Vi har bak oss uker med pålagt sosial distansering, og for mange karante og isolasjon. Jeg har kjent på at det strider imot noe grunnleggende i meg, dette med å holde avstand. Det å ikke kunne gi en god venn en klem når vi endelig kan møtes igjen. Det å ikke kunne ta folk i hånda, eller å gi en trøstende klem til sørgende har vært spesielt krevende. Det er fortsatt nødvendig, og jeg gjør mitt. Jeg jobber med både øyekontakt og hjertekontakt, og til en viss grad så monner det jo. Men jeg savner virkelig muligheten for kroppskontakt.
Vi er sammensatte vi mennesker. Ånd, sjel og kropp. Vi trenger næring til alle sider ved oss for å ha det godt. Det relajonelle ligger dypt i oss. Vi får det ikke alltid til, men de fleste kjenner på en lengsel eller felleskap og kontakt.
La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! Ordene er hentet fra den første skapelsefortelleingen i bibelens første bok. I den andre, som kommer i kapittel to, formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. (Adam - Āḏām; 'av jorden'). Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning. Da dette mennesket hadde vandret en stund rundt i hagen Gud hadde laget, så Gud at det ikke var godt for mennesket å være alene. Så skapte Gud Eva (Ḥawwâ; 'hun som gir liv').
Det relasjonelle i oss er dypt forankret i Gud selv. Dette blir kanskje tydeligst for oss når vi erfarer Gud som en treenig Gud. Svein Aasmundtvet har skrevet så vakkert om dette i salmen "Gud, ditt hjerte rommer hele verden":
Gud, ditt hjerte rommer hele verden.
Du har skapt oss til å leve der.
Kjenne dine pulsslag og din varme,
du vår Gud som var og blir og er.
Ja vi tro at du er nær oss, overalt og like ved.
Skaper, Frelser og Fornyer, Trei Én og Én i Tre.
Jesus ber oss om å døpe i den treenige Guds navn; i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Når Jesus selv blir døpt av Johannes i Jordanelven, står det i Lukasevangeliet at Den hellige ånd kom ned over han i skikkelse av en due, og en røst lød fra himmelen: "Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede".
Skaperen, Frelseren, Ånden.
Betyr dette at vi tror på tre guder? Jeg får ofte det spørsmålet, særlig når jeg har skoleklasser på besøk i kirken. Dette med treenigheten er vanskelig å forstå for mange.
Jeg prøver å forklare med bilder. Trekløveret er et. Akkorden, med tre ulike toner som allikevel høres som én enhet. Vannet; H2O. Som kan erfares både i rennende form, hardt og kompakt som is, og usynlig for øyet i damp, men rundt oss overalt. Tertullian brukte på 200-tallet blomsten som bilde på treenigheten. Røttene nede i jorden, helt nødvendig for at blomsten skal vokse og leve (Skaperen), stilken som vokser opp, den vakre bomsten som er konkret og kan ses (Sønnen) og den deilige duften, som kan luktes men ikke ses (ånden). Eller trekanten, som også er et viktig treenighetssymbol. Tre sider, en figur. Tre i Én og Én i Tre.
Vi kan leke oss med bilder og ord, men aldri fange helt det mysteriet vi kaller Gud. Det ufattelig store, som også er i det bittelille. Men kanskje kan bildene åpne noen nye rom?
Gud er relasjonell og har skapt oss til å leve i relasjon. Til å ta vare på hverandre. Til å elske oss selv og vår neste. Så enkelt og så vanskelig. Denne sommeren må vi ta avstandsdimensjonen inn i det relsjonelle. Det er krevende for noen av oss, men vi får det til når vi vet det må til for å ta vare på hverandre.