Hør hele podkast-episoden her:
Prestedatteren vokste opp med bordbønn, kristne sanger og høyere gudstjenesterate enn mange. I podkasten forteller hun at hun ikke lengre tror på Gud.
Selv ikke da hun sto i personlige motbakker, da hun mistet et barn i mors liv eller da eldstedatteren ble kronisk sjuk, søkte hun til den religionen hun vokste opp med.
- Jeg kan jo tenke noen gang at det kunne vært fint å tru på en Gud. Men det er ikke rett for meg.
- Hvordan kom du fram til det?
- Jeg vet ikke hvor aktiv refleksjon jeg har hatt rundt det. Men jeg har ikke noen følelse av at det finnes en Gud. Jeg tror ikke på det. Samtidig er jeg åpen for at det kan hende. Jeg har ikke noe behov for å grave mye i det egentlig, for jeg tenker det er helt greit å ikke vite. Det er noe i det å øve seg på det at vi ikke kan vite alt, sier hun i samtalen med programleder Magne Vik Ravndal.
Fordommer og forventninger
I denne podkastepisoden forteller den ferske seksjonslederen i Kirkens bymisjon i Trondheim om alle fordommene og forventningene som lå i det å være prestedatter. På skolen på Hitra kunne hun gjerne ble spurt i skolegården om hun var kristen hun også.
- Jeg husker jeg syntes det var rart. Spørsmålet gjorde meg usikker. Hvorfor skulle jeg konfronteres med det?
- Vi kunne vel også kjenne på en forventnig om at prestens barn skulle oppføre oss mer prektig. Vi skulle ikke banne og ikke kle oss som en rocker. Men jeg gjorde begge deler...
Tror på gode tanker
I denne episoden av «På trua laus», forteller Mona Berger at hun hver uke deltar på lystenning for alle ansatte i Kirkens bymisjon. Da synes hun det er godt å tenke på folk hun kjenner.
- Når jeg tennner lyset fokuserer jeg på noe godt for noen andre, noen jeg er mer bekymret for eller som jeg vet skal gjøre noe viktig den dagen. Eller jeg tenner et lys for det fellesskapet jeg er i, med gode ønsker for at vi skal få til ting. Og så tenker jeg på det. Og da er det ikke spirituelt for meg, men jeg kjennes på det å sende ut gode tanker og gode følelser. Sånne ting kan jeg ha tru for at kan virke oss menneskene i mellom. Jeg trur noen kan merke at jeg har tenkt på dem, sier Mona Berger i «På trua laus»