Jeg vil dele det jeg ser som hovedutfordringer inn i underpunkter nedenfor. Mulighetene setter jeg inn som følgespørsmål. Spørsmålene henger hele tiden sammen med mitt syn på kirkens unike posisjon og styrke når det kommer til kulturell kapital. Hvordan min kompetanse kan bidra inn i møte både med utfordringer og muligheter, reflekterer jeg over mot slutten av dette punktet.
Kirkens økonomiske situasjon og sekulariseringen i samfunnet må sees i en realistisk
sammenheng. Hvordan kan kirken bli mer bevisst på fordelingen av goder og verdier? Hvordan kan forvaltningen bli bedre? Å arbeide med disse spørsmålene, er å arbeide med grunnlaget for kirkens arbeid fremover. Samtidig er det viktig å se kritisk på det vi kaller sekularisering slik at vi ikke misforstår de tegn på tro og tilhørighet til kirken og dens historie som fortsatt finnes sterkt til stede i vårt samfunn — og som også bør utløse en økonomi og et fokus i samfunnet.
Hovedutfordringer knyttet til ulike felter av kirkens kjernevirksomheter:
Det ligger nye muligheter ved å se kirkens oppgave Sammen med de andre kultur- og kunnskapsinstitusjonenes oppgaver. Hvordan kan vi jobbe sterkere sammen om det som er felles? Hvordan kan vi utløse fordeler for begge parter ved å samarbeide?
Kirkens diakonale arbeid representerer en stor innsats for sosial og personlig helse. Hvordan kan vi vise dette i en pragmatisk og politisk sammenheng? Hvordan kan vi formidle dette i samfunnet på en måte som utløser ressurser både med hensyn til personale, kunnskap og økonomi?
Kirkens liturgi, kunst- og musikkliv er flettet sammen med den sekulære kulturen på måter som ofte blir oversett. Hvordan kan vi vekke nysgjerrighet på dette? Hvordan kan vi utløse større glede ved tverrfaglig samskaping? Hvordan kan vi bygge noe som gir større mening enn det noen av oss kunne fått til alene?
Kirken er en religiøs aktør. Den er majoritet, men må likevel stå i jevnbyrdig dialog med andre tros- og livssynsaktører. Vi er en kjempe, men vi skal like fullt være vennlige og ydmyke. Hvordan kan kirken finne sin plass i møte med religionsutøvelse som er negativt kontrollerende og undertrykkende? Hvordan skal kirken forholde seg til ekstremisme og religiøst begrunnet vold? Hvordan skal vi formidle kjærlighetens vei (slik Paulus beskriver den i Første Korinterbrev, kapittel 13) på en måte som gjør at flere får mot og vilje til å gå den?
Vår tids kriser er knyttet til krig, klima, fattigdom og seksualisert vold. Hvordan kan kirken hjelpe mennesker til å stå i disse utfordringene med åpne øyne? Hvordan kan kirken gi mot til å kjempe, leve og tro inn i disse store krisene? Hvordan kan kirken være motkultur, kraftsentrum og motstand?
Kirken som lokal og universell aktør:
Jeg har valgt å beskrive hovedutfordringene og mulighetene for kirken i bispedømmet på en måte som ikke innskrenker til en region eller en lokal geografi. Jeg gjør det på denne måten fordi kirken er universell og alltid vil bry seg om verden og menneskeslekten som helhet. Selv om mange kan kjenne seg isolert eller fanget i en fragmentert virkelighet, er det faktisk slik at vi alle lider under det som rammer den ene. Og det er slik at det som rammer land, lokalsamfunn og grupper langt borte, påvirker livsoppfatning og hverdag her hjemme. Når
kirken tar globale perspektiver, ivaretar og utfordrer den derfor også individer og grupper, regioner og steder som ikke er direkte rammet. Slik gir den mening til de gamle liturgiske ordene om at vi i Kristus, er én verden og én menneskehet.
Hvordan kan min kompetanse bidra inn i dette?
Jeg har en stor kompetanse når det gjelder å se og beskrive verdibaserte utfordringer. Jeg har god kontekstforståelse og har lang erfaring i å knytte bånd, skape kontakter og initiere til samarbeid.
Jeg er god på å finne språk og til å aktualisere overfor ulike grupper. Jeg har kompetanse på både å beskrive prosjekter og på å gjennomføre dem.
Min kompetanse på dette, har jeg bygget opp gjennom mine 20 år ved Oslo domkirke, der jeg både har vært kapellan, sokneprest, ledende domkirkeprest og fungerende domprost. I alle disse rollene har jeg hatt en viktig rolle i oppbyggingen av åpen kirke med drop-in samtaletilbud, muligheter for lystenning og stillhet. I mange år har Oslo domkirke hatt et snitt på over 1000 besøkende om dagen.
Jeg har initiert og ledet utallige samarbeidsprosjekter med fagpersoner og kunstnere som Jon Fosse, Anne Grete Preus. Julia Kristeva, Margreth Olin, Håkon Gullvaag, Nefise Ozal Lorentzen og flere.
I møte med aktuelle problemstillinger, har jeg også i perioden ved Oslo domkirke, initiert samarbeid med for eksempel Nationaltheatret og Det norske teatret, men også med institusjoner som Sentrum politistasjon, Mental helse, NOK (tidligere Støttesenter mot incest) og Amnesty International. I tillegg har jeg hatt ansvar for store samarbeidsprosjekter med VAKE (tidligere Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep), Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Blå Kors for å nevne noen.
