Hvordan vil du beskrive forventning ? Det kan være som det ekstra slaget hjertet kan gjøre etter at du har ringt på hos de du har lengtet etter å møte, du hører latter og stemmer innenfra, - og du venter på at de åpner døra og du skal gå inn. Kjenner du igjen følelsen?
Den fjerde adventssøndagen, siste søndag inn mot jul, har i folkelig tale fått et tilleggsnavn: den kalles «svartsøndag» eller tilsvarende navn. Det har vært akseptert å gjøre det som vanligvis ikke var søndags-syssel: reingjøring, matlaging, praktisk arbeid denne dagen. Mange butikker er åpne, og i et vanlig år er det fullt kjør på alle kjøpesenter. For nå handler det om å bli ferdig. Forventningene damper bort i møtet med travelheten på en dag med stress og litt høye skuldre.
Denne adventssøndagen opplever vi møtet mellom den unge Maria og den godt voksne slektningen Elisabet.
Du kan lese hele fortellingen i Lukasevangeliet 1, 39-45.
Maria hadde fått den urovekkende beskjeden om barnet hun skulle bli mor til, og oppsøkte tryggheten hos Elisabet og Sakarja, slekta i fjellbygdene. Elisabet, tung av barnet hun bar på, tar imot henne. Gleden og forventningen var nok ikke det Maria hadde med seg i bagasjen, jeg tror hun var urolig: Hvordan ville hun bli tatt imot? Hun måtte jo fortelle hva som hadde hendt, og hvorfor hun kom?
Hun får ikke tid til å forberede noe som helst – for her er det barnet i Elisabets kropp som tar regien, - og gledesutbruddet Maria møtes med, viser at Elisabet allerede hadde var klar over alt som var skjedd. Den ufødte Johannes, som skal vokse opp til Johannes Døperen og bruke sitt voksne liv til å rydde veien for spiren av liv som nå sakte veves til en liten gutt i Marias kropp, gjør et rundkast som det er umulig å ikke kjenne. Elisabet setter ord på hva hun opplever: «Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen av fryd». Hele det kroppslige sanseapparatet mobiliserer, hele kroppen er med og tror, og gleder seg!
I det eldgamle Johanneskapellet i Nidarosdomen har kunstneren Håkon Gullvåg malt to små alterskap som har døperen Johannes og Jesus som tema. Her tolkes også møtet mellom disse to kvinnene. Mellom kroppene deres strekker hendene seg ut: ikke bare deres hender, men også barnas hender. I glede og forventning gjenkjenner de hverandre.
Nå står vi på dørterskelen til julefeiringen. Vi har mange slags opplevelser i bagasjen. De kan alle få være med inn i julefesten. Gleden kan få bo hos oss sammen med det vi synes er vanskelig. Jesus kommer til oss slik vi er og har det, når vi feirer de hendelsene som forandrer vår verden.
Tenn lys!
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever,
hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen
som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel
i barnet, lagt på strå.
Biskop Herborg Finnset