Av Johannes Kvangarsnes
I møte med en seer er film virkelighet og uvirkelighet på samme tid. Om et bilde sier mer enn tusen ord, sier en film flere tusen ord i sekundet og budskapets kraft har dermed enormt potensiale.
Men nå er det ikke slik at flere ord nødvendigvis kommuniserer mer eller bedre. Oppfatningen av en film, på samme måte som all annen kunst, har like mange tolkninger som antall seere. Det gjør at en films budskap kan være vanskelig å fatte, men det medfører også en berikelse og variasjon av filmens budskap. Dersom film er kunst så er oppfatningen av en film er vel så mye et kunstprosjekt som produksjonen av samme film.
I kjelleren i Iladalen kirke og i regi av MER, satsingsprosjektet hos Den norske kirke i Oslo for aldersgruppen 18-30 år, er vi en gjeng som ser film en mandag i måneden. Det finnes fra før av flerfoldige og varierte filmklubber og filmvisningssteder i byen vår, så det er et betimelig spørsmål hvorfor vi er en gjeng som samles i en kirke fremfor andre steder, eller hvorfor kirken skal prioritere en aktivitet som dette.
Første filmen jeg så på kino var Prinsen av Egypt[1], i en av kinosalene hjemme på det lokale kjøpesenteret, på en skoletur med de eldste trinnene på barneskolen. Filmen er en adaptasjon og gjenfortelling av Moses’ liv og første del av Exodus-beretningen fra andre Mosebok. Det var en skjellsettende opplevelse med åpningsscenen på et massivt lerret i et mørkt rom; kombinasjonen av musikken, koret, fargene, sceneskiftene. Kontrastene mellom lys og mørke tegnet et bilde av Egypts storhetstid og israelsfolkets undertrykkelse som vakte mer følelser enn noen barnebibel eller søndagsskoletime hadde fått til på daværende eller senere tidspunkt.
Og det er senere alltid lett å se at dette motivet går igjen i utallige filmer, hvordan et folks storhet eller sivilisasjons gullalder hviler på andres nederlag og undertrykkelse[2]. Jeg kan huske hvordan, ved refrengets begynnelse på sangen «Deliver us», en massiv koloss av en statue som slavene reiser stiger fram over himmelen, blokkerer for lyset og kaster en mørk skygge over de undertrykte som tar fryktsomme skritt tilbake, i frykt for at statuen skal falle forover og knuse dem alle, som et symbol på den makt som knuer de. Jeg husker hvordan det var å sitte der, hvordan denne enorme statue skar inn i bildet.
Bildet som gjorde så enormt inntrykk på meg den gang er satt sammen av flere virkemidler, men primært er kontrasten mellom lys og mørke. Film er, uavhengig av teknologi, et resultat av lys som skjærer gjennom mørke. Bildene som eksisterer på filmrullen eller på den optiske platen er fanget, delvis utilgjengelig og døde, men lyset gjenskaper filmrullen og gir den liv; levende bilder (‘moving pictures’, derav betegnelsen ‘movies’). Filmen tar til seg lyset, lar seg belyse og filmverdenen kommer til syne for oss.
Lyset er ikke et fremmed konsept hverken for mennesker eller kirken, og lyset som noe livgivende og skapende er både symbol og metafor i kunsten, og samtidig en biologisk nødvendighet. Vi søker henimot lyset, fanger det og kaster lys på våre utfordringer og problemer. Vi forsøker å bli opplyste eller opplyse andre; etter å få lyset «til å gå opp for oss» i kinkige situasjoner og kreative prosesser. Det hjelper med lys.
Men ofte er en uenig om hva det ekte lyset faktisk er. I hulelignelsen til Platon er lyset tilstede allerede i begynnelsen, som noe som avdekker virkelighet om enn bare delvis. Uenigheten ligger i hva som er lysets natur og lysets egentlige kilde; og det er ikke åpenbart for oss i alle slags sammenhenger hvem som faktisk tar turen ut av hulen og makter å se hva tingens tilstand faktisk er[3]. Slik også med filmens natur. Vi er alle enige om at det er lyset som skaper bildet, men hva vi egentlig ser kan være særdeles forskjellig. I møte med lysets avdekninger, så er sannheter eller åpenbaringer vi tar med oss er på ingen måte objektivt gitt.
Kirkens oppgave og oppdrag kan sies å være å peke på lyset, å belyse selve Lyset, det lyset som er utenfor hulen, for å kunne se hva tingenes tilstand faktisk er. Dette er billedlig talt, men jeg tror det stemmer. Og det hele er en meget vanskelig oppgave av flere grunner. Blant annet fordi lyset fysisk sett ikke er noe vi kan peke på, selv på høylys dag når lyset omgir oss på alle sider. Lyset er helt nødvendig for at vi kan skal kunne se, men lyset i seg selv er ikke noe som sees. Det bare hjelper oss å se. Vi befinner oss som oftest fortsatt i en huletilværelse. Det er ikke så lett å bli enige om hva lyset faktisk er.
