Visitasforedrag Hauketo-Prinsdal og Holmlia menigheter25. november 2012

Hauketo-Prinsdal og Holmlia – to menigheter med mange likheter og betydelige forskjeller

Visitasdagene i Hauketo-Prinsdal og Holmlia menigheter har gitt innblikk i to levende, engasjerte og Kristus-sentrerte menigheter. Vi som har vært på besøk, er blitt smittet av deres begeistring og pågangsmot. Det takker vi for og bringer med oss videre.

Vi møtte ikke menighetene uforberedt. På forhånd hadde vi mottatt to gode og informative visitasberetninger om livet og aktivitetene i menighetene. I løpet av disse intense dagene har vi lært menighetene bedre å kjenne ved å møte dere, lytte til dere, erfare det pulserende livet her og samtale om aktuelle muligheter og utfordringer.

Dere har mye til felles som menigheter i en bydel preget av et økende antall innbyggere med annen kulturell og religiøs bakgrunn og en synkende medlemsprosent i Den norske kirke: i Hauketo-Prinsdal menighet er vel 44 prosent av befolkningen medlemmer, mens prosenttallet for Holmlia ligger på vel 42. Vi har sett at begge menighetene ønsker å være en tydelig kirke og ta ansvar som konstruktive aktører i lokalsamfunnet – både i og utenfor kirkehusene.

På tross av mange likheter er det samtidig to ulike menigheter. Det har sin bakgrunn både i geografi, historie og tradisjoner. Hauketo-Prinsdal har med sin eneboligbebyggelse og lokalhistorie en eldre menighetstradisjon med gudstjenestefeiring fra 1930-årene og kirke fra 1966. I 1992 fikk dere erfare mange lokalsamfunns mareritt da kirken brant. Men opp av asken reiste det seg et nytt kirkesenter, vigslet i 1995, med det vakre prosesjonskorset fra den gamle kirken som blikkfang bak alteret.

Holmlia fikk sin kirke vel to år tidligere – i 1993. Den ble oppført i et ungt boligområde med blokkbebyggelse og rekkehus og en eksplosiv befolkningsøkning de siste 30 årene. Den er et kirkesenter i ordets beste forstand. I årenes løp er det gjort flere forsøk på å koble menighetene tettere sammen – ikke minst på personellsiden. Flere forsøk har imidlertid vist at dette ikke har vært en tjenlig organisering.

I visitasdagenes høstmørke har vi opplevd mange vårtegn i menighetenes liv og virke. Begge menigheter preseg av stor frivillighet. Etter en periode med ustabil stabssituasjon, har nå menighetene hver sin menighetsforvalter på plass. Og innen året er omme, har menighetene fått tilsatt hver sin sokneprest. Jeg har tro for at dette – sammen med mye annet – vil legge til rette for en fortsatt positiv utvikling i menighetenes liv – også med samarbeid, der det er naturlig.

Hauketo-Prinsdal

Selve visitasuken startet med kveldsgudstjeneste i Hauketo-Prinsdal kirke. Det ble en gudstjeneste med «trøkk», der ten-sing-koret Sjibbolet og Prinsdal Sangeri satte tonen og rytmen – og der mennesker i alle aldre var aktive deltakere. Torsdag kveld var vi også samlet til gudstjeneste – til Hvilepuls med 70 ungdommer – og vi ble hilst med «Gud elsker deg» og omfavnet med ordene «du er verdifull». I løpet av disse dagene har vi opplevd at kirkehuset lever og er fylt av liv: av ungdommer på ungdomsklubb, av babyer og mødre på Babysang, av eldre på Hyggetreff med bursdagsfeiring. Dertil kommer et rikt trosopplæringsarbeid, samlinger som Pastamesse og jule- og påskeverksted.

Noe av det som særpreger Hauketo-Prinsdal menighet er et blomstrende og variert ungdomsarbeid, båret oppe av engasjerte ungdommer og støttet av ansatte og frivillige i menigheten. I dag ser vi en frukt av dette blant annet ved at dere rekrutterer ungdommer til kirkelig utdanning. Dere kan også rapportere om 110 prosent påmelding til konfirmantopplegget for 2013! Et annet særpreg er at dere har bispedømmets – og kanskje landets – yngste menighetsråd, med fire medlemmer under 25 år. «Jeg er takknemlig for et menighetsråd og en stab som tar oss unge på alvor, som verdsetter oss som ledere og hører på det vi har å si som ungdommer», var det en av de unge som sa. Og flere sa: «Jeg gleder meg til menighetsrådsmøtene!»

