Kjære medarbeidere! Godt år! Et velsignet 2015! Ved denne nyttårsmottakelsen er det godt å se dere igjen! Det ligger meg også på hjertet å takke dere for året som ligger bak oss, ikke minst fordi det for mitt vedkommende ble ganske annerledes enn jeg hadde planlagt. Det kommer jeg tilbake til.
Med 2015 har vi gått inn i en fireårsperiode som vårt bispedømme og vår kirke har gitt overskriften ”Mer himmel på jord”. Det er en visjon som løfter blikket og samtidig jordfester det. Den trekker oss inn i troens mysterium, at vår tro ikke begynner med oss, men med Gud i himmelen og Guds tro på jordens mennesker. Det handler ikke bare over hva vi som kirke skal gjøre, men hva kirken er. Den fører oss inn i gudstjenestens mysterium, og utfordrer oss: Våger vi å være en kirke av, med og for fattige? Det skal jeg etter hvert også komme tilbake til. Her begynner jeg med noen glimt av ”himmel på jord”.
Himmel på jord – det begynner med julen
Vi har nettopp feiret jul og sunget julens sanger i gudstjenester og på konserter, med skoler, i barnehager og hjem. Da er vi sikkert mange som i hvert fall i noen øyeblikk har kjent at nå er himmelen nær.
”Himmel på jord, en nåde så stor,” heter Jan Vincents Johannessens julesang. For noen år siden fortalte forfatteren meg om bakgrunnen til denne sangen. Som gutt ble han kjent med Åge Samuelsen og betatt av fortellingen om hans omvendelse. En mørk kveld i Skien lå Åge Samuelsen bokstavelig talt i rennesteinen da lys og toner strømmet ut fra en bedehusdør, nådde ham og ble til vendepunktet i hans liv. Sangen forteller om denne omvendelsen:
Jeg snublet omkring i svarteste natten
Da tente du stjernen med lys ifra deg
Jeg følte meg ensom og tom og forlatt
Da du viste du tenkte på meg …
Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet
Og viste meg vei til en stall
Himmel på jord, en nåde så stor
Jeg er'ke alene, her jeg bor
I november hadde vi dagsvisitas til Ila fengsel og forvaringsanstalt. Etter omvisning, møter og samtaler med innsatte, ansatte og ledelse, ble dagen avsluttet i den lille fengselskirken. Etter krigen ble den utsmykket av en russisk fange, og han skrev senere at han måtte plassere Jesus-barnet i skyggen under galleriet: ”… på et upassende sted, der en minst venter det.” I samtalen med fengselsprestene tidligere på dagen, utbrøt Odd-Cato Kristiansen spontant: ”Dette med Gud er vanskelig. Men her betyr Jesus mye for mange”
Julaften fikk jeg oppleve Åpen krypt i Domkirken der Bymisjonen var med og arrangerte gratis julemiddag med tre bordsetninger. Jeg må erkjenne: Det var ikke enkelt å samtale med en hjemløs som ikke så noen vei ut av uføret han hadde havnet i. Men noe har skjedd. I desember var det mange reportasjer om åpne hjem, åpne kirker og frivillige som har stilt opp for å feire jul med ensomme og hjemløse. Som én av de frivillige sa: ”For meg gir dette fellesskap dyp mening når vi feirer jul.” ”Mer himmel på jord” – det handler om at vi tør våge dette fellesskapet på tvers – huseiere og hjemløse, fattige og bemidlede, barn, unge og eldre. Og det gjelder ikke bare i julen.
Med disse glimtene tar jeg dere med inn i det som skal stå i fokus for oss de neste årene. Bispedømmets strategiplan ”Mer himmel på jord” konkretiserer visjonen til fire fokusområder. Det første er at flere deltar i gudstjenesten og møter Gud i fellesskapet.
