Det har vært flott å være på visitas i Lommedalen i pinsemodus. I løpet av visitasuken har vi fått se hvordan Den hellige ånd virker i menigheten til liv og fornyelse. Vi har erfart et engasjement som kan beskrives med erkebiskop Rowan Williams ord: «Mission is to find out where the Spirit is at work, and to join in». Dere har øyne og ører for hva Ånden kan ha på gang i lokalsamfunn og menighet.
Disse dagene har vi opplevd Lommedalen menighet som et hjem, der alle generasjoner får utfolde seg og finne sine uttrykksformer. Vi har erfart et fellesskap på tvers av alder og et mangfold av aktiviteter. Vi har samtalt om gleder og utfordringer, om praksis, planer og strategier. Kirke og lokalsamfunn spiller på lag for å bidra til et godt liv for alle som bor her. Slik er det blitt konkret det vi fikk på forhånd gjennom innholdsrike rapporter fra sokneprest, menighetsråd og fellesråd.
En visitas har som mål å «støtte, inspirere og veilede menighet og ansatte, og gjøre kirkens nærvær synlig i lokalsamfunnet». I vårt visitasreglement heter det at biskopen skal legge vekt på forkynnelsen av Guds ord, styrke og gi støtte til menighetens virksomhet og fellesskap. Sammen skal biskop og menighet «prøve menighetslivet på Guds ord og vår kirkes bekjennelse, og inspirere til frimodighet og fornyelse».
Visitasen gir mulighet til å stanse opp og spørre: Hva er positivt i Lommedalen menighet? Hva er det som smerter? Hva vil vi med det vi gjør? Hvor ligger utfordringene? Hvordan kan vi løfte fram det gode, slik at vi kan møte det vanskelige og se framover? Det er dette vi har gjort i løpet av uken som har gått.
Lommedalen kirke
Det tok mange år fra tanken om kirke i Lommedalen ble sådd i 1920-årene til den stod ferdig i 1995. Nå står kirken som et «signalbygg», en katedral synlig sentralt i dalen. Inspirert av Bærums gamle middelalderkirker, rommer den samtidig arbeidskirkens mangfold og muligheter - både tradisjon og fornyelse, hverdag og høytid. Kirkerommet er vakkert og enkelt, preget av det lysende korset og stjernene i frontveggen og tekstiler av Kristin Indrebø Jebe. Det nye sidealteret – eller bønnealteret – er utsmykket av kunstneren Johan-Fredrik Arntzen – i stil med hans kirkeskip og rommet som helhet. Slik gir kirkerommet også en verdig ramme om seremonier som bryllup, konfirmasjon og gravferd.
«Her er Guds hus, der døren er satt åpen … her har han dekket bordet … her er det rom og raushet». Slik begynner Knut Grønvik de tre versene i sin kirkesalme og gir en god beskrivelse både av kirkehus og menighetsliv. I løpet av denne uken har flere poengtert at kirken har en sterk plass hos folk i bygda og er et naturlig samlingssted som benyttes av andre organisasjoner og til konserter. Jeg har også hørt at det er velegnet til plateinnspillinger.
Jeg har ved flere anledninger stilt spørsmålet: «Hvor er nøden i Lommedalen?» I samtalen med kommuneledelsen ble det vist til ensomhet i alle aldre, og betydningen av møteplasser ble nevnt. Samtidig ble det understreket: «Nøden hadde vært større om vi ikke hadde hatt kirken».
Ett av punktene i en visitas handler om befaring av kirkebygget. Et hus som brukes så mye av så mange, må nødvendigvis merkes av det. Det som imidlertid fikk størst oppmerksomhet, var takrenner og slitasje på utvendige vegger. Store nedbørsmengder under befaringen viste til fulle problemet. Gledelig er det derfor at kommunen i vårt møte signaliserte strakstiltak for å ta tak i dette, og at større tiltak vil bli lagt inn i fremtidige budsjett.
I mange år har det vært ønske om en gravlund i Lommedalen. Gravferdsetaten er nå i full gang med en urnelund ved kirken for hele Bærum og alle trossamfunn. Landskapsarkitekten i kommunen gav under visitasen en orientering om planene. Urnelunden skal framstå som et vakkert og velstelt sted når den står ferdig høsten 2013. Det vil også stille krav til oppgradering av grøntarealene rundt kirken. Det blir spennende å se om urnelunden vil føre til at flere kommer innom kirken i løpet av uken.
