Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 8. kapittel:
Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham. Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:
Han tok bort våre plager
og bar våre sykdommer. (Matt 8,14-17)
Slik lyder det hellige evangelium.
Sted er viktig for oss, om vi har et bevisst forhold til det eller ikke. Om du tenker tilbake på ditt liv, hva som har skjedd gjennom livet, hva du har gjort, hva som har formet og gjort deg til den du er – på hvem du er – ja, så er jeg ganske så sikker på at sted, geografisk sted, og hus og bygninger, ja det er en viktig del av din historie. Vi har alle unike historier, men de er alle på ulikt vis knyttet til steder og bygninger – der du på ulikt vis fikk oppleve fellesskap, relasjoner, der du har levd ditt liv. Besøker du et sted du tidligere har levd, eller en tidligere arbeidsplass, ja så opplever du et ekko av levd liv. – Av ditt levde liv. Sted er viktig for oss.
* * * * *
Forut for dagens tekst, i avsnittet før, får vi vite at Jesus er i byen Kapernaum. I Lukas-evangeliet er byen omtalt som hjemstedet ikke bare til Peter, som vi jo hører i dagens tekst, men også til disiplene Andreas, Jakob og Johannes – og til tolleren Matteus. Arkeologene har gitt oss et fint bilde av byen Kapernaum fra Jesu tid, det var en by med små hus bygget tett i tett langs smale gater. For nå om lag 45 år siden, fant arkeologene hva de mener en gang var en husmenighet i byen. I et litt større hus fant de mosaikk og andre tegn på at kristne har samlet seg der allerede tidlig (!) i det første århundre, altså kanskje allerede på Jesu tid.
Av evangeliene forstår vi at Jesus gjerne besøkte et hus i Kapernaum, et sted som ble en base eller et sentrum for hans virksomhet. Et sted Jesus valgte antakelig fordi noen av hans disipler bodde her. Arkeologene peker på at det omtalte huset de fant, meget vel kan ha vært nettopp Peters hjem, og slik omtales da også gjerne dette huset i forskningen, som «Peters hus».
* * * * *
Peter bor i byen, sammen med sin familie. Hans svigermor er syk. Hun har feber og er sengeliggende – mer vet vi ikke. Og mens vi vanligvis hører at Jesus også taler til den syke, så gjør han ikke det her. Han bare tar henne i hånden, viser nærhet og omsorg, og feberen slipper taket, hun står opp og steller for dem – hun har blitt frisk. Så fortelles det at han driver ut onde ånder – med henvisning til profeten Jesaja: «Han tok bort våre plager – bar våre sykdommer».
I 2000 år har vi som «hører til Veien», som jo er hva de første kristne ble kalt, vi har gjentatt ordene fra Jesaja som vi hørte i dagens første lesning og som vi altså også hører i dagens evangelietekst: «Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer». Midt i lidelse og nød, i medgang, men kanskje enda mer i motgang, har hans kirke holdt frem: «Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer». Ikke fordi plager og sykdommer er noe vi er ukjent med. Ikke fordi plager og sykdommer er noe ukjent i historien, og som ikke rammer oss. – På ingen måte.
Men fordi fortellingene om Jesus, forteller om hvordan Han på så mange måter reiser mennesker opp – helbreder, gjør liv mulig, refser selviskhet og urett. Hvordan Han, slik Han selv sier, slik bringer Gudsriket nær! Fortellingene tenner en gnist, et håp, en lengsel i våre hjerter – vi får selv, i våre tanker, følelser og i våre liv, erfare og oppleve gudsrikets krefter. – I troen på Ham ligger også håpet om at Gudsriket en dag der fremme, som Paulus skriver, skal bryte gjennom og bli alt i alle! – Håpet om Guds fremtid!
* * * * *
«Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer». Vi hørte også lest fra profeten Jesaja: «Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.» Men Jesu kors, hva som først fremstår som det endelige og fullstendige nederlaget, kommer til å bli samlingsmerket. For nettopp her er det sannheten mest radikalt viser seg under sin motsetning, sier nå Martin Luther. Sannheten finner vi sub contrario, under sin motsetning, argumenterer han. Ikke i det imponerende og storslåtte, ikke gjennom heder og ære. Nei, vi finner sannheten i korset. For i nederlaget er seieren skjult til stede, i døden er oppstandelsen, er livet. – Det motsatte av korsteologi, sier Luther videre, ja det er herlighetsteologi, det er å måle livet etter og søke sannheten i hva som i menneskers øyne er det vellykkede, imponerende, fortjenestefulle, sterke, vakre, herlige. Men det er ikke der vi lærer sannheten å kjenne, det er i korset. «Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer».
* * * * *
Steder og bygninger er viktige for oss. Ja, så viktige for oss at vi lett kan la oss forlede. Jo større og vakrere bygninger, med tilhørende pomp og prakt, jo lettere lar vi oss imponere, og jo lettere lar vi oss forlede. Det er en viktig erkjennelse og del av Dietrich Bonhoeffers analyse av hvordan det tyske folk kunne la seg forlede av Hitler og nazismen. – Bonhoeffer var som kjent presten og motstandsmannen som stod Hitler imot og betalte med sitt eget liv. Opptogene, de flotte uniformene, de suggererende talene, og de stolte bygningene, alt var med å forlede det tyske folket. Det var ikke folkets ondskap, det var folkets dumhet, konkluderer Bonhoeffer. Eller altså i dag, hvordan Donald Trump planlegger å bygge verdens største triumfbue i Washington, som skal være dobbelt så stor som den Napoleon fikk bygget i Paris. – Det grenser jo til å være en parodi. Og samtidig, som kirke har vi også vårt å svare for gjennom en 2000 år lang historie, det er ikke det…
Sted og bygg er viktig. Det har det alltid vært, det var det også for de første kristne i byen Kapernaum, «Peters hus». Men la ikke sted eller bygg, eller pomp og prakt, forlede deg. I troen på Jesus Kristus lærer vi oss å se leger og dypere. Troens blikk, korsteologien som blikk på mennesket og verden: At Han, den lidende tjener – foraktet, forlatt, en mann av smerte, kjent med sykdom, ikke regnet for noe – Han er den største, Han er Gud selv! At det minste er det største, at det tilsynelatende ubetydelige er det betydelige. – Jesu kors lærer oss at sannheten er å finne under sin motsetning, det går om å se sub contrario – det tilsynelatende nederlaget er den endelige sier.
Her i Gamle Aker kirke har vi Gamle Aker-korset over sydalteret, blant de eldste korsene vi kjenner på bygg i vår del av Østlandet. – Om du ikke kjenner det, ta en titt nå etter messen. Prosesjonskorsets vårt er modellert etter Gamle Aker-korset. Som kristne insisterer vi på at det er i korset, at den endelige sannheten om Gud og mennesket er synlig. Kristus selv kaller oss, der vi er i våre liv, med de evner, egenskaper og muligheter vi har, i møte med vår neste i hverdagen, i det samfunn vi lever, til å følge etter Ham i Hans tjeneste – til liv og evig salighet!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.