Søndag 17. mars 2019.
2. søndag i faste. Prekentekst: Lukas kapittel 13, vers 22-30.
Alle disse dørene! Jesus likte bildet av dører: Ei trang, ei åpen, ei stengt, ei som bare kan åpnes innenfra av husherren, ei dør som bare kan åpnes innenfra av den enkelte: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid».
Jeg liker ikke stengte dører. Den trangeste døra i dette kirkebygget er bispeinngangen. Det leser jeg som en melding til meg og andre med posisjon eller makt i kirka, at vi ikke skal ta vår plass for gitt.
Lukas forteller om Jesu liv som en reise fra Galilea til Jerusalem, fra utkanten til sentrum. Jo nærmere Jerusalem og påske desto skarpere blir tonen mellom Jesus og motstanderne. Det er nok de skriftlærde som banker på i lignelsen, og som gråter og skjærer tenner fordi de blir holdt utenfor. Gråte og skjære tenner er visst en teknisk term for å være rasende. De er ikke bare lei seg, men sinte. Det kan vi kanskje forstå, alle vi som liker orden og kontroll. Vi er slett ikke alltid så åpne for en Mester fra utkanten når han går over alle grenser. Han som kalles storeter og vindrikker, som går på fest med all slags folk, og ikke skjems over å bli sett i lag med prostituerte, han holder opp et speil som snur rollene opp ned. Husherren i lignelsen er Vårherre. De som var sikre på at de var på hans side av døra, står nå utenfor, og han vil ikke lukke opp for dem. Slik jeg leser lignelsene der dører blir stengt, er brodden i bildet alltid vendt mot de som er selvsikre og som derfor lett ser ned på andre.
Når Bob Dylan sang «Knock knock knocking on heavens door», fortsetter teksten i sangen, her i en norsk oversettelse: Det blir så mørkt, jeg kan’ke se, jeg er så sjuk og trøtt av krig, den svarte skya blir så tett, kjenn’s som jeg banker på himlens dør. Evangeliet er ei åpen dør når vi har det sånn.
Kirka forvalter ord med sprengkraft, ord som kan skape glede og håp, ord som kan snu ting opp-ned. Når vi leser bibeltekster må vi ha i bakhodet at essensen i budskapet er det som skaper glede og frigjør oss til alle gode gjerninger. Hovedoppgaven for oss som kirke er å holde liv i ryktet om han som provoserte fariseerne og de skriftlærde, som ble henrettet og som vant over døden og lever i dag, for at vi skal ha liv og overflod.
Da må vi være troverdige og snakke sant. Selv om budskapet er enkelt og Guds kjærlighet alltid er større enn vi kan fatte, er det et stort alvor over bildet av den trange eller stengte døra. Paulus skriver til de kristne i Filippi: «Arbeid på deres frelse med respekt og ærefrykt».
Noe av det jeg har respekt for er at vi er forskjellige. I lignelsen sier husherren: «Jeg kjenner dere ikke, jeg vet ikke hvor dere kommer fra». Handler det om at vi ikke lever ekte liv? Fristes vi ikke stadig til å lage en pyntet versjon av oss selv? Dessverre møter jeg ofte folk som tenker at kristne miljø er trange. NRK-serien om lykkeland gjør grove forenklinger, og befester i første runde inntrykket av et snevert bedehusmiljø. Takk og lov slår muren sprekker og vi ser varme og omsorg der vi ikke ventet det.
Advarer bildet av den trange døra mot overfladiskhet? Ingen av oss er tjent med relasjoner som bare er overfladiske. Det som gjelder forholdet mellom mennesker gjelder like mye, om ikke mer, for vårt forhold til troen og til Gud. Det skal være lett å finne veien til Gud, men tro kan aldri være overfladisk.
Hvordan kan vi representere Jesus på en sannferdig måte? I Katarinakyrkan i Stockholm jobber en prest som er tørrlagt alkoholiker. Hans ærlighet om egne utfordringer er nok en medvirkende årsak til at Katarinakyrkan fylles søndag etter søndag. Presten har arbeidet på sin frelse med ærefrykt, og det merkes. Ingen som har jobbet med å snakke sant om egne svik og nederlag kan si at Jesus-veien er lettvint. «Veien heter smal og porten kalles trang» står det i en gammel salme. Profeten
Jesaia forkynner trøst for alle som famler seg fram: «Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill».
Jeg liker åpne dører. Lignelsen om de som banker på og ikke får komme inn er knyttet sammen med et bilde som bærer alt kirkelig arbeid, og alt misjonsarbeid. For døra er faktisk åpen, ennå! Og går du inn og ser deg rundt vil du oppdage all slags folk og alle folkeslag rundt bordet, «fra øst og vest, og fra nord og sør». I dag gir vi takkofferet til en organisasjon som støtter kirkelig arbeid i Kina, Areopagos. Det er tøffere tider i Kina. Vår forbønn og økonomiske støtte knytter oss sammen med søsken som må veie lojalitet mot regimet opp mot det å følge Jesus-veien. Vi gjør rett i å holde kontakten så lenge det går, og Areopagos sørger for at det skjer i respekt for deres valg.
I dag får vi, i hvert fall billedlig talt, sitte til bords med Jesus i nattverdfellesskapet. Så kan vi jo tenke oss om, og ikke ta alt som har med tro å gjøre for gitt. Se, det strømmer på med folk det er godt å være sammen med, fordi de ikke «skaper seg», men stoler på at det er sant det Jesus sier: «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»
Jesus er alltid klar til å ta imot oss, med sårmerka hender og åpne armer. I døråpningen stråler det mot oss et ansikt som er fra før alle tider. Ansiktet lyser over oss og i hans åsyn er det fred. Kom.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet.
Stavanger biskop Anne Lise Ådnøy
---
Se også reportasjen og bildene fra vigslingsgudstjenesten, her