I sommer tar prost Kjetil Aano (69) fatt på en ny etappe i livet. Som pensjonist håper han på roligere dager, mer lesing og mindre administrering. Men engasjementet har han ingen planer om å trappe ned på. Refleksjoner og visjoner for både kirke og kristenhet kommer som perler på ei snor etter de rette stikkordene.
- Jeg mener at kirka fortsatt har en veldig viktig rolle å spille, både i lokalsamfunn og for nasjonen. Dette får jeg hele tiden bekreftet gjennom arbeidet i kirken. Som prest og omsorgsperson er jeg en som bærer nåde inn i relasjoner, en som har himmel over tilværelsen, en bærer av samfunnsbyggende og etiske impulser, sier Kjetil Aano. Han snakker fort og med tyngde. Sitatvennlig – og med mengder av mening etter hvert innpust. Aano skal rekke et fly og er egentlig seint ute etter forrige møte, men har mye på hjertet og deler raust av både tid og tanker om kirkas framtid.
- En drøm å arbeide i kirka
- Utfordringen er å holde fast på alt dette gode vi er og gjør som kirke, og samtidig erkjenne de veldig raske endringene som skjer i kirkas posisjon. Vi kan lure oss til å tro at alt er som før, for vi er en levende og dynamiske folkekirke. Men samtidig er det store straumdrag i befolkningen som ikke erfarer at det kirka har å tilby treffer deres livsfølelse. Mitt ønske når jeg nå går av, er at kirka er frimodig i å bekrefte den store og viktige rollen vi har. Men samtidig vil jeg oppfordre til erkjennelse av de store utfordringene. Det er ikke alltid lett å formidle denne dobbeltheten, sukker Aano, men lysner kjapt igjen:
- Å arbeide i kirka er jo egentlig en drøm. Å formidle en himmel over livet - og få godt betalt! Det er faktisk en gave. Det er et privilegium å få formidle en kjærlig Gud som viser sitt ansikt i Jesus Kristus, og som berører vårt kompliserte og kaotiske liv her på jorda på en sånn måte at det gir både mening, håp og framtid.
Aano trekker pusten.
- Og så er jeg nødt til å si: Dette foregår lokalt, for meg i Randaberg menighet. Men det skjer også hele tiden i den verdensvide kirken. Å få lov å stå i en økumenisk sammenheng, det er et løft.
Globalt engasjement, lokal frimodighet
Kjetil Aanos lange løp i kirke og organisasjonsliv har tatt ham alle stedene som trengs for å hele tiden kunne levere det store overblikket. En refleksjon om lokale forhold blitt straks satt i internasjonalt perspektiv. Og omvendt.
- Jeg synes jo at jeg har fått lov til å være med på utrolig mange spennende ting. Både i roller jeg har hatt i Den norske kirke og verv i Det lutherske verdensforbund, Kirkenes verdensråd og i misjonsbevegelsen. Nå er jeg styreleder i Kirkens Nødhjelp, og kommer til å fortsette med det, sier Aano, som også var generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap i 10 år.
- Å ha et globalt engasjement har gitt meg større frimodighet til å være prest lokalt. Men jeg håper ikke at folk sier om meg at jeg alltid hadde historier fra Madagaskar, flirer Aano, som var misjonær der i til sammen sju år.
- Jeg håper folk har hørt erfaringsbakgrunnen min som historier om oss, her og nå, og om hva det vil si å følge Jesus i dag.
- Hvis vi tror kirka spiller en rolle i samfunnet lokalt, så gjør den i hvert fall det globalt. Både for mennesker i vanskelige livssituasjoner og som forsoningsagent mellom grupper som ikke kan utstå hverandre, sier Aano og nevner flere urolig steder i verden der kirkas rolle i vanskelige prosesser har vært underkommunisert.
- Å få være med på slikt arbeid har vært viktig for meg.
Skuffelser, ikke bitterhet
«Kjetil Aano vraket enda en gang» var tittelen i Vårt Land for fire år siden, da han ikke fikk fortsette som leder for Mellomkirkelig råd. Noen måneder tidligere måtte han ut av sentralkomiteen for Kirkenes Verdensråd, «ofret på ungdommens alter» som han kalte det da nominasjonskomiteen fant ut at de trengte flere yngre krefter. Det har blitt noen tunge tak og skuffelser opp gjennom årene.
- Jeg har opplevd å miste posisjoner, som da jeg måtte ut av KV. Og jeg har stått i noen vanskelige prosesser som har vært veldig krevende, med betydelig trykk over lang tid.
- Har du utviklet en strategi etter hvert for hvordan du håndterer motgang?
- Ja. Jeg synes ikke det er verdt å prøve å bli i smerten, men jeg tar den på alvor. Jeg sier til meg selv at «dette var vondt», og må gjerne snakke med noen om det også. Men så må jeg prøve å leve videre. Den gode Gud har gitt meg så mye humør og livsglede at det stort sett har gått greit, humrer han.
- Jeg har opplevd skuffelser som har gnagd i noen uker, men har aldri vært i nærheten av å oppleve noe bitterhet. Sinne har jeg derimot et sterkt forhold til. Det gjelder å håndtere sinne på en god måte, slik at det gir god energi og slik at ikke andre blir offer.
