"Tid for nåde og barmhjertighet"
Fra tilbedelse til handling
Lukas 4,14-22
16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren.
20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» 22 Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.
*
I vår kalender er denne kvelden Hellig-tre-kongers aften. Det er en kveld for stille tilbedelse sammen med vise menn som oppsøker barnet i Betlehem og bøyer seg i undring over nådens under til vår verden.
Denne gudstjenesten er også en invitasjon til stille tilbedelse.
Vi har lyttet til Jesu tale i Nasaret der han ropte ut ”et nådens år fra Herren”.
Vi markerer overgangen fra statskirke til fri folkekirke i bønn for det som ligger foran, og retter blikket mot ham som kom for å omfavne oss med Guds nåde og utruste oss til tjeneste med den samme nåde.
**
Det var et løftet øyeblikk i synagogen i Nasaret da Jesus leste ordene fra profeten Jesaja. Hans ord om nåde og en ny tid for fattige og undertrykte var folkets drøm og lengsel.
Men fortsettelsen er ikke like løftet. Drømmen avløses av drama og konfrontasjon, og det begynner etter at Jesus har understreket: ”I dag er dette skriftordet blitt oppfylt.” De spør forundret: ”Men er ikke dette Josefs sønn?”
Da Jesus sa i dag, hørte nok forsamlingen i Nasaret mer enn vi gjør.
De kjente Mose tale til folket i ørkenen, der han flere ganger gjentok:”I dag legger jeg foran dere livet og døden, det gode og det onde. Velg da livet!”
Og de hørte gjenklangen fra Davids salmer: ”I dag om dere hører Guds røst, da forherd ikke deres hjerter.”
Hva hadde tømmermannens sønn med å stille dem på valg? Mente han de hadde harde hjerter som trengte omvendelse?
Er det nødvendig for oss å vende våre hjerter mot Josefs sønn på nytt for å leve med Guds nåde og nærvær i våre liv og fellesskap?
Jesus utvider også horisonten. Han sprenger deres forventninger, og mange blir provosert.
Han hadde lest om fattige og fanger. I fortsettelsen trekker han frem profeten Elia som ble sendt til en enke i Sarepta, utenfor deres egne grenser, og han nevner den spedalske syreren Na’aman som kom til profeten Elisja og ble helbredet.
Hva hadde han med å antyde at de skulle rekke ut hendene til mennesker som ikke hørte hjemme hos dem?
Hvordan er det med våre hjerter for dem som faller utenfor det gode selskap her hos oss.
**
Dette bringer meg tilbake til den begivenhet vi i dag markerer, overgangen til selvstendig folkekirke.
Den endring som nå skjer, innebærer ikke bare brudd, men er en fornyelse i kontinuitetens tegn. Som folkekirke skal vi fortsatt ta vare på og styrke kristen tro og tradisjon til folkets beste. Men nå skal vi finne vår plass ved siden av og sammen med andre kirker og tros- og livssynssamfunn.
Skal vi lykkes med det, må det radikale i Guds nåde aldri reduseres. Når denne nåden bryter inn i våre liv, skaper den nytt på tvers av sosiale, kulturelle og etniske grenser.
**
Jesus roper ut ”et nådens år fra Herren”. Vi har gitt 2017 overskriften ”Nåden alene” og skal markere at det er 500 år siden reformasjonen startet.
Men fokus på Guds nåde er ikke luthersk særeie.
Det var kjernen i John Wesleys evangeliske og sosiale engasjement, han som ble metodistkirkens grunnlegger for snart tre hundre år siden.
Det siste året har pave Frans igjen og igjen i ord og handling vist at Guds nåde og barmhjertighet er evangeliets kjerne og hjertet i kristen tro og livspraksis.
Derfor ønsker vi ikke en reformasjonsmarkering i luthersk selvtilfredshet, men et år med kritisk blikk på egen historie i forhold til mennesker av annen tro og et styrket fellesskap med alle som lever av den samme nåde.
Nåde er nøkkelordet i vår felles bekjennelse av hvem Gud er, og hva Gud vil med oss. Nåden er at Gud bøyer seg ned og ofrer seg selv, at han kommer oss i møte, omfavner oss, tilgir oss og reiser oss opp. Jesus Kristus har vist oss at Gud vil ha med oss å gjøre som sårbare og sårede, som syndere og ansvarlige mennesker. Hele tiden er Gud underveis for å være oss nær, for å tilgi og fri oss fra syndens, dødens og djevelens makt.
Min bønn for året vi har gått inn i, er at vi igjen må oppdage og få kjenne den frigjørende kraften som ligger i Guds nåde.
Vi skal fortsatt arbeide med virksomhetsoverdragelsen fra statlig til kirkelig myndighet og med kirkens ordninger. Men det er her det begynner for oss som kirke.
Med tilgivelsens under i våre individuelle liv og fellesskap gir Gud oss stadig muligheten til å begynne på nytt. I denne begynnelse ligger også fortsettelsen gjemt. Med sin nåde setter Gud oss fri og utruster oss til barmhjertig gjerning.