Gudstjeneste og fellesskap
Som evangelisk-luthersk kirke er vi en salmesyngende kirke, en Ordets kirke og en nattverdfeirende kirke. Det første fikk vi et betagende inntrykk av i NRK’s salmemaraton den første helgen i advent: sangere som utstrålte glede, folkelige bredde og en enestående synliggjøring av salmeskattens bærekraft. Uken etter var det visitas i Vardåsen. Midt i uken fikk vi oppleve barn og voksne som øvde på liturgi og salmer, og søndag ledet de an i menighetens sang.
En gammel krønike forteller at fyrst Vladimir i Kiev i 988 e.Kr. sendte noen av sine menn til Konstantinopel for å undersøke hvordan de der tilbad Gud. Deres rapport ble begynnelsen til Russlands kristning. De fortalte: ”Vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden. For på jorden finnes ikke et slik syn eller en slik skjønnhet, og vi makter ikke å forklare den. Men det vet vi, at der bor Gud blant menneskene.”
Kan vi bidra til at flere deltar i gudstjenesten og møter Gud i fellesskapet? Jeg tror det ligger en nøkkel i det siste, at vi tar på alvor gudstjenesten som mysterium: der får vi møte Gud. Paulus taler om Kristi mysterium og om evangeliet som den hemmelighet som er blitt åpenbart for oss. Det greske ord for åpenbaring referer til teaterscenen når teppet trekkes til side og vi får se og høre. De russiske utsendingene til Konstantinopel sa det slik om det de fikk se og høre: ”Vi makter ikke å forklare det. Men det vi vet, er at der bor Gud blant menneskene”
I vår tradisjon har vi en hang til å forklare, enten det er i ledelsen av gudstjenesten eller i prekenen. Selv må jeg stadig ta til meg visdomsordet: ”Less is more!” og at overdreven forklaring kan komme til å skygge for det vi inviteres til å se, høre og ta imot – at ”her bor Gud blant menneskene.” Og det skal ligge i vår bevissthet både i salmevalg og i bønner, i Ordets tjeneste, i nattverdfeiring og når vi feirer dåp. Det skal bære gudstjenestens kunst- og kulturuttrykk, de manges deltakelse og vår adferd i kirkerommet.
Dernest handler det om gudstjenesten som fellesskap. I den tidlige kirke brakte de nattverdens elementer til syke som ikke kunne delta i feiringen, og offergavene som ble innsamlet, ble fordelt på fattige i deres omgivelser. Det er ikke alltid den formfullendte gudstjeneste som gir det sterkeste inntrykk av at ”her bor Gud blant menneskene”, men derimot det fellesskap som gir rom for mangfold, for fattige og fremmede og alle som kjemper med sine liv. Jeg ønsker oss alle lykke til i oppfølgingen av en slik gudstjenestekultur.
Dåp og trosopplæring
Det andre fokusområde har som mål: Flere søker dåp og trosopplæring. - 6. Januar er Helligtrekongers dag. Fra gammelt har den navnet Epifania, Jesu åpenbaringsdag, og feires også som Jesu dåpsdag. Markus forteller at Jesus ble døpt av Johannes i Jordan-elven: ”Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg og Ånden komme ned over ham som en due.” (Mk 1,10) Like før hadde han sagt om Jesus: ”Han skal døpe dere med Den hellig ånd.”
I fjorårets nyttårstale tok jeg opp den kritiske nedgang i dåpstallene som en av folkekirkens viktigste utfordringer i tiden som kommer. Under Stiftsdagen for alle medarbeidere i mai var dette også tema, og flere arbeidsgrupper på bispedømmeplan og i Bærum prosti søker nå å finne nye, strategiske grep – gjennom bedre informasjon og kommunikasjon, i møtet med foreldre til nyfødte barn, i dåpsforberedelse og dåpsfeiring. I 2015 vil dette ha særskilt fokus i vårt bispedømme, og vi inviterer menigheten til å følge det opp i sin lokale kontekst. Hver gang et barn eller en voksen blir døpt, blir det ”mer himmel på jord.” Sammen skal vi be og arbeide for at ”flere søker dåp og trosopplæring.”