I samtaler med frivillige ledere, stab og menighetsråd stilte jeg spørsmål om hva dere verdsetter ved menigheten. Jeg hørte mye om takknemlighet. En av de unge sa: «Dette er kirka mi, hjemmet mitt. Her er det åpenhet. Her blir en sett og verdsatt». Og en formulerte det slik: «Dette er en liten menighet med et stort hjerte». Ikke minst har jeg disse dagene opplevd at dere har et sterkt fokus på Jesus og på det å be sammen. Fortsett med det!

I møtene ble det formulert mange tanker og ønsker for menighetslivet framover som jeg støtter dere i å arbeide videre med:

• Dere har et gudstjenesteliv – ikke minst blant ungdom – som involverer mange. I løpet av visitasen har jeg hørt et ønske om å styrke også gudstjenesten kl 11 søndag formiddag. Gudstjenestereformen som vi står midt oppe i, har nettopp involvering som et av sine hovedanliggender. I samtalen hørte jeg ungdommer som ønsket å utfordre andre ungdommer til å delta også ved disse gudstjenestene. Kanskje dette er en måte også å rekruttere foreldre til menighetslivet på? var ett synspunkt.
• Noen av ungdommene ønsket flere møteplasser på tvers av generasjonene. Gudstjenesten søndag formiddag kl 11 er én arena. Ungdom som besøker eldre sammen med diakonen, er en annen. Det handler ikke om alder, men om hvem du er, ble det sagt. Det kan bli spennende hvilke konkrete muligheter dere ser videre.
• Menigheten driver god ledertrening etter konfirmasjonstiden. Det er viktig å utvikle dette videre.
• Samtidig kom det fram en utfordring om å skape et møtested, der unge voksne mellom 20 og 30 kan komme sammen uten å ha en lederfunksjon.
• Flere av dere holder fram behovet for å styrke kristen kunnskap blant unge voksne og voksne. Dere har planer om Alfa-kurs. Kristen kunnskap og kjennskap til den kristne tro er viktig også for å være trygg på eget ståsted i møte med annerledes troende, og dermed våge seg inn i samtale, dialog og vitnesbyrd.
• Hauketo-Prinsdal menighet har et rikt ungdomsarbeid, men dere savner tiltak for barn etter fireårsalderen. Dere planlegger å starte opp med barnegospelkor etter at dette har ligget nede en tid. Jeg ser fram til å oppleve en gudstjeneste i Hauketo-Prinsdal kirke preget av sangglade barn, slik vi fikk en liten smak av under julemessen på lørdag.

Holmlia

Da vi kom til Holmlia kirke tirsdag, luktet det middag, og det myldret av små og store, barn og foreldre. Det var ingen tvil om at vi var kommet til HoBaKLUZZ, der vi hørte flott sang, og jeg ble intervjuet av barn om hva jeg gjør som biskop og om hvilken rolle jeg kunne ha ønsket meg i juleforestillingen. Onsdag var jeg sammen med juniorkonfirmantene, hørte om Kode B og ble utfordret på kodeord i Bibelen. Holmlia har mange barn og barnefamilier. 40 prosent av befolkningen er under 18 år.

Visitasen har gitt oss et innblikk i et godt barnearbeid og gode tiltak knyttet til trosopplæringen – både tidsavgrensede og kontinuerlige. Mye av dette involverer foreldre både som frivillige ledere og som deltakende. «Vi ønsker at kirken skal være som et hjem for barna», sier noen.

Dere gleder dere over et rikt barnearbeid, men sliter med å få i gang et godt tenåringsarbeid. En av årsakene kan være stor mobilitet i området, og at barnefamilier flytter før barna blir ungdommer. Jeg har hørt at dere ser på utvikling av ungdomsarbeidet som en utfordring i tiden som kommer. Er det aktuelt å styrke samarbeidet med Hauketo-Prinsdal menighet om noe av dette?