I samsvar med dette er filmens, i det minste den gode filmens, evne til å kaste lyset over, noen av de store spørsmålene i livet og i hverdagen. Og derfor også en filmklubb i kirkelig regi, som en anerkjennelse av at filmens historier, portretter av mennesker, verdener og tematikk er relevant for de liv vi lever; og at filmen også er et vindu inn til historier som kanskje ikke er våre, portretter av andre enn oss, verdener vi ikke kjenner oss igjen i og fremmede temaer. Kirken er kirke i verden hvor alt dette foregår[4]. Filmens mulighet er å kaste lys, så vi ser både oss selv, vår verden og hverandre klarere, tydeligere og potensielt sannere. Derfor er også en filmopplevelse som deles i et fellesskap potensielt så mye mer berikende, for flere seere belyser filmen i fellesskap. Og med våre øyne fanger vi lyset, og gjenskaper bilder for hverandre.
På tross av disse fellesskapets frukter ser jeg gjerne ofte film alene og vil anbefale dette til enhver. Og da mener jeg selvsagt også å gå på kino, og få denne opplevelsen av stort lerret og svær sal; og la seg sluke helt av filmens univers. Slik sett er film, enten det er lett underholdning eller dypsindig filosofi en flukt, en virkelighetsflukt. Men det trenger ikke å være en virkelighetsflukt vekk fra virkeligheten, fra livets realiteter, fra våre dramatiske utfordringer, grå hverdag eller tragedier der ute i verden. Snarere kan det vel så gjerne være en flukt inn i en dypere virkelighet, til å se verden slik den virkelig er eller kan være. Filmens bilder kaster et lys over tilværelsens grunnvilkår, ikke bare en fjern fantasiverden.
De tre gjenstående filmene i filmklubben i MER er henholdsvis Arrival, Nausicaä – Prinsessen av Vindens Dal og Blade Runner. Vi har denne våren valgt å ha science fiction som tema, og forsøker å bruke denne sjangeren preget av fantastiske verdener og fremtidsscenarier til å skue vår virkelighet og livssituasjon i dag. Det blir spennende lysende visninger i vår mørke kinosal i Iladalen kirke. Vi håper du vil være med og kaste litt lys.
[1] Regissert av Chapman, Hickner og Wells, fra 1998 var dette DreamWorks første film på tradisjonelt animert vis, gitt ut i en periode hvor Disney dominerte på animasjonsfronten. Se den på så stort lerret som mulig, og med god lyd. Anbefalt film.
[2] En av de bedre formuleringer rundt dette alltid tilbakevendende motiv er for meg fra den japanske tegnefilmen Hayao Miyazakis Vinden stiger (2013), hvor hovedkarakteren alltid har drømt om å bygge fly men kommer ikke utenom det faktum at flyene han designer blir brukt som krigsmaskiner, og til ødeleggelse og død: «Which would you choose: a world with pyramids or a world without?» Spørsmålet er ikke bare en vurdering av historien, men henvender seg til publikum. Det foregår slaveri og undertrykkelse i dag, dersom du ønsker deg en verden hvor dette ikke finner sted hva vil da være konsekvensene? Anbefalt film.
[3] Wachowskis The Matrix (1999) kan forstås som en science fiction-fremstilling av hulelignelsen hvor hovedkarakteren kommer seg ut av en hulelignde tilværelse og får se virkeligheten slik den egentlig er. Dette er selvsagt også et motiv som er grundig utforsket i utallige andre filmer. Undertegnede vil likevel anbefale The Matrix fordi spørsmålet «Hva er virkelig?» forblir ubesvart selv etter at hovedkarakteren har avdekket hva som er ikke virkelig. Anbefalt film
[4] Med dette ønsker jeg ikke å ekskludere filmer som henter sin handling fra uvirkelige verdener og fantastiske omgivelser av typen fantasy eller science fiction. Filmer som Miyazakis Prinsesse Mononoke (1997), Petersens NeverEnding Story (1984) og Lucas’ Star Wars (1977) evner å fortelle historier om rett og galt, meningen med livet, kjærlighet, forsoning, tro, balanse og omsorg. Dette er ikke bare populære filmer, men kraftfulle eksistensielle og religiøse fortellinger. Alle fiktive filmer krever en visst kalkulert tap av realisme. Alle tre filmer er anbefalte.