hele tatt trenger å rope til Gud er avslørende, for med det har vi gjort både Gud og verden til noe lite og smått. Da rommer snart ikke verden mer enn det vi kan forklare og forstå, da har vi gjort verden liten og trang. Og Gud, ja Gud har da blitt det navnet eller den forklaringen vi bruker på det vi ennå ikke forstår eller kan forklare. – Og da blir det jo stadig mindre plass til Gud når vår kunnskap vokser.
Men da er vi fanget i et så uendelig lite og trangt gudsbilde. Da har vi mistet den undringen over livet og tilværelsen vi hadde som barn, da vi ennå ikke var redde eller sjenerte for å rope ut vår klage og nød. Og vi har mistet ærefrykten for livet – den ærefrykt vi kan føle, som forteller oss at livet og tilværelsen holdes oppe av en kraft vi ikke selv er opphavet til. Den ærefrykt vi kan føle når vi ser inn i vårt medmenneskes øyne og ser uutgrunnelige dybder vi ikke forstår. Den ærefrykt som plutselig kan vekkes i oss. når vi legger et lite løvblad i hånden og forstår at det er gjennom slike løvblader oksygenet blir til, og som igjen muliggjør at vi og alle levende dyr og skapninger kan puste og være til. Eller den ærefrykt vi kan føle når vi står midt oppe på fjellet eller vi er ute på sjøen, og perspektivene både utover i verden og universet, og innover i sjelen får åpne seg så uendelig stort og vidt.
Da, når det skjer, kan undringen og ærefrykten over livet og tilværelsen igjen vekkes i oss, og vi blir lett tomme for ord. Gir det da mening, som Bartimeus, å rope og klage? Hva, hvem, roper vi da til, hvem eller hva hører? Jesus lærer oss at vi skal få rope til tilværelsens grunn, vårt opphav, til Gud, som en omsorgsfull og kjærlig far – det er jo bønnen Jesus lærer oss, vårt Fadervår. Gir det mening? Det er paradoksalt, på den ene side forstår vi det knapt, men samtidig skal vi, når vi gjør det, få oppleve at Gud selv rommer også meg, vedstår seg også meg, er meg nær. Og vi får hvile i Guds hender.
Da har vi funnet frem til et Gudsbilde og en Gud som er mer enn det vi i hverdagen ikke forstår eller kan forklare. Da har vi funnet frem til et Gudsbilde og en Gud som ligger til grunn for og bærer også det vi forstår og forklarer. Da er det ikke bare du som hjelper meg i min nød, da er det Gud som gjennom deg hjelper meg i min nød. For da kan ikke noe tenkes uten Gud.
Våger vi å tenke så stort om Gud? Jesu spørsmål til Bartimeus «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» skal altså også være vårt spørsmål til hverandre. For slik virker Gud, slik skaper Gud i vår verden – også gjennom oss. Dette er ingen ny eller moderne refleksjon, det er også slik Martin Luther tenker på 1500-tallet, og andre både før og etter: Gud har valgt å handle i våre sosiale liv gjennom oss, vi er Guds redskap, Guds hender. Vi er de masker Gud skjuler seg bak, når Gud handler i det sosiale rom til ivaretakelse av livet i vår verden.
Så, du gjør rett i å rope både til sykepleier, lege, utenriksminister, statsminister og til Gud, på samme tid – for det er Gud som virker gjennom oss, Gud som er livets og kjærlighetens kilde. Og nettopp fordi det er vår tro, at vi kjenner Gud i fortellingene om Jesus, så skal også vi få gjøre Bartimeus rop til Jesus til vårt eget rop – kyrie eleison – Herre miskunne deg, ha barmhjertighet med oss. Og slik Jesus spør Bartimeus, skal også vi spørre hverandre: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
* * * * *
Vi vet ikke, strengt tatt, hvorfor Bartimeus så sterkt ønsker forandring. Men det er tro, håp og forventning i hans rop – det er kanskje derfor han ikke slutter å rope, selv når alle ber ham tie. Her i Lukas-evangeliet, hvor vi straks videre i fortellingen om Jesus går inn i påsken, er det faktisk første gang Jesus igjen tituleres som frelseskongen, Han som skal komme, som «Davids sønn», og det er jo ikke tilfeldig. Sist tittelen ble brukt var i fortellingen om Jesu fødsel, så går det hele 16 kapitler før tittelen «Davids sønn» brukes igjen. Disse 16 kapitlene handler om tegn og under, og folket som ikke forstår, ikke tror, ikke ser. Nå ved inngangen til påsken, er det altså en blind tigger som rett forstått ser, som tror og som roper, Du Davids sønn!
Helt til slutt, et sitat. Det er de aller siste ordene vi kjenner fra Martin Luther, og som nettopp knytter seg til dagens tema. Det var ord som ble funnet på en lapp inne i Luthers kappe, etter at han var død, en kald februardag i 1546. På sitt typiske tysk-latin hadde Luther skrevet på denne lille lappen: “Hoc est verum. Wir sind alle Bettler”. Det er sant, vi er alle tiggere.
Ikke gjør livet og tilværelsen liten og trang. Slik Bartimeus var tigger, er også vi, rett forstått, tiggere. Bartimeus på konkrete måter og på sårbart vis som det kan være vanskelig for oss å forstår. Men også vi er utlevert, også våre liv leves i avhengighet, ingen av oss er vårt eget opphav. Og med Bartimeus skal vi våge å rope vår nød – og tro at Gud hører!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.