“Se, vi går opp til Jerusalem” har vi sunget i fastetiden. Coronavirus sørget for at sangen var mer mollstemt, ensom, og urolig i år. Selv om kirker nå er stengt for gudstjenester, og mye går imot, utfordres vi til å ta med sangen og stemmene våre, - stille inn hjerte kompasset, våge noe nytt og finne en ny retning.
De siste uker har hatt dobbeltheten i seg. På mange vis. Vi er oppfordret til å holde avstand og samtidig ta godt vare på hverandre. Det er en krevende øvelse for liten og stor.
Nå er vi på vei inn i påskeuken sammen, med fortellingene om Jesu lidelse, død og oppstandelse.
Palmesøndag har også en dobbelthet i seg. Det er prosesjonen, Jesus som rir inn i Jerusalem og tas imot som en konge; gleden og forventningen er der, sammen med undertonene fra langfredag.
Jesus var en annerledes konge enn den de trodde skulle komme. Han ble kalt menneskesønnen, fredsfyrsten og frelseren. Forventningene rundt Jesus hadde bygget seg opp. Mange hadde sett at han vekket den døde Lasarus til live. I Betania var han blitt salvet av Maria. Jesus ble salvet til konge- og det før sin død og begravelse! Ryktene gikk. Er det han vi venter på? Er dette Messias som skal sette oss fri fra undertrykkelse og okkupasjon? Slik at alt kan bli som før.
Jesus innfrir ikke forventningene på den måten folk hadde sett for seg. Det blir ikke som før.
Veien går alltid fremover, men den ser ofte helt annerledes ut enn vi hadde ventet oss.
Jesus rir inn i Jerusalem, i religionenes by, på et esel, ydmykhetens og blyghetens symbol, og knuser manges forventninger om storhet og glans. Han fremstår som en konge, men hans vei er gjennom lidelse og død. Jesus viser oss den ydmyke tjenerens vei. Det er den vei som gir oss liv. Gjennom hans død er ingen ensom i lidelsen. Jesus lider med og gir oss trøst og håp. Håp som i hvetekornet, lite og ubetydelig, og med kraften til å vokse seg stort.
Vi venter på å feire påske. Vi venter på eselrytteren.
Sammen med folkemengden dengang kan vi stemme i hyllingsropene og rope: “Hoschianna!
Det gamle jubelropet Hosianna er en bønn om hjelp og en takk for denne hjelpen.
Hva om Hosianna ropet får en ny betydning denne påsken? Det blir ikke som før, veien går alltid fremover, og den ser ofte helt annerledes ut enn vi hadde forventet oss.