Samtalesenteret beskrives som «et sted du kan snakke om privatlivet, tjenesten, kollegafellesskapet og det du ellers kjenner behov for. Senteret er et fristed, der du kan være trygg på at samtalene er taushetsbelagte.»
Inne i Stallen tar Grete Karin Fiksdal og Leif Lie-Bjelland imot oss med varm kaffe og gode stoler. Begge har pastoralklinisk utdanning, og de er utdannede ABV-veiledere med lang erfaring i kirkelandskapet.
- Dette med behovet for veiledning blant kirkelig ansatte ble tatt opp allerede i Bjørn Bue sin tid, forteller Grete. Hun er diakon, og begynte tidlig sammen med sine kolleger å sette behovet for faglig veiledning på dagsorden. Begge to har siden på 90 tallet deltatt på ulike nivåer i kirkens veilederutdanning, som har et tverrfaglig perspektiv.
«Stallen» er Stavanger bispedømmes tilbud til sine ansatte om samtaler med erfarne og dyktige fagpersoner. Men også ansatte i fellesråd eller andre kristne organisasjoner kan nytte seg av tilbudet, selv om det da har en liten prislapp.
- Samtalene som skjer i Stallen er en individuell veiledning utfra vedkommendes eget behov. Vi bruker vår kunnskap og erfaring fra så vel ABV-veiledning som fra sjelesorgen, forteller Grete.
I Stavanger bispedømme foregår ABV (Arbeidsveiledning) gruppebasert, der en i fellesskap og oftest i tverrfaglige grupper arbeider metodisk i forhold til arbeidssituasjonen.
Å tolke «de levende dokumentene»
- I Stallen samtaler vi også i det samme spenningsfeltet - mellom person, yrke og fagfelt, men her er det ofte større vekt på sjelesorg, forteller Leif Lie Bjelland. Han nylig ble hyret inn i Stallen da han ble pensjonist etter 40 år som sykehusprest ved Stavanger Universitetssykehus.
- Dette er egentlig en fortsettelse på mye av de oppgavene jeg har stått i som sykehusprest, forteller Bjelland, som også har erfaring fra Kirkens familierådgivning i Stavanger.
Andre som har vært med i teamet er Leif John Paulsen, Trond Hardeng og Odd Edland.
- Jeg begynte her 20% stilling i 2008 - på slutten av min tid som diakon. Da hadde jeg lenge vært en del av veilederkorpset i bispedømmet. Jeg opplevde ofte at det var bruk for meg som samtalepartner, både av mennesker i sorg, men også av andre, forteller Grete om sin bakgrunn.
- Å drive med veiledning er både en interesse for meg, og det er å få lov å bruke de gavene jeg tror jeg har på området. Jeg kom også tidlig med i pastoralklinisk utdanning.
- Hva er egentlig det?
- Rent formelt er det en utdanning som går på å hente kunnskap og erfaring fra sidedisiplinene til teologien: psykiatri, psykologi, sosiologi, litteratur, medisin, osv. Dette gjør oss mer bevisst på hva en driver med som diakon og prest. Vi sier det handler om å lære seg å lese og tolke «de levende dokumentene», ikke bare bøkene. Vi er ikke terapeuter, samtidig som veiledning har mye av det terapeutiske med seg.
Viktig å ha en plass å få luftet seg
For å lære å kjenne de levende dokumentene, må man kjenne sitt eget. Det handler om å forstå seg selv, først og fremst, understreker Grete.
Hun var sykepleier før hun utdannet seg til diakon, og har i flere faser tatt slik videreutdanning på Modum Bad. - Det har vært en veldig viktig ballast for meg, og gitt meg trygghet i møte med de utfordringene som samtalen gir.
- Alle yrkesgrupper har behov for veiledning, individuelt eller i grupper, men spesielt de som jobber med folk. Det er ikke til å underslå at det er utrolig mange utfordringer som møter kirkelig ansatte i forskjellige situasjoner, mener Leif.
- Derfor er det viktig å ha en plass å få lufte seg, å få ta opp det som tynger og det en sliter med, enten det er relasjonsproblemer eller personlige utfordringer. Det er svært viktig at vi har veiledningsmuligheter i kirka. Å si tydelig at selv om man er i en kristen sammenheng, så betyr det ikke at man ikke har problemer.