Følelsesmenneske på godt og vondt
De som kjenner Kjetil Aano vet at han ikke har noe problem med å vise følelser, det være seg tårer eller latter.
- Jeg er et følelsesmenneske – på godt og vondt. Jeg opplever alle perspektivene av følelser for å si det sånn. Som leder er det viktig å vite at følelser smitter, og være det bevisst.
Følelsen av å komme til kort som kirke satte Kjetil Aano ord på i et innlegg på Verdidebatt i fjor: «Min generasjon kristne ledere har ikke maktet å bygge en folkelig, robust, livskraftig kristen spiritualitet, som er i stand til å føre meningsfulle samtaler med et stadig mer sekulært storsamfunn. (…) Vi har ikke vært i stand til å erstatte en pietistisk tros- og livsstilstradisjon med en utadvendt, frimodig, tydelig og verbal kristen trosutøvelse» skrev han.
- Hvorfor har vi ikke klart dette, tror du?
- Vi har vært for opptatt av å ta avstand fra det pietistiske, der alt ble sett på som farlig, i stedet for å skape noe nytt som tåler det sekulære livet. Kristen livsstil før var å si nei til veldig mange ting. Men man skal jo si ja til alt! Snu det til noe positivt og spørre: Hva er det da å leve et disippelliv? Vi må forme en positivt bekreftende kristen spiritualitet, synbar og tydelig, ikke avgrensende. At vi ikke har gjort dette, har ført til at religion er omtrent usynlig i det norske samfunnet. Bortsett fra islam. Serien «Skam» er jo et godt uttrykk for det. Da de skulle finne uttrykk for alternative verdier, gikk de ikke til kristne, men til muslimer med en religiøsitet fylt av retning og innhold.
- Hva skal til for å snu for kirken?
- Da må neste generasjon ta denne ballen! Jeg synes jo egentlig at de gjør det. Men det går litt i ulike retninger, vil jeg si. Fra en høystemt åndelighet som ikke har bærekraft over tid, til en omtolkning av spiritualitet til å kun være en kamp for bærekraft og fred. Jeg etterlyser en sterkere integrering av disse to retningene.
- Kan en krise være nødvendig og positivt?
- Det er gjennom kriser en vokser. Det håper jeg vil skje med kirka vår også. Krisen handler om de raske endringene i den folkelige tilslutning. En sterkere kriseforståelse kunne utløst mer kreativitet og frimodighet.
- Kunne vært noe mer ydmyk
- Du har vært prest i 43 år, hva er ditt viktigste råd til en fersk prest?
- Han må skjønne at han er leder i alt han gjør, selv om han ikke skal være «sjef». Men samtidig må han skjønne at han er læresvein i alt. Det er en veldig krevende, men samtidig utrolig spennende kombinasjon. Den som tror han er utlært, er ferdig.
- Hva vet du nå som du skulle ønske du visste da du var nyutdannet?
- Jeg skulle kanskje ønske at jeg var noe mer ydmyk i møte med andre teologiske posisjoner enn mine egne. Jeg brukte litt for lang tid til å oppdage at det kanskje ikke var manglende ønske om å gjøre Guds vilje som gjorde at folk valgte andre veier enn meg.
Aano pleier å si han har hatt to lange teologiske studier: seks år på Misjonshøgskolen i Stavanger og på MF og sju år på Madagaskar.
- Der møtte jeg en livskraftig kristendom, så mye likt min egen og samtidig så ulikt min. Der møter man en spiritualitet som ikke har det sekulære samfunn som bakteppe. Religionen blir lufta man puster, den fyller alt.
Krevende gudstjenester
Etter utallige gudstjenester og enda flere møter med mennesker, er det nettopp disse to oppgavene Kjetil Aano har satt mest pris på ved prestetjenesten. Med «møter med enkeltmennesker» på en førsteplass. Gudstjenestene kommer han helt klart til å savne, selv om han slett ikke utelukker vikartjeneste etter hvert.
- Som Trond Hardeng sa det (tidligere sokneprest i Stavanger domkirke red.adm.): Gudstjenestene som blir sånn at du føler at «nå flyr Den hellige ånd lavt gjennom rommet» – ja, det kommer jeg til å savne. Samtidig har det å feire gudstjeneste vært noe av det mest krevende, synes jeg. Det er en opplevelse av å være oppe til eksamen hver eneneste søndag, selv om jeg vet at det egentlig ikke er slik. Det er dobbeltheten i å prestere, men likevel ikke prestere. Jeg blir imponert over å se prester som ikke er selvsentrerte, men kun er konsentrert om å formidle budskapet.
På spørsmål om hva han gleder seg til som pensjonist, trenger ikke prosten tenke seg lenge om.
- Det er nok å ha et noe mindre arbeidspress. Jeg er veldig glad i å lese, og håper på bedre tid til det. Vi har ellers flyttet inn i et gammelt hus, med mye praktisk arbeid som skal gjøres. Jeg gleder meg, men gruer meg også litt til akkurat det. Jeg er absolutt ikke noen «handyman». Men jeg kan jo bli det, smiler Aano optimistisk.