Vi er i fastetiden – en tid mange forbinder med ordet askese. Gjennom fastetiden inviteres vi til å gi avkall på det som står i veien, som skaper støy og uro i våre liv og som stenger for det Gud dypest sett vil gi oss.
Vi vet hva det var disiplene ikke forsto da Jesus begynte å fortelle dem at han skulle lide og dø. De klarte ikke ta det inn. Det var for overveldende. De trodde at Jesus skulle ta makten og skape noe nytt, men Gud ville vise de en annen vei som ikke gikk over fjellene, i det opphøyde, men ned i de dypeste daler. Han ville vise oss at det er i det lave livet virkelig utfolder seg.
I fastetiden inviteres vi til å følge Jesus på hans vei mot Jerusalem. Underveis, gjennom stillhet og kontemplasjon, kan vi se dypere inn i det gåtefulle ved Gud og erfare en kjærlighet som slipper tak i det opphøyde for å kunne være der den virkelig trengs: i det lave, i det vanhellige, blant de avmektige, hos oss.
Det vakre diktet til Olav.H.Hauge speiler noe av fastetidens muligheter, nemlig det å legge merke til små, livgivende biter av sannhet og innsikt i alt det gåtefulle ved Jesus.
Kom ikkje med heile sanningi
Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed om ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.
Hilsen Ida Buen Hanevold