Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 11. kapittel:
En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. 15 Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» 16 Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. 17 Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. 18 Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. 19 Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. 20 Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
21 Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. 22 Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. 23 Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer. 24 Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ 25 Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. 26 Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.» 27 Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» 28 Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»
Slik lyder det hellige evangelium.
Jeg vil våge den påstand, at dagens tekster fremstår som både fremmede og gjenkjennelige for oss, på samme tid. Kanskje mest fremmede, men om vi tenker etter tror jeg også de på sitt vis, gir oss gjenkjennelse i og kanskje kan gi oss språk til vårt eget liv.
Fremmede? Ja, tekstene avspeiler jo en annen virkelighetsforståelse enn vår, uttrykker en annen kosmologi. Det er krefter i himmelrommet, tenkte man den gang, ånder, som bestemmer menneskers liv. Det var onde ånder, djevler eller demoner, og det var gode ånder, eller engler. Og menneskene forstod man mer som brikker i kamper, i et kosmisk drama. – Et annet sted, i Paulus brev til Efeserne, hører vi om «ondskapens åndehær i himmelrommet». Kampen om mennesket og virkeligheten, står altså i dette verdensbilde mellom himmelske krefter, makter eller ånder.
Men jeg vil påstå at tekstene ikke bare er fremmede, de kan også gi oss gjenkjennelse til eget liv. For vi opplever jo alle, i større eller mindre grad, sinnsstemninger som er destruktive på en måte hvor alt kan komme ut av kontroll. Vi føler alle, i større eller mindre grad, på krefter i oss som vi ikke riktig kontrollerer og som kan være ødeleggende. – Selve det gamle bildespråket vi møter i dagens tekster, er oss nok heller fjernt, det er ikke slik vi forklarer virkeligheten i dag. Men samtidig er jo dette bildespråket også meningsfullt for oss, og lever i populærkulturen. Jeg tenker på fantasy-genren, i litteratur og film, som Ringenes Herre eller Harry Potter, eller som filmene i Marvel-universet. Og det lever jo også i kirken, her gir vi ikke slipp på det gamle språket. – Da Abel og Mette i dag ble døpt, reiste vi oss, da fylket vi oss rundt de to små, for å fremsi forsakelsen: «Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen». Slik sa vi i fellesskap at vi vil stå opp for at ondskapen ikke skal få prege deres liv. Kanskje det gamle språket, hentet fra en mytologisk virkelighetsforståelse som vi har forlatt, på paradoksalt vis kan hjelpe oss å forstå vår egen virkeligheten, få peke mot dybder i oss selv vi ikke så lett forstår.
* * * * *
Samtidig som Jesus forholder seg til og taler inn i sin samtids verdensbilde – hva vi gjerne kaller et førmoderne verdensbilde, eller et mytologisk verdensbilde, så ser vi også at Han enkelte steder utfordre og bryte ut av dette verdensbildet, og det er nettopp det han gjør i dagens tekst. Logikken i dagens tekst kan umiddelbart være vanskelig å følge, men forsøk nå å henge med:
Jesus har et tilsynelatende tilfeldig møte med en person som ikke kan snakke, er stum. Forklaringen den gang er jo ikke av fysiologisk eller psykologisk art, slik vi ville tenke i dag, men at han er besatt av en ånd som er stum. Ånden er den handlende, er subjekt, personen er bare passivt redskap, objekt, et bosted for den stumme ånden. – Ånden er stum, derfor er mannen stum. Når Jesus helbreder, gjør så han kan snakke, da beskyldes han for at det skjer ved hjelp av Beelsebul, herskeren over onde ånder, som de sa. For en ånd lar seg kun overvinne av en enda sterkere ånd, slik var jo logikken.
Men, hvorfor i all verden beskyldes Jesus, som altså gjør godt, han helbreder, for å være i ledtog med det onde? – Vi har problemer med å forstå selve anklagen. Konflikten her går om selve forståelsen av hva som er rett og sant, hva som er godt. Er det i seg selv å ta vare på den stolte tradisjonen, overleveringen, loven som man sa, arven fra fedrene (og mødrene, kan vi legge til, det er kvinnedagen i dag) – er det det som er vår oppgave, hva som definerer hva som er rett, sant og godt for oss? Her er vi ved kjernen. Den gang var jo tradisjonen og overleveringen religiøst begrunnet, det var loven, arven fra Moses, som det gikk om å ivareta og som definerte hva som var rett, sant og godt.