**
I Nasaret begynte Jesus med å lese: ”Herrens Ånd er over meg”, og etter sin oppstandelse møter han disiplene og sier: ”Ta imot Den hellige ånd. Slik Faderen har sendt meg, sender jeg dere.”
Den sendelse Jesus talte om i Nasaret, gir han videre til oss, og han sender og utruster oss med Den hellige ånd.
Vi skal slippe å gå i egen kraft og i stedet senke skuldrene. Vi skal få være redskaper for det som er større enn det vi selv er og gjør. Vi skal få gå inn i det nådens og barmhjertighetens Ånd har på gang i våre hjem og lokalsamfunn, i møte med fattige og fremmede, flyktninger og forfulgte.
Min bønn for vår kirke og det større kristne fellesskap i vårt land er at nåden i Kristus får føre oss sammen, og at Den hellige ånd får sette oss i bevegelse.
Da Jesus gikk ut fra synagogen i Nasaret, gikk han ut til dem han hadde talt om, og møtte dem med sin nåde. Denne vandring førte ham til kors og oppstandelse.
Det er på denne veien Ånden vil sette oss i bevegelse når vi går ut av fra denne gudstjenesten. Det er en vei som ikke søker makt eller har ytre suksess som kriterium, men går der mennesker strever med sine liv og tenner håpet på nytt.
I kveld skal vi igjen feire nattverd: fornyelsens, enhetens og håpets måltid.
Sammen med de vise menn bøyer vi oss i stille tilbedelse av ham som kom med nåde til vår verden, og vi tar imot ham i brødet og vinen. Vi kommer med vår synd og nød, Kristus kommer til oss med Guds større nåde.
I kveld vil vi feire dette måltid og be til Gud om at han nettopp i denne tid – i dag - vil forene og fornye oss og sende oss ut til barmhjertig gjerning. Slik Eyvind Skeie har lært oss å synge:
Jeg flykter ikke fra verden. Blant jordens minste små,
der finner jeg den fremtid som jeg vil vente på.
Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!
--
Appell utenfor Oslo domkirke 5. januar v/bispedømmerådets leder Gard R. Sandaker-Nielsen
Kjære alle sammen,
Godt nytt år! Jeg håper ikke kulda her i dag er et utrykk for hvordan temperaturen blir i Oslo i 2017. I alle fall ikke mellom oss som bor i bispedømmet vårt – i Oslo, Asker og Bærum. Det kan vi sammen sørge for. Vi får prøve å ta med oss varmen og begeistringen fra Domkirken ut i kulda her på Domkirkeplassen.
2017 er historisk. Folkekirken går nå inn i en ny tid, statskirken er historie. Det har gitt oss større ansvar, men også nye muligheter. Prestene og ansatte i kirkerådet og bispedømmerådene er ikke lenger statstjenestemenn, men kirkelige ansatte. Kirken er og skal være en god og forutsigbar arbeidsgiver. Kirken skal være et attraktivt og meningsfullt sted å jobbe. For vi er helt avhengige av at alle de dyktige ansatte fortsatt ønsker å legge ned en stor innsats for folk og for kirken, hver eneste dag.
Kirken er fellesskapet av alle som er døpt. Det er ingen andre medlemskriterier. Vår visjon er at kirken i bispedømmet skal være levende, nær og tilgjengelig. Evangeliet om den oppstandne Kristus og hvordan Guds kjærlighet kan forvandle oss mennesker skal formidles, i ord, toner og gjennom omsorg og kjærlighet. Vi skal alle få lov til å komme som vi er, med vår tro og tvil, med våre sorger og gleder.
Domkirken er storstua vår. Den ligger fantastisk til, både i byen og er tydelig åpen mot byen. Hvert år er rundt 500.000 mennesker innom. Den er i seg selv et tegn på at kirken er tilstede. Kirker i alle de tre kommunene i bispedømmet, i tillegg til døvekirken, er gjennom hele uka fulle av folk i alle aldre. Kirker er aktivitetshus og kulturhus. De er hellige rom hvor vi feirer gudstjeneste sammen, kan tenne et lys og be en bønn.
Kirken skal være åpen, nær og tilgjengelig for byen og folket. Men vi ønsker også byer, fellesskap og kommuner som er åpne for kirken, og andre tros- og livssyn. Tro er ikke en privatsak, men noe som tilhører fellesskapet. Da må også både staten og kommunene fortsatt ha en aktiv religionspolitikk. Det vil vi gjerne bidra til at skjer.
2017 er også historisk, fordi det er året to personer av samme kjønn skal få gifte seg i sin lokale kirke. Endelig vil kirker i hele bispedømmet åpnes opp for alle som vi feire kjærligheten og si ja til den en er glad i. Det er vi mange som har ventet lenge på, og som jubler over. Derfor blir også 2017 kjærlighetens år.
Kirken er alle oss som vil tilhøre felleskapet. Det betyr at kirke ikke er noe vi er hver for oss, men sammen. Mitt ønske for 2017 er at vi skal bli et enda varmere og inkluderende fellesskap. Et år hvor vi bryr oss og ser hverandre litt mer enn i fjor.