Hjelpe til sunn grensesetting
Gretes kjepphest er at alle som jobber nært og i relasjon med mennesker jevnlig får «rense filteret», som hun sier.
- Det er viktig og forebyggende. Man møter ofte på såkalt utbrenthet i kirka. Ikke minst gjelder dette de unge ansatte, som jeg kjenner jeg er veldig opptatt av. Mange av dem blir svært slitne allerede etter kort tid. Det er viktig å hjelpe de unge, ivrige og ressursrike til en sunn grensesetting.
Fra egen erfaring som prest vet Leif hvor viktig det er å ha kontakt med kolleger som man kan rådføre seg med i utfordrende situasjoner. Gjerne noen eldre, som har erfaring fra de samme utfordringene.
- Det er veldig variabelt hvordan bevisstheten er rundt viktigheten av samtale om det man opplever i jobben. Diakonene bruker tid på å hjelpe hverandre og deler erfaringer prostivis. Jeg er ikke sikker på om andre grupper har samme bevisstheten.
Både forebygging og kriseløsning
Men til Stallen kommer alle yrkesgrupper.
- Det finnes svært mange ulike yrkesgrupper i Kirken, og alle kan komme hit.
- Hva skjer når de kommer hit?
- Her hjelper vi både med forebygging og kriseløsning. Man trenger ikke være helt på støvlene for å ta kontakt. Vi gjør et sorteringsarbeid sammen med folk og finner ut: Er dette noe jeg skal gå videre med til lege, til terapi, eller andre steder? Det finnes også en god del sykemeldinger rundt om i kirken, da tenker jeg det kunne være naturlig å ta en telefon hit til oss.
- Det er ikke alltid jobben som er årsak til vanskelighetene, også andre ting i livssituasjonen kan spille inn. Vår oppgave er å gi oppmerksomhet til den som kommer, å hjelpe folk til frimodighet til å ta opp ting der de skal tas opp, for eksempel i kollegiet. Vi kan gjerne øve med folk og oppmuntre til å prøve å si til meg det du vil si til din kollega, sier Grete.
En hobby som ikke er kirkerelatert
- Våre medarbeidere i kirka er snille og fromme, de er gode mennesker. Men også det kan bli en byrde. Det finnes mange som tror at i kirken bør det ikke finnes «nei». Men for at et ja skal ha betydning, så må det være mulighet for å si nei, understreker Leif.
- Det er jo de som brenner for noe, som brenner seg ut, og ofte jobber de i kirka. Det er så mange flotte folk som det er viktig at ikke brenner lyset i begge ender! På andre arbeidsplasser går man hjem og kobler av etter dagen. I kirka går man gjerne til andre oppgaver som frivillig eller deltaker, og så møter man folk igjen på søndagen. Man har «menigheten på maten» hele veien. Det har jo mye godt med seg, men også noe usunt. Det kan være viktig å jobbe med å få folk til å ta seg ordentlig fri. For eksempel skaffe seg en hobby som ikke nødvendigvis har med kirka å gjøre, men som er noe annet livsbejaende og avkoblende.
Å sette ord på det som er tungt
Jesus sa til sine disipler etter tøffe dager med mange rundt seg: Kom litt avsides med meg og hvil dere litt.
Det å komme litt avsides og å sette ord på det som er tungt å bære, kan være avgjørende. Bare det å bruke ordet JEG: «Jeg er trøtt, jeg mislyktes, jeg fikk det ikke til». Det ligger en lettelse i den muligheten, som kan gjøre det litt lettere å bære de vanlige utfordringene.
- Noen som kommer hit vet ikke helt hva de skal snakke om, forteller Grete.
- Det kan være tungt å komme i gang med samtalen. Da kan jeg si at «om ikke noe annet så kan du bruke meg litt som en søppelkasse, og så kan vi etterpå se om det er noe vi skal jobbe med». Det er en avlastning i det å legge ting fra seg, det trenger ikke være de store tingene, de kan være følelsen av utilstrekkelighet, av forvirring, sykdom, eller at noe er under oppseiling.
- Veiledning er ikke at vi går foran og de andre etter. Det er heller ikke rådgivning. Vi går heller en halvmeter bak og støtte dem vi samtaler med. I utgangpunktet er veiledning å lytte, å være tilstede og å følge et stykke på veien, avslutter Grete Fiksdal og Leif Lie Bjelland.
Her kan du lese mer om Stallen og finne kontaktinformasjon til veilederne.