Regnbuen er håpstegnet som Gud ga Noah etter storflommen. Kirkens Nødhjelps symbol, hendene og duen, er hentet fra denne bibelteksten. Hendene er Noahs og når duen ikke kommer tilbake vet han at en ny begynnelse er mulig. I regnbuen er det sju farger – det gir en farge til hver av de sju ukene fra Askeonsdag til påske. I den første uken er det et bilde av et kors fra Kenya. Det er et kors med mange hender, Guds hender og våre hender. Erland Grøtberg er prest i Grim menighet. Han hadde en andakt i Vårt Land sist høst og har gitt tillatelse til at den blir brukt av Kirkens Nødhjelp nå ved inngangen til fastetiden.
Hellige hender
På en markedsplass i Kenya kjøpte jeg et kors. Jeg ble fascinert over alle hendene som var skåret ut i korsets mørke tre.
-Hvem sine hender? spurte jeg selgeren.
- Dette er Guds hender, svarte han, Faderens hånd kommer ned fra himmelen. Duen på midten er Den Hellige Ånd, og Jesu hender er strukket ut på hver side av tverrplanken.
- korsfestet, sa jeg
-....eller en som tar imot med åpne armer, sa selgeren.
Men alle disse andre hendene da, spurte jeg, og pekte på de som vender seg fra bunnen og oppover.
- Dette er våre hender. De strekker seg mot Gud i lovsang eller bønn, sa selgeren.
Jeg visste at verden er full av slike hender, som famlende strekker seg etter noen som tar imot, noe som holder. Guds hender er ikke alltid like synlige.
- Så må du ikke glemme at vi er Guds hender i verden, sa selgeren i det jeg ville betale for korset.
Jeg har møtt Guds hender i verden. De er ikke fullt så rene og himmelske som man skulle tro. Men også slitte, skitne menneskehender kan gjøre evangeliet erfarbart og Gud nærværende. For det finnes hender iblant oss som bøyer seg ned til det laveste rundt oss og i oss, og drar oss opp igjen. Hender som deler lidelse og tar imot oss som vi er.
I Jesus hadde Gud blitt et medmenneske, med hender som trøstet, stelte syke, brøt brødet og mettet sultende. Hender som slo hardt i bordet når verden ble urettferdig. For at evangeliet skal være mer enn bare ord, skjønte de første kristne fort at de trengte hender som dette. Så ble de aller første diakoner utnevnt, for at ikke alle hender skulle strekke seg mot Gud, men noen også mot menneskene.
På kontoret mitt henger et kors fullt av hender. Guds hender og menneskers hender. Jeg klarer ikke lenger å skille dem fra hverandre. Jeg vet bare at for meg har evangeliet blitt mer enn bare ord, fordi noen orker å være Guds hender i verden.
Erland Grøtberg, Sokneprest i Grim menighet (teksten stod i Vårt Land 20.august 2015)