«I 2024 tok 727 personer sitt eget liv i Norge. Den 10. september markerer vi verdensdagen for selvmordsforebygging. Den norske kirke er, sammen med mange aktører i samfunnet, forpliktet på å bidra til selvmordsforebygging og å være til støtte for de som opplever å miste en av sine nære.
Kristendommen og kirken har gjennom historien møtt selvmord med uforsonlighet. Etter at kirkefaderen Augustin rundt år 400 tok et oppgjør med en forståelse av selvmord som en etisk legitim handling for kristne som ble forfulgt, utviklet kirkelig lovgivning strenge restriksjoner. Det ble etter hvert forbudt å gravlegge de som hadde tatt sitt eget liv i vigslet jord, og i Magnus Lagabøtes landslov het det at «det er ubotamål å drepe seg selv». Forstått, for den som tok sitt eget liv fantes det ingen tilgivelse. Opp gjennom historien har disse holdningene ikke bare fått utslag i kristen lære, men også i landets lovverk. Christian Vs norske lov fra 1687 opprettholdt forbudet mot gravlegging på kirkegård, og Staten innkrevde formuen etter de som begikk selvmord. Først i 1842 ble det tillatt for personer som hadde tatt sitt eget liv å bli gravlagt på kirkegården, og det tok enda 60 år før det ble tillatt å holde likpreken (minnetale) i slike gravferder.
Selv om det er godt over 100 år siden kirkelige praksiser ble endret, må vi som kirke fortsatt ta høyde for at mennesker også i dag sitter med erfaringer av kirkelig fordømmelse. Det kan være seg både i enkeltmøter, men også i mer generelle holdninger og kulturelle forventninger. Dette kan også relateres til forståelse av hva man tror Den norske kirke mener og praktiserer. Som kirke er vi derfor nødt til å erkjenne vår historie, avklare vår posisjon og hvordan vi snakker om dette i dag. Det siste året har en arbeidsgruppe nedsatt av Bispemøtet arbeidet med å belyse selvmord i en kirkelig kontekst. Vi håper at dette arbeidet kan bidra til å styrke Den norske kirkes innsats både med å forebygge selvmord og gi sorgstøtte til etterlatte.
Det skjer mye godt arbeid i menigheter rundt om i landet som virker selvmordsforebyggende. Den norske kirke skaper sosiale møteplasser som bidrar til å styrke nettverk og relasjoner. Religion er av de faktorene som trekkes fram som beskyttende mot selvmord fordi det bidrar til å skape mening i og for tilværelsen. Diakoner, prester, andre tilsatte og frivillige gjør et stort arbeid gjennom sorgstøtte, ungdomsarbeid, eldretreff og mye annet. Som den største organisasjonen i sivilsamfunnet må kirken inngå i storsamfunnets oppdrag i å holde selvmordstallene nede og bidra til den nullvisjonen for selvmord som er satt. Den norske kirkes arbeid for å forebygge selvmord og gi sorgstøtte til de som har mistet noen må også inngå i et samarbeid med andre organisasjoner: LEVE – Landsforeningen for etterlatte etter selvmord, Kirkens SOS og andre diakonale organisasjoner. I dette må vi ikke bare klappe oss på skulderen og se hva for godt arbeid vi gjør, men utfordre oss selv til å utvikle arbeidet videre, lære av andre og også dele av den kompetansen vi har.
Det femte bud forplikter oss til å verne om livet. Vi skal ikke fordømme dem som tar sitt eget liv, men vi må heller ikke legitimere handlingen. Som kirke må vi formidle håp og peke på nye muligheter, og hjelpe dem som strever med selvmordstanker å finne en retning som gjør livet verdt å leve.
Noe av den tidligere sterke fordømmelsen av selvmord har hvilt på at å ta sitt eget liv har vært et rasjonelt valg. Derfor skilte man i kirkelig praksis mellom de som tok sitt liv i «sykdom og raseri» og de andre. Til førstnevnte tilhører det vi i dag forstår som psykisk sykdom, og vi vet at en stor andel av de som begår selvmord har vært i kontakt med psykisk helsevern. Samtidig er det ikke bare psykisk uhelse som bidrar til at mennesker velger å avslutte livet. Vi må erkjenne at det finnes strukturer og systemer i samfunnet som bidrar til å begrense og holde mennesker nede.
En kirkelig tilnærming til selvmord må holde fast på livet uansett er skapt og villet av Gud, uavhengig av funksjonsevne og situasjon. Den aktuelle utredningen om Den norske kirke og selvmord har fått tittelen Å velge livet, og spiller på 5. Mosebok hvor Gud sier: «Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve.». Kirkens oppgave vil alltid være å hjelpe mennesker til å gjøre det.
I Bibelen kan vi lese fortellingen om Paulus i fengsel (Apg 16,25-34). Etter et jordskjelv løsnet alle lenkene til fangene og dørene sto åpne. I fortvilelsen over hva som har skjedd ville fangevokteren ta sitt eget liv. Da ropte Paulus: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen!». Paulus møtte den selvmordstruede ikke med fordømmelse, men med omsorg. Ikke med avvisning, men med trøst. En slik tilnærming må være et forbilde for oss også i dag.
Det er en tragedie hver gang et menneske opplever livet som så uholdbart at man tar sitt eget liv. Folkehelseinstituttet rapporterte tidligere i år om at det fortsatt er høye selvmordstall i Norge. Det er særlig blant eldre det er en økning, men vi vet at også et økt antall unge strever med psykisk uhelse. Den norske kirke er i kontakt med en stor andel av befolkningen, og vi må bidra til å skape mening, tilhørighet og fellesskap slik at livet blir verdt å leve.»
Olav Fykse Tveit
Preses i Den norske kirke