Tekst: Markus 16, 1-8:
1 Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. 2 Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp. 3 De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» 4 Men da de så opp, fikk de se at steinen var veltet fra. Den var meget stor. 5 Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. 6 Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! 7 Men gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.» 8 Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og forferdet. De sa ikke et ord til noen; for de var redde.
---
Vi er i ei natt mellom avmakten og dens motsats: Håpet.
Ofte kjenner vi mest på avmakten ; de mørke kreftene som vi opplever sender en vegvill verden enda meir i feil retning, det vi ikke kan klare gjøre noe med. Hatet og splittelsen får større spillerom.
Selv vi, som lever i et av verdens tryggeste land, kjenner på avmakten: det å ikke kunne gjøre de forandringene som hadde fått vårt eller andres liv inn på et annet og nytt spor. Vi kjenner på av-makt : Makten til å skape nødvendinge endringer til det gode er stengt av.
Kanskje var det sånn de kjente det, de vi møtte i evangelielesninga.Amakt: Alle muligheter var stengt av:
Kvinnene som fulgte Jesus, kommer til syne av og til i evangeliene, og om vi klipper ut alle de små setningene om dem, og legger det lille puslespillet sammen, får vi et lite, men tydelig bilde, av noen som brukte alt det de hadde for å understøtte og hjelpe den flokken som fulgte Jesus der de gikk. Av disse tre er Maria Magdalena,- Maria fra byen Magdala ved Genesaretsjøen den vi kanskje har hørt oftest om. Den andre Maria er mor til en av de 12 disiplene.
De tre var med til Jerusalem. De hadde fulgt alle det som hadde skjedd den siste uka, at han blei tatt til fange, rettsaken, veien til Golgata. De hadde sett at Jesus døde; de er nevnt i Markus sin fortelling. Da den høytstående Josef fra Arimatea hadde fått lov å begrave Jesus i en egen grav før sabbaten kom, var de i hagen og så hva som skjedde, og hvor han ble lagt. Og nå kom de, så snart det begynte å gry av dag, for å fullføre det som det ikke hadde vært tid til før sabbats-helga kom; å stelle liket slik man skulle gjøre.
At kvinnene fant grava tom, hjalp dem ikke til å tro.
Men engelen snakket med dem, fortalte og forklarte. Avmakten og redselen har ikke forlatt dem enda,- men spiren til noe mer er sådd :
Engelen, som hjalp dem med å sette sammen det som de hadde hørt og opplevd tidligere med det de nå erfarte, skapte forandringa. Håpet ble tent.
Før soloppgang har det skjedd. Mens mørket ennå rår skjer det noe i gravhula som vi ikke kan forstå, her stopper våre ord og vår forestillingsevne. Livets nyskapelse begynner der. Når Jesus bryter gravmørket og blir reist opp igjen til livet , begynner Guds nyskapelse av sitt skaperverk. Også mennesket Jesus Kristus er med i oppstandelsen: Heretter lever vi i forsoningens tid, i nyskapelsens tid. Gravmorgenenens mørke ble opplyst av evighetens soloppgang, av håpets lys.
Etter den første påskemorgenen er oppstandelsen det faste punktet som beveger verden. Oppstandelsen er utgangspunktet for den kristne troa. Det er spent opp en regnbue av håp over oss etter denne morgenen med den tomme grava i hagen.
Heretter er håpet den viktigste motsatsen til avmakten. Et levende håp, som er tent, og som lyser for oss – uansett:
· Vissheten om at den oppståtte Jesus aldri forlater oss, samme hvor dypt vi er nede
· Vissheten om at den oppståtte Jesus har prøvd alt det som vi kan bli utsatt for, gjør at vi kan vite at vi aldri er helt alene.
· Håpet om at det gode fremdeles skjer mellom oss, og at Gud fremdeles skaper på nytt mellom oss, gir oss krefter til å fortsette der hvor mørket vil få oss til å bli redde og avmektige. Håpets lys er tent!
Det er en sammenheng mellom det første «bli lys» i skapelsens morgen, og Johannesevangeliets beskrivelse av Jesus som «lyset som mørket ikke kan overvinne» , og fortellingene fra påskemorgenens oppstandelses lys. Dette lyset skinner fremdeles mellom oss.
Vi skal straks feire dåp. Da blir håpet gjort tydelig: Når alle er døpt, avrundes hele dåpshandlinga med de ordene som følger oss gjennom hele livet; at vi eier et levende håp fordi Jesus Kristus stod opp fra de døde. Det levende håpet er tent, og kan aldri slukkes.
En ring av levende flammer etter påskenattsgudstjenesten i Nidarosdomen. (Foto: Sveinung Enstad)