Menighetsliv og gudstjeneste
«Jeg er stolt av å si at jeg er en del av Lommedalen kirke og menighet, stolt over å være en del av noe som er så raust og åpent», var det en som sa på vårt møte med menighetsrådet. Andre sa: «Jeg verdsetter kombinasjonen av det hellige og det folkelige.» Eller: «Jeg er glad for at jeg kan invitere andre hit med frimodighet.» Dette tolker jeg som at menighetens motto er i funksjon: «En åpen dør – inn til det hellige, ut til menneskene». Her blir alle tatt vel imot, mange gir av seg selv som frivillig medarbeider, og dere involverer barn og unge.
Lommedalen menighet har, i likhet med de fleste menighetene i Oslo bispedømme, fått godkjent ny grunnordning for gudstjenestelivet i rammen av gudstjenestereformen. Dere har gitt positive tilbakemeldinger om prosessen, og jeg har hørt og erfart at dere gjør spennende erfaringer med gudstjenesteteam med personer i ulike aldre. Selv har jeg satt stor pris på samarbeid om forberedelse og gjennomføring av dagens gudstjeneste.
Jeg har inntrykk av et godt og raust samarbeid om gudstjenesten i staben og har hørt godord om forkynnelsen. «Den tar høyde for det komplekse i troen, omgår ikke det vanskelige og bidrar til ettertanke.» «Vi kan ta med folk og være sikker på at de blir møtt med kvalitet», sa en annen. Mitt inntrykk er at forkynnelsen er godt forankret i Guds ord og har nærhet til Lommedalen og menneskenes liv her.
Lommedalen deltar, sammen med andre menigheter i bispedømmet, i et menighetsutviklingsprosjekt som kalles en «3-årig reise». Her får dere mulighet til å reflektere over menighetslivet – slik det er – og slik dere ønsker det skal være. Det gir gode muligheter til utvikling og vekst i tiden framover.
«Hva tror dere biskop Kvarme vil si om den musikalske oppturen senere i kveld?» var ett av spørsmålene i quizen på menighetsfesten torsdag. Riktig svar skulle være: «Jeg svever. Kan noen få meg ned innen søndag?» Ja, jeg er nede på jorda nå, men vi fikk et allsidig konsertprogram som viste mangfoldet i musikklivet her, fra orgel til flygel til band med «trøkk». Fra dyktige sangere i solo og duett til svingende gospelkor. Vi fikk høre tekster som «You are my destiny. I am giving you all of me», «Don’t you worry about a thing», «Navnet Jesus» i norsk og engelsk versjon, «Oh, happy day» og «Yes, you know him. Come, just come". Og jeg fikk assosiasjoner til Bibelens Salme 150: "Lov ham med harpe og lyre. Lov ham med trommer og dans. Lov ham med strengespill og fløyte... Alt som har ånde skal love Herren. Halleluja!»
Musikk og sang betyr mye i gudstjeneste, menighetsliv og for livsutfoldelse. I løpet av visitasen har vi hatt opplevd mange kor, en dyktig lydtekniker og en kantor i ulike musikalske roller og på ulike arenaer. Vi har opplevd kvalitet og merker at det verdsettes.
Barn, unge og trosopplæring
Tirsdag formiddag var vi på besøk i den barnehagen i Bærum som scorer høyest når det gjelder fornøyde brukere. Barn og voksne i menighetsbarnehagen tok imot oss med sang: «På Golgata stod det et kors» og «Du er du, og du duger». Jeg ble imponert over atmosfæren og over barnas kunnskap om bibelfortellinger. Her er det grunnleggende trosopplæring på sitt beste.
Lommedalen menighet har vært en del av den nasjonale satsingen på trosopplæring siden 2003 og i den såkalte «mellomfasen» siden 2005. Onsdag møtte vi et kompetent trosopplæringsutvalg som er i gang med å utarbeide lokal plan for trosopplæring, mens dere venter på at hele Bærum prosti skal komme med i reformen. Det kan være krevende å være så lenge i mellomfasen uten at planene er på plass. Mye planarbeid er imidlertid allerede gjort, og rådgivere på bispedømmekontoret vil her være viktige medspillere.
