Det er mange som kan si noe om Hovseterhjemmet. Per W. Jensen er en av dem. Han har vært leder for Seniorrådet i bydelen i seks år og har engasjert seg sterkt i utbyggingen og utviklingen av institusjonen. Han var med da Seniorrådet initierte opprettelsen av Hovseterhjemmets Venner i forbindelse med reetableringen av hjemmet i bydelen.
Én del av ambisjonen med venneforeningen er at sykehjemmet kan være en del av bydelen og lokalmiljøet – at folk som bor i nærheten går opp stier til bygget og kjenner stedet, også før og uten at man trenger det som et sted å bo.
Vil utgjøre en forskjell
Å spørre Per om denne saken, er et risikoprosjekt for en intervjuer, som gjerne vil ha klar struktur og enkel nedskrivning av det som blir sagt. Men den gang ei, for Per har et sterkt engasjement og et «kjeftament» som er en tromsøværing verdig.
– Dårlig drevne sykehjem er nesten som oppbevaringssteder for mennesker i siste fase i livet. Sånn vil vi ikke ha det hos oss. Selv om det er mye det samme som må gjøres alle steder så er det viktig hva slags kultur og ånd som preger stedet. Det gjør en kjempeforskjell. Det handler ikke minst om kommunikasjon og samhandling mellom ansatte og pasienter. Det skal være et sykehjem, men blir altfor ofte bare et B-sykehus.
I samarbeid med ledelsen
Hovseterhjemmet venner skal bidra til hygge og livskvalitet for beboere på Hovseterhjemmet, heter det i formålsparagrafen, forteller Jensen, og legger til:
– Det må selvsagt skje i samarbeid med ledelsen på hjemmet. Det er en utfordring at et slikt sted lett blir vurdert gjennom sykepleierbriller. Og det er selvsagt viktig, men ikke det eneste. Det kunne også bli vurdert etter beboeropplevelsen, som om de var gjester på et hotell. Hjemmet er manges siste bosted og der skal det være godt å være.
–Hva er viktigst i den sammenhengen?
– Jeg tror maten er noe av det viktigste. Det er en av de store mangler vi har oppdaget med stedet at det mangler produksjonskjøkken for mat. Det burde være en institusjonskokk istedenfor å få tilsendt det meste av maten utenfra. Maten burde lages lokalt og aller helst lages med mest mulig deltakelse av dem som bor der. Jeg er også ut fra erfaringen annensteds fra skremt over den medisinbruken som mange steder finner sted på sykehjem, sier Jensen.
Besøksvenner
Hva gjør Hovseterhjemmets venner?
– De rekrutterer besøksvenner. Vi har f.eks. etablert en trivselstralle med bøker som frivillige trekker rundt i hele huset med tilbud om lån av bøker, men også med mulighet for en prat og en kaffetår. Og så arrangerer vi konserter noen ganger i året. Nå ser vi at vi spesielt trenger folk med grønne fingre som kan ordne til i sansehagene og i de mange blomsterkassene. Institusjonen selv klarer ikke å ta hånd om alt.
Og hvem er med i venneforeningen?
– Det er nok flest pårørende, men ikke bare. Noen syns at dette arbeidet er interessant i seg selv. Selv om mange er velvillige og interesserte trenger vi flere folk.
Det er fritt sykehjemsvalg i Oslo. Betyr det at det ikke er så mange fra bydelen som bor på hjemmet?
– Det er ca. en tredel fra bydelen og resten fra andre deler av byen. Hjemmet har fått et godt rykte, også utover at det er nytt, slik at mange ønsker å komme dit. Men uansett er det her den ligger og det er i miljøet her det skal forankres.
Tekst og foto: Roald-Einar Ottersen