Ja, alt har sin tid ... I august 2007 var det tid for at jeg kom til Asker menighet som en ganske ung og fersk og uerfaren prest. Lite visste jeg den gang om hvor viktig menigheten skulle bli for meg gjennom de neste 18 årene. Gjennom tider for "lek og liv og latter, himmelrikets skjulte skatter", men også tider for sorger og privat "snubling" i liv og relasjoner, der jeg ikke klarte å strekke til på jobb. Det har vært tid for delte livskamper og tvil og uro, men også for inspirasjon og håp, engasjement og en levende tro. Det har også vært tider for å berøres og lære av samtaler og møter og fellesskap i utallige sammenhenger (ingen konkrete sammenhenger eller personer hverken nevnt eller glemt). Og så de mange hundre seremoniene da. Med alle overgangene og markeringene av nytt liv, ny tro, kjærlighet, sorg og avskjeder ...
For meg er det i 2025 tid for store forandringer i livet; forandringer som blant annet innebærer en ny arbeidshverdag som ledende sykehusprest ved Modum Bad. Dere som leser dette, vet hver og en hva det er tid for i deres egne liv. Om dere står midt i en av de tidene som er til å takke dypest for, eller om det akkurat nå er tid for noe som knapt kjennes til å bære. Eller kanskje et sted midt imellom. Uansett er det for menigheten tid for et nytt semester, med alt det rommer av begynnelser og avslutninger og fellesskap og aktiviteter og gudstjenester og ord og toner, og markeringer av nye liv og liv som går ut av tiden.
«Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid», står det også i Forkynnerens bok. Og «alle tider har han lagt i menneskenes hjerte.»
Jeg må protestere også, for nei, alt er ikke vakkert i denne verden. Hverken i den enkeltes liv, eller i de store sammenhengene. Ikke i dag. Ikke i går. Ikke da tekstene ble skrevet, og nok heller ikke om 20 eller 100 eller 1000 år. Men mye er vakkert midt i alt som er. Og jeg tror det er sant at alle tider på et vis er lagt i menneskenes hjerte, og at det finnes noe som bærer og står fast, også når det ikke kjennes sånn. Jeg tror også, at det vi hver især står i nå – på godt eller vondt – bare utgjør en liten del av utallige tider som er lagt i hjertene våre. Og at noe binder oss mennesker sammen, på tvers av tid og rom, på tvers av erfaringer og livssituasjoner, og på tvers av det som settes opp av skillelinjer mellom oss. Vi er mennesker, skapt i Guds bilde. Vi er satt til å høre sammen. Og til å kjempe for og løfte frem menneskeverdet. Her i Asker menighet. Og langt der ute. I en verden full av nød og ondskap, men også av kjærlighet som gir liv, og som fortsatt finner mangfoldige utrykk i et grenseløst vakkert skaperverk.
Alt har sin tid. For meg er det ikke bare tid for avskjed, men også for å formidle en takk av hjertet til både kirke og menighet og kolleger og frivillige og utallige enkeltindivider som har beveget og formet meg som prest og menneske, og satt dype og varige spor.
Med sorg og kjærlighet – TAKK!
«Må din vei komme deg i møte, vinden alltid være bak din rygg, solens lys leke på ditt kinn, regnet falle vennlig mot din jord. Og må Guds gode hånd verne om deg, til vi møtes igjen»