Det er stort engasjement og driv i Lommedalens trosopplæringsarbeid. I samtalene formidlet dere tanker og ønsker for tiden framover. «Det er viktig at 0-18-åringene får se hvem Jesus er, og får et personlig forhold til Gud», var det en som sa. «Vi vil bidra til at troen får anledning til å vokse i alle fasene i livet, og at tro og liv henger sammen.» På den andre siden ble det påpekt at Lommedalen er et forholdsvis homogent samfunn som gir barn og unge mindre erfaring med det det religiøse mangfoldet enn det de vil trenge for å leve i dagenssin identitet og tilhørighet til og en r for de ansattere engasjerer unge re på det. og utvikle sin identitet og tilhørig samfunn. Her har vi som kirke i Bærum en utfordring.
På superonsdag spiste jeg grillmiddag i et sydende liv med barn, foreldre – og kanskje også noen besteforeldre, for deretter å gå videre til vårkonsert med Glamigos med band. Da fikk vi høre tekster som «Mitt navn er skrevet i Livets bok. Jeg er på veg til himmelen» og «Er du tøff nok til å vise hvem du hører til». På denne måten opprettes det vennskap og knyttes verdifulle nettverk på tvers av generasjonene. Det gir også voksne anledning til å bli kjent med kirken og det som skjer der. «Hvordan kan vi støtte foreldrene i trosliv og trosopplæring hjemme?» spør dere. «Det er viktig å gi dem enkle verktøy som skaper trygghet, blant annet aftenbønn», sier dere og har tanker om CDer med sanger og bibelfortellinger. Også her er det en utfordring å skape sammenheng mellom de punktuelle trosopplæringstiltakene og det kontinuerlige barne- og ungdomsarbeidet som søndagsskole, Glamigos, Tweenstars og Speideren.
En konfirmasjonsprosent på 82 prosent av alle døpte/tilhørende er sjelden i Oslo bispedømme. I tillegg samarbeider dere med andre menigheter i Bærum om tilrettelagt konfirmantundervisning for ungdom med psykisk utviklingshemming. Et godt ledertreningsprogram bidrar til at mange konfirmanter fortsetter som ledere i menigheten. Men jeg har også hørt at dere trenger flere frivillige medarbeidere i barne- og ungdomsarbeidet. Hva med å utnytte «eldrebølgen» som en i menighetsrådet foreslo, også overfor barn og unge?
Jeg er fascinert av konfirmantforeldrekurset Input som har «en god blanding av hverdag og tro». Kurset knytter an til konfirmanttiden, til det å ha en ungdom i huset og til det praktiske ved konfirmasjonsdagen. Dette er erfaringer og opplegg som gjerne kan deles med andre menigheter. Dere har også understreket behovet for trosopplæring for voksne i videre forstand. Jeg støtter dere i drøftinger og mulige nye initiativ i dette og oppfordrer dere til å utvikle kontaktmulighetene som ligger i trosopplæringsarbeidet.
Skole-kirke-samarbeid
Prosjektkoret på Lommedalen skole med 150 elever fra nesten alle trinn gav oss en opplevelse jeg sent vil glemme. De startet med «Over the rainbow» og «Kom sommervind» for så å ta oss med i en medley av kjente bedehussanger som «Ingen er så trygg i fare», «Har du kvar din barnatro», «Hvilken venn vi har i Jesus», og «Som en herlig guddomskilde». Lærere fra flere barneskoler var invitert til et møte om skole-kirke-samarbeid.
Representanten fra skoleledelsen i kommunen understreket at kirken fortsatt er en viktig kulturinstitusjon som lokalmiljøet skal forholde seg til. Med ryddige prosesser er det flott at kirken ser på seg selv som en ressurs for skolen. «Hvis dere kommer med tilbud knyttet til skolens læreplan, kan det godt være at skolen takker ja», ble det sagt. Og lærerne tok godt imot kateketens plan for hvordan kirken kan styrke kompetansen i skolen på de ulike alderstrinnene. Kirken har et godt samarbeid med de fleste skolene, blant annet ved skolegudstjenester til høytidene. Samtidig er det et potensiale for et tettere samarbeid.
Torsdag morgen fikk vi sammen med elever fra 6. klasse på Gullhaug skole en glimrende omvisning og orientering i Haslum kirke ved kateketen. Deretter gikk vi sammen med elevene et lite stykke av deres pilegrimstur langs den gamle pilegrimsleden. Dette er et opplegg i regi av Den kulturelle skolesekken og gir elevene en fin innføring i kirken som tradisjonsbærer.
