Kjære medarbeidere!
Ved et nyttårsskifte er det kjærkomment å samle kirkelige medarbeidere i bispegården og se hverandre ansikt til ansikt. Av hjertet vil jeg takke dere for trofast tjeneste i 2012 og ønske dere Guds velsignelse i året som ligger foran.
I går kom utredningen fra regjeringens utvalg om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Utvalgets positive visjon er formulert i tittelen: "Det livssynsåpne samfunn." Min umiddelbare kommentar er et situasjonsbilde fra slutten av november.
Det var visitas i Hauketo-Prinsdal og Holmlia. På Hallagerbakken skole fikk vi oppleve femteklassingenes dramatisering av fortellingen om Jesu fødsel og den hellige familie. Første uke i advent fremføres første akt av julespillet for hele skolen, de neste ukene andre, tredje og fjerde akt og så hele spillet under skolens samling i kirken like før jul.
Første akt begynte med en gutt og ei litt større jente, Maria og Josef i samtale med hverandre. Så kom engelen og fortalte Maria om det som skal skje, og koret av femteklassinger brøt ut i sang: "Hans navn skal være Jesus. Hellig er hans navn." Engelen fortalte det samme til Josef og igjen samme sterke sang. En liten gutt var romersk soldat, klatret opp en trapp og ropte: "Keiseren har befalt at hele verden skal innskrives i manntall." Da kom Josef heseblesende til Maria: "Vi må dra til Betlehem. Vi skal innskrives i manntall." Maria forsøkte å protestere: "Men jeg er jo gravid!" Så bega de seg på vandring, og koret sang en strofe som jeg har nynnet på siden: "På vei, på vei – på vei til Betlehem!"
Kirke i kulturelt og religiøst mangfold
Som kirke og samfunn befinner vi oss midt i et tideverv. Utredningen "Det livssynsåpne samfunn" og fjorårets endringer i Grunnloven er to uttrykk for det. Like viktig er det som faktisk skjer i våre lokalsamfunn, og Holmlia er et godt eksempel på den kontekst der vi er og skal være kirke.
Holmlia har vokst frem med et rikt mangfold kulturelt og religiøst. Dette mangfold preget også femteklassingene på Hallagerbakken skole. Holmlia er samtidig en menighet som har jobbet bevisst med sitt konstruktive bidrag til lokalsamfunnet og til trygghet i relasjonen mellom mennesker av forskjellig tro – til et livssynsåpent samfunn.
Med denne erfaring har jeg forventning til den nye tros- og livssynsspolitikken som nå skal debatteres og iverksettes. Min forventning er at den vil bidra til bedre likestilling mellom tros- og livssynssamfunnene og bekrefte at gudstro, livssyn og det religiøse uttrykk har en naturlig plass i det offentlige rom. Dette siste innebærer samtidig en forventning om at vi som samfunn ikke skjærer av den gren vi selv sitter på, den plass som kristen tro og tradisjon har hatt og har i vårt folk og land. Hallagerbakken skole tar det på alvor. Men jeg er ikke sikker på om uvalgets mange forslag i tilstrekkelig grad har tar hensyn til det.
Ingen politikk og intet prinsipp kan praktiseres kontekstløst, heller ikke i dette henseende. Derfor var det frigjørende å høre både kulturminister Hadja Tadjik og kirkeminister Rigmor Aasrud under presentasjonen i går. Begge understreket at det nå blir viktig å utvikle Den norske kirke som folkekirke i rammen av en helhetlig religionspolitikk
I samtaler om det kulturelle og religiøse mangfold må jeg ofte gjenta: Respekt og raushet overfor mennesker av annen tro og annet livssyn har sin beste grobunn i trygghet og tydelighet på egen tro og tradisjon. Om den nye religionspolitikken legger til rette for det, er vi kommet et godt stykke på riktig vei. Men da kan det ikke bare handle om vår forventning til politikerne, det er en utfordring til oss som kirke og kristne.