I samtaler med frivillige ledere, stab og menighetsråd har dere formidlet en begeistring over en åpen og mangfoldig menighet med lav terskel og stort engasjement for kirken. Det er mye dere verdsetter ved menighetslivet, samtidig som dere ser noen utfordringer:

• Dere gir uttrykk for at gudstjenesten er et viktig samlingspunkt i menighetslivet. «Det er på søndag vi treffes», var det en som sa. Barn, unge og eldre blir involvert og deltar, og dere tar i bruk ulike musikalske uttrykk og sjangre i gudstjenesten. Dere setter pris på en Kristussentrert forkynnelse som er samlende, aktuell og stimulerer intellektet. «Prestene har noe å formidle», sier flere.
• Gudstjenestereformen med ny lokal grunnordning for gudstjenesten innføres i menighetene første søndag i advent. Jeg opplever at dere er godt i gang med å praktisere reformens fokus på involvering, fleksibilitet og stedegenhet. Som en del av dette skaper dere rom for møte og samtale ved å lage i stand kirkekaffe etter hver gudstjeneste. Da er det en oppgave å la nye mennesker oppleve seg inkludert i menighetsfellesskapet. Utfordringen for Holmlia menighet i fortsettelsen blir å videreføre gudstjenesten som et levende, lærende og diakonalt fellesskap.
• I dag er det forordnede gudstjenester i Holmlia så vel som i Hauketo-Prinsdal tre søndager i måneden som en midlertidig ordning. Den fjerde søndagen er det lagt opp til fellesgudstjeneste for de to menighetene. Både i Holmlia og Hauketo-Prinsdal har dere lagt inn et sterkt ønske om at biskopen forordner gudstjeneste i begge kirker hver søndag. Når to sokneprester nå kommer på plass, må dette tas opp og det midlertidige avløses av noe mer permanent.
• I møte med ulike grupper har jeg hørt et ønske om mer innsikt i og kunnskap om den kristen tro – en trosopplæring og trosutvikling for voksne. Jeg hørte at det finnes arenaer for samtale om tro og liv. Er dette noe å bygge videre på?

Søndre Nordstrand bydel

På møtet med bydelsledelsen torsdag fikk vi innblikk i en utrolig spennende, mangfoldig og positiv bydel. Av bydelens 36　000 innbyggere er 50 prosent av innvandrerbakgrunn fra 142 nasjoner med mange språk og en mangfoldig religiøs tilhørighet.

«Vi er heldige som får vokse opp med å snakke om tro», sa tiendeklassinger fra Hauketo og Holmlia skoler på dialogmøtet tirsdag. «Alle blir akseptert, samme hvilken tro de har. En kan komme med det en er», ble det sagt. Her er det ikke flaut å si at en går til et gudshus, det være seg kirke eller moske. Og skoleledere har rapport om et populært RLE-fag. Det gir mulighet til å bli kjent med de religiøse fortellingene og snakke sammen. «Det er viktig at vi kjenner hverandre og er trygge på hverandre», sa elevene.

I møtet med rektorer og inspektører fra flere av skolene stilte vi spørsmålet: Hva er det kirken kan bidra med overfor skolene? Noen arenaer for samarbeid ble nevnt: Julegudstjenesten har allerede gode tradisjoner i skole-kirke-samarbeidet. Det ligger muligheter i å bli kjent med kirken som institusjon i lokalmiljøet ved besøk i kirkerommet og ved at elevene intervjuer kirkelige yrkesgrupper. Elevene kan bli kjent med kirkens musikktradisjon. Prest, imam og andre religiøse ledere kan sammen besøke klassene for samtale. Kirken kan lage skriv som skolene kan bruke i informasjon til foreldrene om tiltakene. Og kanskje elevrådet kan involveres sterkere i noe av dette? For å nevne noen av forslagene som kom fram.

At fortellingene – også evangeliets fortellinger – kan samle på tvers av religiøs bakgrunn, ble vi vitne til i en spesialforestilling med det tradisjonelle julespillet på Hallagerbakken skole, der Josef og Maria, en romersk soldat, engler og kor ble spilt med stor profesjonalitet av årets femteklassinger. Det var en flott opplevelse som viste stort engasjement, og flere av oss nynner fremdeles på barnas sang: "På vei, på vei – på vei til Betlehem…"

Hvordan være kirke her – i dette store kulturelle og religiøse mangfoldet? Spørsmålet er blitt stilt i mange sammenhenger i løpet av visitasen. Det ble også reist i møtet med bydelsledelsen.

Bydelen har mange engasjerte grupper – ikke minst innen idrett. Men det finnes også store utfordringer. Hvordan fange opp de unge som faller utenfor når det gjelder skole og organiserte aktiviteter, og de 20 prosent av barna og de unge som lever under fattigdomsgrensen? Hvordan få foreldrene på banen? Oslo Sør-satsingen og Forum for dialog og samarbeid i Søndre Nordstrand tar tak i utfordringene. Her er Holmlia kirke en aktiv medspiller, men det utfordrer også vår kirke til en Søndre Nordstrand-satsing.