Ungdomsdiakoni - diakoni
Bærum prosti har flere diakonstillinger med fokus på ungdom og et godt og konstruktivt samarbeidet med Bærum kommune i dette henseende. Diakonene gjør en stor innsats for ungdom – også fra Lommedalen menighet – som søker til sentrum i Sandvika, samtidig som de bidrar overfor menighetene ved behov. Lommedalen menighet har ansatt sin egen ungdomsdiakon med ansvar for ungdomsrelaterte tiltak. Menigheten skal ha honnør for at de ser betydningen av denne investering i ungdom i deres mest sårbare alder.
Fredag kveld fikk jeg møte ungdommene i Ten Sing, 25 herlige ungdommer som går på forskjellige videregående skoler, men hører hjemme i Lommedalen. De sang og øvde til sin juni-konsert, vi lekte et Ninja-spill og dansk stikk-ball på kirkebakken, spiste vafler og hadde peiskveld og skumringsstund i kjelleren. Trosopplæringsleder Mia Ottersen delta refleksjoner om å kjenne seg selv og sine grenser, og jeg fikk lyse velsignelsen over dem til slutt.
Betydningen av å gi unge mennesker et fellesskap i kirken der de får kjenne seg selv og utvikle sin identitet og tilhørighet til menigheten kan neppe overvurderes. I dette perspektiv er det også forbilledlig hvordan dere engasjerer unge i gudstjenesten, med barnekorene og i fasene i trosopplæringen.
Det arbeides også med å opprette et diakoniutvalg som skal utvikle en helhetlig plan for diakoni i menigheten. Jeg vil understreke betydningen av at menighetsrådet vedtar en plan også for dette feltet. Fravær av plan betyr imidlertid ikke at feltet ligger nede. Mitt inntrykk er at det diakonale perspektivet gjennomsyrer menighetslivet på alle alderstrinn. Vi fikk blant annet følge kapellanen til hyggetreff på Gullhaug bo- og behandlingshjem. Barn fra menighetsbarnehagen inspirerte beboerne med sin sang «Om jeg er liten eller stor, er det best for meg på jord å høre Jesus til og gå den vei han vil. Det er det som gjør meg lykkelig».
Misjon og internasjonalt solidaritetsarbeid
Jeg hadde gledet meg til å møte Lommedalen kvindeforening, som med sine 125 år i dag støtter arbeidet i Sjømannskirken. Med min identitet som misjonær i Israel i 11 år er det godt å møte ekte misjonskvinner. I 170 år har kvinneforeninger hatt en viktig rolle i organisasjonslivet i vår kirke. I år er det dessuten på sin plass å minne om kvinnebevegelsen og misjonsbevegelsens betydning for å få gjennom stemmerett for kvinner for 100 år siden. Da hadde kvinner allerede stemmerett i Misjonsselskapet.
På torget under menighetsfesten torsdag kveld ble vi kjent med Lommedalen menighets misjonsprosjekt for Det Norske Misjonsselskap i Thailand: «Gi ungdom i Thailand mulighet til utdanning!" Vi fikk også orientering om to solidaritetsprosjekter som er drevet av ildsjeler. Bukas Palads Venner gir økonomisk og praktisk støtte til skolegang for fattige barn i Manilla på Filipinene. Steps Norway har som formål å «forsyne latviske fattigfamilier med klær, sko, utstyr, leker, vilje og mot til å holde ut i kampen mot kulde, sult og nedverdigelse», som det heter i presentasjonen. Som kirke er vi en del av et verdensvidt fellesskap – både i tro og i livsvilkår. Det er naturlig at en levende menighet viser aktiv solidaritet med dem som trenger støtte – om det er i vårt eget land eller andre deler av verden.
Dette står for øvrig i sammenheng med temaet på menighetsfesten: «Religion – en kilde til strid eller fred?», der jeg ble utfordret til å dele egne erfaringer i Norge og Midt-Østen. For meg er det viktig å formidle at han vi tror på, kalles Fredsfyrsten. Vår tro må aldri bli motivasjon til vold, men være en stadig kilde til engasjement for fred og forsoning.
Kirke i lokalsamfunnet
Under omvisningen på Bærums Verk fikk vi innblikk i vår industrihistorie, samtidig som linjen ble ført fram til dagens lokalsamfunn. Lederen for senteret, Gry Skådin, tok oss med på en tur som fikk sin søte avslutning i Den Lille Sjokoladefabrikken. I mellomtiden hadde vi besøkt atelieret til Johan-Fredrik Arntzen, som har satt sine kunstneriske spor i Lommedalen kirke. Han gav oss del i sine refleksjoner om kunsten som "reisen mellom helhet og kaos".