På senhøsten offentliggjorde Humanetisk Forbund en undersøkelse som viste at tallet på de som identifiserer seg med et kristent livssyn på fire år var gått ned fra 59 til 51 %. På forskjellig vis merker vi denne utvikling i vårt storbybispedømme, selv om medlemsprosenten på rundt 60 % hos oss innebærer stabilitet i det faktiske antall kirkemedlemmer. I fjor fikk vi samtidig tall som viser at 21 % i vår by ikke tilhører noe tros- eller livssynssamfunn, med de øvrige fordelt på den katolske kirke, andre kirkesamfunn, islam og andre mindre samfunn. Det er i denne kontekst vi er og skal være kirke. Hvor går så veien for oss?
Vi har nettopp feiret jul. Jeg har per i dag ikke noen statistisk oversikt fra våre menigheter, men de rapporter jeg har mottatt fra prostene tyder på følgende: Den økning i oppslutningen om julaftengudstjenestene som vi opplevde i fjor i forhold til året før, fortsatte i mange menigheter, mens andre lå på samme nivå som i 2011. Når det gjelder jule-, romjuls- og nyttårsgudstjenestene var oppslutningen lav som den har vært de senere år. Derimot var det oppsving for skole- og barnehagegudstjenestene i tillegg til mange advents- og julekonserter.
Få steder møtes evangeliets kjerne og den folkelige kultur så tydelig som i vår advents- og julefeiring. I sin adventsserie for barn utelot NRK enhver referanse til Jesus. Jeg mistenker programskaperne for et misforstått ønske om nøytralitet. Innleggene i debatten som fulgte, og etterlysningen av julens innhold i serien kom fra ulike og overraskende hold. Denne debatten og signalene fra den nye kringkastingssjefen kan være tegn på en fornyet verdsetting av den kristne tradisjon i vårt folk. Mitt poeng her er å si dere en særskilt takk for stor arbeidsinnsats i advents- og juletiden, og oppmuntre dere til å fortsette og styrke samarbeidet med skoler, barnehager og lokalsamfunn.
Kirkehusene er våre fysiske helligdommer. Kirkeårets fester og den ukentlige søndagen er våre helligdommer i tiden. Når vi i menighet, hjem og lokalsamfunn feirer disse festene – jul, påske, pinse og flere til – viderefører vi ikke bare en folkelig tradisjon, men troen og bekjennelsen får språk og kropp. Det kulturelle og religiøse mangfold som nå omgir oss, gir oss også mulighet til å fornye denne festtradisjonen. I år skjer det blant annet med satsingen på "Påske og pasjon". Mitt stikkord her er: gjestfrihet.
De fleste religiøse tradisjoner har sine fester, viktige uttrykk for tro og tradisjon. I mange kulturer har gjestfrihet sin naturlige plass i festfeiringen. Gjestfrihet er også en evangelisk dyd, og denne julen har vi fått mange eksempler på at denne gjestfrihet har inkludert mange som ellers ville vært alene. I dag er min utfordring til dere som kirkelige medarbeidere at dere i årene som kommer, stiller hverandre dette enkle spørsmålet: Hva kan vi og vår menighet gjøre for å vise mennesker av annen tro og kultur gjestfrihet i vår julefeiring eller når påsken og pinsen kommer?
"Husrom" og mangfold
Stikkordet "gjestfrihet" fører meg til en annen og mørkere side ved det tideverv vi befinner oss i. Det er også knyttet til innholdet og konsekvensene av juleevangeliet, til et ord i den nye oversettelsen av juleevangeliet: "husrom". Det var ikke "husrom" for den hellige familie i Betlehem, og ikke lenge etter fødselen ble de tre flyktninger. Hvordan tar vi imot dem som i sin nød søker tilflukt hos oss?
