Noen feirer sin første jul uten en de hadde kjær, andre den siste med en de elsker. Noen blir ikke invitert til julebord, andre blir invitert i mange uten å ha tid, energi eller råd til å delta. Noen har ikke råd til julegaver, andre har ingen å gi julegaver til.
Høytidene forsterker kontrastene. Det fine blir ekstra fint, det vonde blir ekstra vondt. Hvordan går vi en sånn tid i møte, der noen gleder seg og noen gruer seg?
Jeg tror det finnes en felles løsning på begge utfordringene. Gjennom å – som Kirkens Bymisjon så fint sier det – glede en som gruer seg til jul.
Det fine med gode gjerninger, er at den kjærligheten vi bruker på vår neste ikke brukes opp, den forsterkes. Både i oss selv og i vår neste. Ved å glede en som gruer seg til jul, kan vi derfor finne glede selv. Dette gjelder også om vi selv gruer oss til jul.
Adventstiden har endret karakter opp gjennom tiden, men det har bestandig vært julens preludium. Tiden der vi venter på at Gud skal stige ned til jorden for å ta bolig blant oss. Det at vi venter på Ham, trenger allikevel ikke bety at vi også må vente med Guds kjærlighet. Den fantastiske kjærligheten som aldri kan brukes opp, men dobles hver gang vi deler den. Den kjærligheten har allerede tatt bolig i våre hjerter.
Adventstidens tjeneste kan være å glede en som gruer seg til jul. På den måten kan vi også få ta del i gleden, på tross av at vi kanskje gruer oss til jul selv. Eller kjenne gleden vokse enda mer, om vi allerede gleder oss til jul. Sagt på en annen, velkjent, måte:
Gå ut, tjen Herren med glede!
Hilsen Jens Leirvik
Kapellan