Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 3. kapittel:
De gikk til Johannes og sa til ham: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.
Slik lyder Herrens ord.
«Han skal vokse, jeg skal avta.»
Samfunnet er så smått i ferd med å åpnes opp igjen, vi håper at vi begynner å se slutten på korona-pandemien. Det er ikke hver generasjon som opplever en pandemi, «korona» er et minne vi alle vil ha med oss og som vil gå inn i historiebøkene.
Hvordan har korona-tiden så langt vært for deg…? Kanskje du har vært syk og kommet gjennom sykdommen, eller du kanskje kjenner noen som har vært syk, kanskje noen som ble et offer for pandemien. Og ser vi på den større verden, ja så ser vi jo at ulike land er rammet ulikt.
Vi er alle, i større eller mindre grad berørt av pandemien. Erkjennelsen av at intet menneske er en øy, at vi trenger hverandre, at vi trenger samfunnet vi er del av, melder seg med tyngde. Jo mindre våre sosiale rom blir, jo mer er det våre egne tanker og følelser vi speiler oss i og speiler oss mot. Verden kan bli så liten, vi kan bli så små, at vi avtar og kan føle at vi sakte viskes ut. Det blir raskt en vond følelse – vi kan føle at vi mister oss selv, vi blir usikre på hvor vi hører til, hvem vi er…
* * * * *
«Han skal vokse, jeg skal avta.» Hva ligger i det å avta? Det er ingen tvil om at Johannes må ha vært en både imponerende og nok skremmende, uroskapende skikkelse. Han refset folket, fattige som rike, kalte til omvendelse. Han døpte de som lot seg berøre, som ville vende om, og mennesker strømmet til. Han provoserte såpass vet vi, at hodet hans endte på et fat, han ble halshugget av Herodes Antipas, som vi får det fortalt i Skriften. – Vi her på St. Hanshaugen burde kanskje ha et særlig forhold til Johannes, for stedet vårt og soknet vårt er jo nettopp oppkalt etter ham og feiringen av hans fødselsdag på St. Hans, den 24. juni. Dere, jeg har et håp om at vi skal lage et kirkelig arrangement på St. Hans på St. Hanshaugen når pandemien er over, kanskje allerede neste år, det ville være så fint og så riktig. Er dere ikke enige…?
Men altså, når vi kommer inn i teksten, og Johannes maner til omvendelse og døper de som vil vende om, så kommer det meldinger om at en annen også har begynt å døpe, Jesus. «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Hva nå, skal Johannes-dåpen være den dåp som videreføres, eller skal det nå være Jesus-dåpen som skal gjelde? Er det noen forskjell? Ja, vi har nettopp feiret pinse, Helligåndens komme – derfor åpnet vi vår gudstjeneste i dag med en pinsesalme. Og mens Johannes-dåpen var en omvendelsesdåp, altså at de som lot seg døpe gjorde det som et tegn på at de nå ville vende om og leve et annet liv, så handler Jesus-dåpen om å få Den hellige ånd som gave, altså å få del i gudsriket som gave, av nåde sier vi, en gave som så skal få prege våre liv. Dette er det vi hører i dagens lesetekst fra Paulus brev til galaterne, hva Paulus kaller å «bli kjent rettferdige ved tro», at i det å motta denne gave så er det ikke noen forskjell på jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne, at vi alle er én i Kristus. – Hva Luther henter opp når han snakker om trosrettferdigheten. Ser dere forskjellen på Johannes-dåpen og Jesus-dåpen?
Historisk møter vi nettopp det spørsmålet litt senere når vi leser Apostlenes gjerninger kap 19. Der leser vi om at når Paulus kommer til Efesos, så møter han noen disipler av Johannes. Av samtalen som følger kommer det frem at de var døpt med Johannes-dåpen til omvendelse, men at de ikke hadde fått Den hellige ånd. Paulus døper de så med Jesus-dåpen, og de får Den hellige ånd, de får oppleve gudsriket som noe de får del i som gave. «De var omkring 12 menn i alt», slik avsluttes fortellingen fra Apostlenes gjerninger. Vi ser altså at det tidlig var to bevegelser, Johannes-bevegelsen og Jesus-bevegelsen. – Den første gikk ut av historien, antakelig i første århundre.
* * * * *
«Han skal vokse, jeg skal avta.» Gjelder det også deg og meg? At vi skal avta, viskes ut hva angår personlighet og særpreg, for at Jesus skal vokse i oss? Gjennom kirkens historie har idealet om å etterlikne Jesus, Kristus-etterliknelse, imitatio Christi, tidvis og i lengre perioder og på ulikt vis i ulike konfesjoner blitt forstått slik, et ideal om å formes i samme konforme støpeform.
I dag våkner vi til å forstå verdien av mangfold og forskjellighet. Vi erkjenner de omkostninger som enkeltindivid og grupper har måttet betale for å bli konforme, for å passe inn med flertallet. Fremfor at ulikhet og forskjellighet skaper usikkerhet og et press mot konformitet, er vi i dag vitne til en mental og kulturell endring i samfunnet, hvor vi opplever at mangfold kan være inspirerende og frigjørende. Den utfordring vi samtidig som samfunn begynner å våkne til er jo om mangfoldet må ha noen grenser eller rammer, både for individets og samfunnets skyld. Det er i dag en pågående samtale i offentligheten.
«Han skal vokse, jeg skal avta.» Gjelder det også deg og meg? Ikke om det går om å avta og viskes ut som personer hva angår særpreg og identitet, det tror jeg de fleste av oss umiddelbart vil tenke. Men om han skal vokse og jeg skal avta, hvordan kan det da gjelde meg og deg?
«Han skal vokse, jeg skal avta.» Det går ikke om å avta ved å viske ut identitet, særpreg og personlighet. Men det går om at min vilje til å holde for meg selv, å velge meg selv fremfor min neste, skal avta. Det går om at vi så altfor lett tåler «den urett som ikke rammer meg selv». Det går om ansvaret for mitt medmenneske, det samfunn jeg er del av, den natur jeg er del i. – Det går om synden i oss som stenger Gud, nesten og verden ute.
«Han skal vokse, jeg skal avta.» Det går om dåpslivet, hvor vi nettopp med all vår forskjellighet skal være for hverandre. Omvendelsen er ikke forutsetning for dåpen, det var Johannes-dåpen. Vi er døpt med Jesus-dåpen, vi har fått gudsriket som gave, nåden alene. Det går om dåpslivet vi skal leve – i tjeneste, vi skal være Guds skapende og livgivende hender, for vi har vår nestes liv i våre hender.
«Han skal vokse, jeg skal avta.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.