I vårt bispedømme ble det i fjor etablert en arbeidsgruppe med navnet "HjerteRom". De har gjort en betydelig innsats for Romfolket i vår by i samarbeid med Bymisjonen, Frelsesarmeen og mange frivillige. Det er ikke mye i året som gikk som har gjort et så sterkt inntrykk på meg: å samtale med representantene for dem, å møte dem på gater, torg og ved våre kirker; gleden ved gjestebudet med dem i Trefoldighetskirken så vel som nøden hos tiggere i vinterkulde; men også opplevelsen av at det er mulig å gjøre noe, og at de selv ønsker å bidra.
Her hos oss har diskusjonen gått om tigging og kriminalitet. Politikerne har pekt på at Romfolkets situasjon må finne sin løsning i landene der de har hjemstavn. Det er vi enige i, og HjerteRom har derfor også kontakt med hjelpeorganisasjoner i deres hjemland. Samtidig har vi et ansvar for dem som kommer hit og oppholder seg i vår by, og situasjonen her er prekær. Vi tror at den best kan løses i et mer konstruktivt samarbeid mellom kommunale myndigheter og frivillige organisasjoner, ikke minst når det gjelder sted for deres campingbiler og telt. Denne prekære situasjonen utfordrer oss fortsatt også som kirke, som deres medmennesker og medkristne.
Like før jul fikk vi en påminnelse av annen karakter, men også tilknyttet spørsmålet om "husrom". Jeg tenker på Høyesteretts avgjørelse som opprettholdt vedtaket om utsendelse av to lengeværende asylbarn. Et mindretall i Høyesterett var imidlertid av en annen oppfatning, inklusive høyesterettsjustitiarius. Det er ikke vår rettsstat verdig at innvandringspolitiske hensyn får gå foran vår forpliktelse på FNs barnekonvensjon og barns rettigheter.
Derfor reagerte da også samtlige biskoper i vår kirke, og vi ber våre myndigheter om å ta nye grep som bedre kan sikre rettighetene til "barn på flukt" i vårt land.
Når vi som kirke eller kirkens representanter engasjerer oss i asylpolitiske spørsmål, i situasjonen for romfolket eller andre brennbare politiske tema, møtes vi ofte av kritikk. I 2012 måtte vi imidlertid erkjenne hvordan taushet kan innebære svik – både mot mennesker og vårt eget trosgrunnlag. Jeg tenker på bispemøtets uttalelse i forbindelse med deportasjonen av jøder den 26. november 1942. På tross av kunnskap om jødenes situasjon i Det Tredje Rike, protesterte ikke kirkens ledelse når overgrep ble gjort mot dem i vårt land, og da protesten endelig kom – med det såkalte Hebreerbrevet i oktober 1942 – var det for sent.
Erkjennelsen av dette sviket maner oss i dag til årvåkenhet der menneskets verd og grunnleggende rettigheter står på spill, og vi kan ikke tie. Ikke av hensyn til vårt eget renommé i ettertid, men av hensyn til menneskers liv i dag og evangeliets troverdighet. Det gjelder også vårt oppdrag som kirke i dagens kulturelle og religiøse mangfold, forankret i inkarnasjonens evangelium og mysterium.
Vårt bispedømme – ved dette tideverv
Det tideverv vi befinner oss i som kirke og samfunn, har også ført til at vi nå gjennomfører endringer i vårt bispedømme. Det er en naturlig konsekvens av de demografiske, kulturelle og religiøse endringene i hovedstaden. Vår hovedstad er i vekst. Det krever også endringsvilje i vår kirke, med forandringer som kan kjennes smertefulle.
Ved inngangen til 2013 gjennomfører vi organisatoriske endringer i to prostier. I Groruddalen er sokn slått sammen, 12 er blitt til fem sokn, og det arbeides med fristilling av Bredtvet til utleie. En tilsvarende prosess er på gang i Domprostiet der Grønland og Gamlebyen sokn er slått sammen, og nye grep vil bli tatt for sentrum og Sankthanshaugen. Hva vil så disse endringene bety for det pulserende menighetsliv, for en kirke som ønsker å være "levende, nær og tilgjengelig"?