Jesus utfordret sin tids verdslige og religiøse makt, som jo hang sammen. Jesu liv og virke forteller oss at det er omsorgen og ivaretakelsen av medmennesket, den konkrete nesten, som er Guds vilje – slik kommer de utestengte og de som ikke regnes med, i sentrum. Mens overleveringen, bokstaven kan slå ihjel, så gjør ånden levende, sier Paulus senere til de kristne i byen Korint (2. Kor 3,6). Det går om å få et kjøtthjerte, ikke et hjerte av stein, som profeten Esekiel sier (Esekiel 36:26-27). I Johannes første brev oppsummeres det som følger: «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.» (1. Joh. 4,7). Det går om omsorgen, ivaretakelsen, kjærligheten – og at tradisjonen og overleveringen kun har verdi, kun er sann, der hvor den fremmer nettopp det!
Jesus hadde altså utfordret eller bedre, hadde ny-tolket arven, og de verdslige og religiøse myndighetene opplevde nå at Jesus ikke bare truet deres makt og posisjon, men like mye deres forståelse av det som er rett, sant og godt. Følgelig tenker de at det Jesus er og gjør, ja det er bestemt av onde ånder.
* * * * *
Det er som Jesus roper i dagens tekst: Våkn opp! For, sier han: «er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere». Ikke at ondskapen har nådd frem til dere, Beelsbul selv, men at Guds rike er nådd frem til dere! For om det onde gjør det gode, da løses begrepene opp og blir innholds- og betydningsløse. Da blir ondt – godt, og godt blir ondt.
Jeg vil tro de fleste av dere kjenner navnet Dietrich Bonhoeffer, tysk luthersk teolog, prest og motstandsmann, henrettet av Hitler mot krigens slutt. De av dere som går ofte til kirke her i Gamle Aker, har hørt meg vise til ham tidligere. I hans dagboknotater og brev fra fengselet, utgitt etter krigen under tittelen «Motstand og hengivelse», argumenterer han for at det fryktelige som skjedde i Tyskland, det var mulig fordi folket var forført av Hitler og av nazi-propaganda. Han skriver at alle begreper om rett og galt, godt og ondt var endevendt. At det som tidligere var sannhet, nå var løgn, og at det som var løgn ble opphøyet til offisiell sannhet. De idealer som våre foreldre oppdro oss til å holde høyt i ære, sier Bonhoeffer, er blitt tømt for sitt opprinnelige innhold og fylt med en ideologi som har nøyaktig motsatt fortegn.
Kan begreper om rett og galt, ondt og godt, bli endevendt også i dag? Slik vi hører folket gjøre i dagens evangelietekst og som skjedde i Nazi-Tyskland? Vi skal være våkne. I dag er det kanskje makt og styrke som i tiltakende grad definerer sannhet – det vi bare bøyer oss for i misforstått høflighet eller underdanighet, hvor den sterkestes rett gjelder. Ikke bare for hvordan verdens land forholder seg til hverandre, men også for hvordan vi som enkeltmennesker forholder oss til hverandre.
Vi hørte lest fra Paulus brev til Efeserne, han oppfordrer sine kristne venner: «Lev da som lysets barn! For lysets frukt viser seg i alt som er godt, i rettferd og i sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller!» Må det gjelde oss alle – og må dere foreldre og faddere, sammen med alle oss andre, arbeide for at dåpsbarna Abel og Mette kan leve som lysets barn.
«En kvinne i folkemengden (ropte) til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Nettopp i dag på kvinnedagen, kan de være grunn til å påpeke at det nettopp er en kvinne som ser og forstår, og ikke mennene i folkemengden. Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»
Salig er du, når du hører Guds ord og tar vare på det!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.