– Det er få ting som jeg kan slappe så av med som å mekke på mine gamle Rovere. Tiden løper bare fra meg mens jeg skifter girkasse eller hjullagre eller hva det måtte være.
Ragnar er så utvilsomt også en håndens mann, selv om han livnærer seg med noe så luftig – etter intervjuers mening - som prosjektledelse. Eller kanskje nettopp derfor. Som barn var han en vitebegjærlig gutt som elsket faktakunnskap om det meste, og leste leksikon av interesse. Men så ble det nok i noen år. Og etter videregående begynte han med noe helt annet enn teori, nemlig murerutdannelse. Selv om det kanskje bare ble en æresrunde eller hvilerunde, før han gikk videre med sivilingeniørutdannelse i Trondheim, så var det viktige år. De tre årene med brett og murskje ga en dyp forståelse for håndverksfag og den kunnskap som er skjult i gode håndverksferdigheter.
– Forskjellen på en amatør og en proff viser seg når en mur skal pusses, og den kunsten det er å få mørtelen til å sitte på veggen. Det er en kunnskap som ikke kan læres med hodet.
– Hva gjorde at du var villig til å stille til valg til menighetsrådet?
– Det var ønsket om å bidra. Jeg var blitt trukket inn i arbeidet med å bygge barnehage for menigheten. Barna mine hadde nettop gått ut av barnehagen og de var også med i det barnearbeidet som da var i gang. Jeg syns det er viktig at der er alternativer til idretten. Jeg har ingenting imot idrett, jeg driver litt med det selv. Sykler og løper. Jeg skal løpe halvmaraton i Gøteborg og helmaraton i Stockholm og Berlin i sommer. Men det er ikke av interesse for alle. Også derfor er kirka viktig. Og jeg ønsket å kunne bidra. Bygge og prosjektkompetanse er vel ikke ubrukelig i kirken.
– Da jeg vokste opp på Nøtterøy hadde jeg ikke noe aktivt forhold til kirka, men i studietiden i Trondheim ble han trukket tettere inn arbeidet i Studentlaget der. Jeg bodde sågar i Prestegården (som er eid av Studentlaget) i flere fine år. Det åpnet øynene for en viktig dimensjon av livet, og verdien av kirka.
– Hvordan har det vært å sitte i menighetsrådet?
– Jeg syns det har vært fint å være med i Rådet. Stadig blir jeg imponert over det engasjementet som mange i Rådet legger for dagen. Og diskusjonene vi har er både varierte og interessante. Alt kan oppleves forskjellig og det blir mange fine og morsomme diskusjoner ut av det. Jeg vil faktisk også si at aldersammensetningen av Rådet er fin. Rådet er langt mer sammensatt enn mange tror.
– Hva opplever du er kirkas store utfordring i dag.?
– Det er jo å nå fram til folk med sitt budskap. Kirken må møte mennesker på en måte som gjør at de opplever at det er aktuell, - uten å snu kappen etter vinden. For det må være en kontinuitet i det kirka presenterer, samtidig som det må treffe i dag. Kirka må både stå for noe og samtidig være lydhør. Jeg tror det betyr at den må gjøre langsomme skifter. På den måten må nok kirken ofte være en konservativ kraft i samfunnet, bevare historien. Samtidig blir det håpløst hvis den ikke fornyes. Jeg vet jo godt at det ikke er enkelt å holde på kontinuitet og fornyelse samtidig, men det må være begge deler.
– Tror du kirka oppleves ulikt aktuell i de ulike livsfaser?
– Det er sannsynlig. Ulike livsfaser gir ulike behov. Kanskje er kirken viktigst i faser med store endringer. Som ungdomstid og småbarnstid. Men det må også være tid og rom for ettertanke.
– Syns du det går dårlig for kirken?
– Jeg er faktisk optimist på kirkens vegne. I dag opplever vi alle at alt forandrer seg så fort. Fortere enn oss. Og derfor tror jeg mange bærer i seg en søken etter trygghet og stabilitet. Kirken kan være en positiv, stabil og forutsigbar sammenheng. Den kan gi den forankringen i livet som vi alle trenger.
Tekst og foto: Roald-Einar Ottersen
Om fotoet:
Over Gjennomsnittet sprek: Jacobsen kom rett fra jobb til intervju med Kirkebladet – han er ivrig både som syklist og maratonløper.Ttatt av Roald-Einar Ottersen.