Disse organisatoriske endringene er av og til blitt fremstilt som reduksjonisme og tilbaketrekking i områder der vi burde satse offensivt og ekspansivt. Jeg forstår denne beskrivelsen når den gis av folk som blir direkte berørt av disse endringene. Men jeg verdsetter også at medarbeidere og menighetsrådsmedlemmer sier: Nå bretter vi armene opp og går inn i det nye med forventning. For det ligger en positiv visjon i endringene som gjennomføres: et ønske om mer robuste staber, et styrket fellesskap i menighetenes gudstjenestefeiring, og større bredde i trosopplæring, diakoni og utadrettet virke.
Med disse grep er intensjonen også å gi rom for nye initiativ: å utvikle den diakonale satsing, samarbeid med migrantmenigheter, evangelisering og dialog med mennesker av annen tro og tradisjon.
I dag skal jeg ikke gå nærmere inn på de organisatoriske endringene og prosessen som er på gang. Men jeg ønsker å understreke at prosessen har ført til et tettere og konstruktivt samarbeid mellom bispedømmeråds- og fellesrådslinjen. Jeg er i prosessen også blitt imponert over det ansvar mange frivillige tar, kompetansen de bærer med seg og den innsatsen de gjør i sine menigheter. Det er en rikdom som bærer håpet i seg.
Derfor gir jeg dere alle også denne henstilling: at vi står sammen i bønn for stabene, for fellesskapet i menighetene og for bredde i trosopplæring og diakoni, i utadrettet virke og med nye initiativ; at vi slik også kan bli en mer levende, nær og tilgjengelig kirke. Det er alt for lett å bli i det gamle og sørge for at det nye ikke lykkes. Men i bønn til Gud og i fellesskap med hverandre er det utrolig hva som kan vokse frem – i Jesu navn.
Ikke bare med tanke på Groruddalen og Domprostiet, men for alle våre menigheter føyer jeg her til noe biskop Martin Lønnebo skrev i boken Veven (Verbum 2000; med takk til Erling Pettersen for referansen), og jeg gjør det med tanke på de mange endringsprosessene som er på gang i vår kirke:
Hur svårt har inte många kristna med sin kyrka. Bed för din kyrka. Var solidarisk med den Ofullkomliga något längre än vad som egentligen er möjligt. Du är döpt till Mysteriet, den Gemensamma kyrkan (Ecclesia magna) men är planterad i en Lokal kyrka. Tänk på din lokala kyrka som ett heligt skrin som innesluter de gudomliga mysterierna. Ett sådant skrin rör man vid med kärlek ock vördnad. - Naturligtvis behövs det meningsfull kritik och civil självständighet hos medlemmerna. Men var trofast, sök dig mot djupet, mysteriet är inte avgränsat, det finns i sin fullhet även i den lokala ofullkomliga kyrkan ... ty kraften fullbordas i svaghet.
I Kristi etterfølgelse og under Åndens veiledning befinner vi oss stadig i mulighetenes og nyskapelsens tideverv, med gleden i Gud som drivkraft: i våre varierte hverdager, i arbeid med nye gudstjenesteordninger og trosopplæring, i diakoni og kulturarbeid, med musikk, misjon og dialog; ja også i arbeid med kirkeordning og organisering i vårt bispedømme.
Frimodig kirke
Jeg slutter der jeg begynte, med gårdagens presentasjon av utredningen "Det livssynsåpne samfunn". I tilknytning til visjonen om et samfunn som gir rom for gudstro, livssyn og religiøse uttrykk, kom kulturminister Tadjik med følgende oppfordring: "Snakk frimodig om tro og tvil." Jeg var ikke overrasket over at nettopp hun kom med en slik oppfordring. Likevel kvakk jeg til, og det har sin særskilte bakgrunn.