Ungdommene på dialogmøtet understreket hvor viktig det er å møte hverandre, bli kjent og utvikle vennskap, slik at det kan bli skapt aksept, respekt og trygghet mellom ulike grupper. For at dette kan skje, er det avgjørende at det finnes møteplasser. En representant for bydelsledelsen pekte også på dette som én av utfordringene framover. Holmlia kirke fikk stor anerkjennelse nettopp for å ha åpnet dørene og skapt arenaer og møteplasser, og ved å være «kulturhuset» i området. Jeg opplevde noe av dette under United-konserten i oktober – med kor, musikk og energisk livsutfoldelse i et yrende mangfold i Holmlia kirke – godt fundert i samarbeidet med biblioteket.

Mangfoldet i bydelen inkluderer også flere kristne menigheter og grupper. For å få oversikt og knytte kontakter har fungerende sokneprest som et avgrenset prosjekt med 25 prosent av sin stilling rettet inn mot dette området. Det er vesentlig at dette nå kan fortsette som fast ordning.

Vi møtte noen prester/ledere torsdag ettermiddag. Den nigerianske pastoren kunne fortelle om feiring av engelskspråklig gudstjeneste, mens Holmlia kirke gir rom for gudstjeneste på urdu søndag kl 14 og katolsk messe kl 17. Andre pinsedag arrangeres det fellesgudstjeneste i prostiet. Dette er vitaliserende elementer i vårt lokale kirkelandskap som må videreføres og utvikles.

Jeg ser også en utfordring i framtiden når det gjelder barn, unge og språk. Flere fremmedspråklige menigheter opplever at barna og de unge snakker norsk og ikke er fortrolig med språket i foreldrenes hjemland. Dette kan være en utfordring for de såkalte migrantmenighetene, men det er også en grunn for norske menigheter og kirkesamfunn til å tenke kontakt, samarbeid og inkludering.

Bydelen har mange utfordringer i tiden som kommer:

• Det er viktig at kirken fortsatt er på banen som en medspiller i lokalsamfunnet – ikke bare gjennom fellestiltak, men ved at de som er aktive i menigheten også er aktive deltakere på ulike arenaer i borettslag, idrettslag eller på andre måter.
• Samtidig er det flott at Holmlia kirke har lave terskler og åpne dører som «kulturhus» og møteplass i området. Kanskje er det en utfordring å tenke hvordan kirken kan være en møteplass på tvers av generasjonene?
• Jeg har hørt at Hauketo-Prinsdal som område og menighet ønsker å være mer inkludert og «dradd med» i bydelens tenkning og arbeid.
• Jeg vil utfordre bydelsadministrasjonen til å inkludere religiøs praksis i strategidokumentene sine. Det er viktig for at strategidokumentene skal svare til terrenget her i bydelen. Jeg vil samtidig anerkjenne Holmlia menighets samarbeid med bydelen og andre lokale krefter.
• Vi har hørt om de mange unge fattige i området. For oss som menighet er det viktig at vi ikke bare møter de kreative, men at vi også møter og inkluderer de stille, de som sliter. Her utfordres bydel, frivillige og menighetens diakoni og diakoner til samarbeid.
• Oslo bispedømmeråd har fokus på dialogarbeid. Jeg vil oppfordre menighetene til å delta i dette arbeidet på ulike arenaer, gjerne også som initiativtakere.

Mitt hovedinntrykk disse dagene er at her skjer det mye godt. Det er god grunn til å «framsnakke» denne bydelen og det nye Norge som vokser fram her i Søndre Nordstrand. I denne situasjonen ser jeg også behov for å styrke menighetene og deres plass i lokalsamfunnet.

Menighetenes framtid

Ett punkt har gått igjen i samtalene vi har hatt både i og utenfor kirkene, nemlig frivillighet – eller villighet, som menighetsforvalter Charlotte sa. Ja, villighet er et godt uttrykk.

Framtidens kirke er avhengig av villige tjenere. Frivillighet er ikke bare tiltak. Det handler om noe som går dypere. Det handler om våre liv. Paulus taler om at vi alle er kalt i Jesus Kristus og utrustet til å være Guds medarbeidere. Gud har utrustet oss med sine gaver til å leve ut troen her i kirken, der vi bor og er i hverdagen. Villighet er menighetsbygging. Det handler derfor ikke først og fremst om å opprettholde et system eller bidra til en nødløsning i mangel av økonomiske midler. Det å be noen om å gjøre en tjeneste, handler om ågi verdighet gjennom handling. Gjennom fellesskapet og ved det jeg får lov til å gjøre, vokser troen og fellesskapet. Det trenger ikke være store og åndelige ting. Men det vi gjør, er med på å prege identiteten vår. Frivillighet handler om våre liv. Det handler ikke bare om å trekke folk inn til kirkesenteret. Guds gaver skal også ut i lokalsamfunnet.