Turen gikk videre til Stabburskapellet, et vigslet rom som er med i omvisninger i området. Kapellet brukes sporadisk både til dåp og vigsler. Bønnegruppen som samles regelmessig der, og som møtte oss, ser bønnens nødvendighet for menigheten, for bygda og for en selv. «Hensikten er ikke nødvendigvis bønnesvar», ble det sagt, «men å lete etter spor av Gud hos oss og i våre liv».I møte med ledelsen ved Bærums Verk fikk vi inntrykk av at kirken regnes med som samarbeidspartner på ulike nivå. Utfordringen for menigheten er kapasitet til å gå inn i mulighetene som ligger der.
Lommedalen er en del av Bærum kommune som med sine 117 000 innbyggere er Norges femte største kommune, med en forventning om ytterligere befolkningsøkning de kommende årene. Mens Lommedalen ikke har mange innvandrere – Bærums Verk har noen flere – er over 100 nasjonaliteter representert i kommunen som helhet. I møtet med kommuneledelsen understreket kultursjefen betydningen av å utvikle dialogkompetanse – gjerne i samarbeid med kirken og Bærum prosti. Kanskje burde representanter for kommune og kirke møtes en eller to ganger i året for samtale, kunnskapsutveksling og samarbeid, ble det sagt. Vi er i dag i ferd med å få større åpenhet om tro og livssyn i det offentlige rom, og jeg ser fram til samarbeid om dette også i Bærum. Jeg er glad for det gode samspillet kirken har hatt med Bærum kommune gjennom årene. Det å være kirke og menighet handler ikke bare om kontakt oppover, men om å være en del av og bidra til gode lokalsamfunn.
Stab og menighetsråd
De siste årene har vært preget av stor utskifting i staben, der menighetsråd og frivillige har tatt et stort ansvar. I denne tiden har dere opplevd nedgang i blant annet oppslutningen om gudstjenestene. Nå er utfordringen å legge både disse overgangsårene og tidligere glansperioder bak oss, for så å ta utgangspunkt i alt det gode som faktisk er her, og som jeg har beskrevet, og så bygge videre på det.
Dagens menighetsråd tar fortsatt ansvar og gjør en stor innsats i menighetslivet. Nå er alle faste stillinger besatt av dyktige folk, og dere er i en prosess med å arbeide dere sammen og finne deres roller i fellesskapet. Lommedalen har en engasjert stab med faglig sterke og kreative personer som vil noe og får ting til å skje. «Her er det mye latter og glede», var det en som sa. I samtalene har jeg hørt glede over en stab som «leverer kvalitet i alle ledd hele tiden». Samtidig må ikke fokus på kvalitet i høyden bli en snublesten for fellesskap i bredden og i dybden der alle får bidra etter sine forutsetninger. Men det tror jeg dere også er oppmerksomme på, slik soknepresten sier det i sin salme: "Her er Guds hus, her er det rom og raushet."
Takk
Når jeg nå oppsummerer visitasen i Lommedalen menighet, fylles jeg med takk og glede. Jeg hilser dere med Paulus’ ord til menigheten i Tessaloniki: «Vi takker alltid Gud for dere alle når vi husker på dere i våre bønner. For vår Gud og Fars ansikt husker vi stadig på hvordan dere er virksomme i tro, arbeider i kjærlighet og holder ut i håp til vår Herre Jesus Kristus.» (1 Tess 1, 2-4)
Så gjenstår det å takke for fellesskapet i visitasuken. Dere har lagt ned et stort arbeid i forberedelse og gjennomføring av visitasen. Takk til ansatte som har fulgt oss. Takk til menighetsråd og frivillige som har møtt oss. Takk til dere som ser til de praktiske detaljene og legger alt godt til rette. Takk til voksne og barn i menighetsbarnehagen, til rektor og alle vi møtte på Lommedalen skole og til ledelsen og beboerne på Gullhaug bo- og behandlingshjem. Takk til Lommedalen kvindeforening med sine 125 år. Takk til alle vi møtte på Bærums Verk. Takk til varaordfører og ledelse i Bærum kommune og til landskapsarkitekten for konstruktive møter og gode orienteringer.
Takk til prost og til medarbeidere fra fellesråd og bispedømmekontor. Til sist en takk til alle dere som har vært med på å forberede og delta i gudstjenesten i dag, og til dere som har hatt ansvar for kirkekaffen. Det har vært, og er godt å være sammen med dere.
Gud velsigne Lommedalen menighet!