For en tid tilbake var kona mi sammen med andre fra Institutt for kriminolog på besøk i et fengsel og møtte en gruppe kristne fanger. Etter dette møte sa en av professorene: "Frimodig – det må være et særskilt kristent ord. Disse kristne fangene brukte det ofte. Men jeg hører det likesom ikke andre steder." Det var denne bemerkningen som gjorde at jeg kvakk til. Jeg har hørt statsråder oppfordre til å snakke om tro og tvil. Men det er første gang jeg har hørt en statsråd bruke ordet "frimodig" i en slik sammenheng, attpåtil en kulturminister som selv er muslim.
Noe er i ferd med å skje. Og det er ikke bare utredningen "Det livssynsåpne samfunn" som gir oss grunn til fornyet frimodighet. Under visitasen i november møtte vi tiendeklassinger fra Hauketo og Holmlia, og en muslimsk og en kristen gutt innledet med å fortelle om sin identitet og sin tro. I Holmlia fortalte foreldre: De som selv var tause om sin kristne tro da de var i skolealder, har nå ungdommer som frimodig snakker om at de er kristne med sine venner. Her kunne jeg fortsette med mange eksempler om pulserende menighetsliv i vårt bispedømme og gode grunner til frimodighet.
Når alt kommer til alt ligger imidlertid vår frimodighet et annet sted. Både ut fra egen erfaring og en apostels bekjennelse vet vi at den ikke er selvsagt. I brevet til Efeserne henvender Paulus seg til dem og sier: "Be om at jeg ved evangeliet får frimodighet til å tale slik jeg skal." (Efes 6,20) Og evangeliet for Paulus er nåden i Kristi kors og kraften fra hans oppstandelse. Det er i denne forankring frimodigheten fornyes også for oss som kirkelige medarbeidere i vårt kulturelle og religiøse mangfold. Det er derfor min bønn for dere i det nye året, slik jeg også ber om deres forbønn: "Be om at jeg ved evangeliet får frimodighet til å tale slik jeg skal."
**
Jeg kan ikke avslutte uten igjen å takke. Takk for deres trofasthet i daglig gjerning i et mangfold av tjenestegrupper! Takk for dyktig arbeid med nye lokale grunnordninger for gudstjenesten! Takk til dere som går med i omstillingsprosessene i Groruddalen og Domprostiet! Takk til dere som fulgte oss ved visitasene i Mortensrud og Klemetsrud, i Grønland og Haugerud, i Hauketo-Prinsdal og Holmlia. Takk til kateketer og prester som jeg fikk lede på vandring gjennom Det hellige land. Takk og honnør til Døvekirken og stiftelsen Signo for verdens første sansekirke for døve og døvblinde som vi fikk vigsle 9. desember.
I prostekollegiet befinner vi oss dette året også ved et tideverv. 1.mars går domprost Olav Dag Hauge over i de emeritertes rekker, og i august følger prost Tore Kopperud i Søndre Aker i hans spor. En særskilt takk til dere for dyktig pastoral ledelse av prostiene og godt samarbeid gjennom mange år. Samtidig gleder vi oss over nytilsatt domprost, Anne May Grasaas.
En varm takk går også til de øvrige prostene, til stiftsdirektør Elise Sandnes og staben ved kontoret, til kirkevergene i Oslo, Bærum og Asker og kirkeforvalterne i Oslo-prostiene, til Døvekirken og Feltprestkorpset, og til alle tillitsvalgte. Til slutt en takk til bispedømmerådets leder og medlemmer for godt og konstruktivt samarbeid.
Med denne mangfoldige takken til dere og til Gud går jeg inn i det nye året, og med bønn til Gud om at vi ved evangeliet får frimodighet til å stå i vårt kall og oppdrag som kirke i dette bispedømme.