Min erfaringsbaserte kompetanse besto vel sin største prøve etter 22. Juli i 2011. Da terroren traff Oslo, var jeg eneste prest på jobb i Oslo domkirke. I dagene og månedene som fulgte, fikk jeg ikke bare brukt alt jeg hadde lært meg. Jeg fikk også enormt mye ny læring — som jeg egentlig opplever er i prosess fremdeles. Koronapandemien i 2020 ble en ny milepæl for meg ved domkirken Jeg tok initiativ til daglige strømmede musikkandakter med lystenning, og allerede dagen etter den nasjonale nedstengningen, var vi på lufta. Her samarbeidet hele
staben om å få det til, og via allerede etablerte kontakter klarte vi å reise penger til disse produksjonene i rekordfart. Sendingene våre hadde enorme seertall. Mer enn 50.000 klikket seg inn på mange av sendingene. Jeg var stolt og glad for å sette i gang og for å få lede dette prosjektet. Samarbeidet vi tidligere hadde hatt med NRK og TV2 både i forbindelse med 22. juli og andre store hendelser, kom godt med som erfaringsbakgrunn, men her ble det også rom for ny og utvidet læring både når det gjaldt direkte trosformidling og samarbeid om tekniske utfordringer ved direkte strømming fra kirkerommet.
Jeg startet min prestekarriere i Groruddalen. På Romsås var jeg sykehjemsprest og
menighetsprest. Veien videre gikk til Døvekirken hvor jeg fikk være kapellan. I denne tiden fikk jeg også formalisert min tegnspråkkompetanse som jeg hadde hjemmefra. Etter å ha fått barn nummer to, hadde jeg et engasjement ved Emmaus senter for dialog og spiritualitet. Der jobbet jeg først og fremst med nyreligiøsitet.
I de ti første årene som prest, jobbet jeg også som timelærer i bibelfag ved Det teologiske fakultet, UiO. Frem til nylig har jeg også hatt engasjement ved Menighetsfakultetet som timelærer i gudstjeneste og prekenpraksis. Etter 20 år i Oslo domkirke, sa jeg opp min stilling og ble frilanser i fire år. I denne perioden
ga jeg ut en roman (Vigmostad 0g Bjørke), en sakprosabok (Gyldendal), var i tre årganger redaktør for et litterært julemagasin (Vigmostad og Bjørke), oversatte et skuespill fra engelsk til norsk for Innlandet teater, utviklet et kunstnerisk samarbeidsprosjekt kalt "Pust meg fram!" sammen med billedkunstner Lise Linnert (Yst på Høstutstillingen i 2023, Olavsfest 2024.). Jeg skrev også en bok sammen med psykolog Cecilie Benneche og journalist Pia Beate Pedersen. For Hamar bispedømme skrev jeg "Vær hilset, Maria!" basert på samtaler med
biskop em. Solveig Fiske og hennes arbeider med Hamar bispedømmes mange
mariarepresentasjoner.
Skriving og kunstneriske prosjekter knyttet til tekst har vært viktig for meg så lenge jeg kan huske, og det var enormt lærerikt og givende å få jobbe fulltid med dette over år. På bakgrunn av forfattervirksomheten, har jeg også fått utvikle meg som foredragsholder, bokbader og utvikler av mange workshops. Jeg har fått arbede i små og store grupper. I fem år har jeg holdt skriveverksteder i fengsler.
Under hele min tid ved domkirken i Oslo, var jeg med i fellesskapet 'Northern Cathedral Conferances". Etter hvert ble jeg med i styret, og fikk også lede fem konferanser som "president of the board". Å få jobbe sammen med katedralene i for eksempel Riga og Uppsala, København og Dublin lærte meg mye om hvor viktig det er for et bispedømme å jobbe sammen med byen og regionen, kulturinstitusjonene og de sosiale aktørene om å åpne store rom for det som bygger og ivaretar livet, motet og barmhjertigheten.
Den som skal arbeide med hovedutfordringene og mulighetene for kirken i bispedømmet fremover, trenger både bredde og dybde i sin kompetanse. Når jeg stikkordsmessig går igjennom ulike oppgaver og roller jeg har hatt, gjør jeg det for å vise at jeg har nettopp dette. Jeg har jobbet helt sentralt i kirken, men jeg har også fått virke i randsonene og utenfor det kirkelige.
Mitt nåværende arbeid er i Kirkens Bymisjon. Der jobber jeg nå i full stilling, har ansvar for Tøyenkirkens arbeid og sitter i Bymisjonssenterets ledergruppe. Vi er en stor ag tverrfaglig stab på 40 ansatte i tillegg til de mange frivillige. Sammen driver vi med råd og veiledning, akuttovemattingsplasser, tilbud om oppbevaring og/ eller vask av tøy, oppsøkende arbeid, kulturelle tiltak, måltidsfellesskap og gudstjenester. Vi møter dem i vårt samfunn som har aller minst. Samtidig er det en rikt sammensatt gjeng som utgjør vår gjestegruppe. De kommer fra nær sagt hver en verdenskrok og de har med seg alle de erfaringer en kan tenke seg. Å få jobbe her, henter også frem i meg mange erfaringer fra min oppvekst som
andhandlerdatter på Skoppum. Også til vår lille butikk kom "alle slags folk". Og også mine foreldre lærte meg at alle skal behandles med den samme respekt.
Kirkens Bymisjons setning om at alle er mer enn det vi ser, er på mange måter også en visdomsarv som jeg har fått fra mine foreldre.