• Det er mange villige som engasjerer seg både i Hauketo-Prinsdal og i Holmlia. De vi har møtt, har gitt uttrykk for at de føler seg verdsatt og sett, og at de opplever å få bruke seg selv. Det er en utfordring å rekruttere og ta vare på villige og få til en god organisering. Her er det viktig at ikke tilfeldighetene rår, men at dere drøfter hvordan dette skal gjøres i de enkelte menighetene.
• Begge menighetene har pekt på sårbarheten ved at folk flytter. Det påvirker barne- og ungdomsarbeidet når deltakere på aktivitetene eller sentrale ledere blir borte, og dette har betydning for kontinuiteten i menighetsarbeidet generelt. Jeg ser ingen lettvint løsning på dette, men oppfordrer dere til å tenke ledelsesteam rundt aktivitetene.
• Hver menighet har i dag prosjektmidler og trosopplæringsleder i 100 prosent stilling. Dette har bidradd til et godt og planmessig trosopplæringsarbeid. Den dagen hele Søndre Aker prosti blir en del av trosopplæringsreformen, vil de tildelte ressursene endres både når det gjelder stillinger og økonomisk handlingsrom. Jeg har registrert at dere er klar over denne situasjonen, og jeg vil be dere samtale videre om hvordan dere vil løse utfordringen.
• Begge menighetene har store kirkebygg med en omfattende aktivitet uken igjennom. I Holmlia regner dere med at ca 500 personer er innom kirken i løpet av en uke. I tillegg til eget bruk har dere også utleie av lokaler. Dette setter store krav til rydding og daglig vedlikehold, og savnet av en person med kirketjener- eller vaktmesterfunksjoner er påtakelig. I løpet av uken har vi gjennomgått bygningene sammen med Kirkelig fellesråd. Det er opp til fellesrådet å vurdere hva som kan gis rask prioritet. I Hauketo-Prinsdal står reparasjon av heisen høyt på prioriteringslisten. Og menigheten trenger å få dekket utgiftene til det elektroniske ringeanlegget. Begge forhold vil nå bli fulgt opp.

Takk

Som jeg sa innledningsvis: Midt i senhøstens novembermørke har vi merket gode vårtegn i menighetenes liv og virke i Hauketo-Prinsdal og Holmlia. Det er oppdrift og vekst i fellesskap blant barn og unge, stor villighet blant voksne og eldre, og forankring i den tro på Jesus Kristus som forener. Det skal i dagene som kommer gi frimodighet og glede, i visshet om at Den hellige ånd stadig er i virksomhet i blant oss – puster liv inn i fellesskapet og utruster den enkelte til tjeneste i Guds rike.

Når jeg nå oppsummerer visitasen i Hauketo-Prinsdal og Holmlia menigheter, fylles jeg med takknemlighet og hilser dere med Paulus’ ord til menigheten i Tessaloniki: «Vi takker alltid Gud for dere alle når vi husker på dere i våre bønner. For vår Gud og Fars ansikt husker vi stadig på hvordan dere er virksomme i tro, arbeider i kjærlighet og holder ut i håp til vår Herre Jesus Kristus.» (1 Tess 1, 2-4)

Så gjenstår det å takke for fellesskapet i visitasuken. Dere har lagt ned et stort arbeid i forberedelse og gjennomføring. Takk til ansatte som har fulgt oss, til råd og frivillige som har møtt oss. Takk til dere som ser til de praktiske detaljene og legger alt godt til rette. Takk til dere som tok i mot oss på Hauketo og Hallagerbakken skoler. Takk for gode og konstruktive møter med rektorer, lærere og til Søndre Nordstrand bydelsadministrasjon og folkevalgte ledelse. Takk til ledere for den nigerianske menigheten, St. Hallvard katolske menighet og den urdutalende gruppen i Holmlia menighet. Ikke minst takk til ungdomsledere for inspirasjon og frimodighet. Takk også til medarbeidere fra fellesråd, proste- og bispedømmekontor. Til sist en takk til dere som var med i gudstjenesten i dag, og til dere som har forberedt kirkekaffen. Det har vært og er godt å være sammen med dere.

Gud velsigne Hauketo-Prinsdal og Holmlia menigheter!