I 2014 kom endelig trosopplæringsmidler til de siste prostiene, og alle landets menigheter er nå i gang med trosopplæringsreformen. Noen har akkurat startet arbeidet med en helhetlig lokal plan, mens andre har fått godkjent sin lokale plan aldersgruppen 0 til 18 år. Jeg er overbevist om at et bevisst trosopplæringsarbeid i lengden også er det beste bidrag til bredere dåpsoppslutning. Fra kontakten med foreldre til nyfødte, til konfirmanter og unge voksne. Nybakte foreldre som har opplevd god kontakt med menighet og kirke i sin oppvekst, kommer gjerne med sine barn til dåp.
Ambisjonen om økt dåpsoppslutning er krevende. Det er også ambisjonen om å nå 70% av de døpte i menighetenes trosopplæringsprogram. Visitasen i Vardåsen viste meg at tett kontakt med lokalsamfunnet gjør det mulig å nå bredt ut med trosopplæringen. Den viste også at mer punktuelle breddetiltak og det jevne virke blant barn og unge kan gå hånd i hånd og bidra til god menighetsbygging.
Nylig fikk vi en oppmuntrende melding fra en undersøkelse som viste at prosentdelen av unge som sier om seg selv at de er kristne, er økende. I forlengelsen av trosopplæringsarbeidet blant barn og unge ser vi også behovet for å styrke voksnes kunnskap om kristen tro og bevissthet om kristen identitet. I høst gjennomførte vi sammen med Oslo katolske bispedømme et økumenisk eksperiment – en foredragsserie om kristen tro på Litteraturhuset. Om viktige forskjeller kom frem, ble likevel vår felles tro tydeligere. I høst hadde også Lommedalen menighet en slik foredragsserie for voksne, med den fremragende boken til brødrene Nyhus som utgangspunkt: Kristen tro oppdatert – for dem som ikke tar alle svar for gitt. Det er et eksempel som gjerne flere kan følge.
Folkekirke i samfunnet
Det tredje fokusområde i vår strategiplan har overskriften ”Folkekirken engasjerer seg i samfunnet”. Hvordan kan vi som kirke i et bredere perspektiv lokalt, nasjonalt og globalt bidra til ”Mer himmel på jord”?
I desember mottok Sandvika og Bærum prostis ungdomsprosjekt ”18 – 30” en europeisk diakonipris i Brüssel. Dette prosjektet er et samarbeid med Sandvika storsenter og Bærum kommune. Her skal ungdom i Sandvika sentrum bli sett, og diakonenes nærvær innebærer tilgjengelighet for samtale. Små skritt i møte med utsatt ungdom. Det har ikke bare ført til løsning av konflikter, men er konfliktforebyggende og bidrar til et bedre lokalsamfunn – også på tvers av generasjonene. Erfaringene her burde også være en impuls og til inspirasjon for andre prostier i møte med dagens ungdom.
Frelsesarmeen, Bymisjonen, Røde Kors, arbeidsgruppen ”Hjerterom” og mange frivillige har de siste årene gjort en betydelig innsats sammen med romfolk og tilreisende tiggere. I juni fikk imidlertid kommunene hjemmel til å forby tigging på offentlig sted, og Stortinget bad regjeringen fremme en proposisjon om et nasjonalt forbud. Ingen er uenig i at situasjonen med tilreisende tiggere byr på problemer. Men å kvitte seg med problemet ved å forby tigging, er en skammelig utvei som vår kirke må protestere mot. Fattige er ikke et ansiktsløst ”problem”, men medmennesker som skal møtes med respekt og barmhjertighet.
For oss handler dette ikke bare om hva kirken gjør, men hva kirken er. Jesus viste ikke bare omsorg for fattige, han identifiserte seg med dem. Mange romfolk er våre kristne søstre og brødre, og da vi holdt gjestebud og gudstjeneste sammen med dem i Trefoldighetskirken, kom de frem i koret, gjorde korsets tegn og knelte ved alterringen for å ta imot brød og vin. ”Mer himmel på jord” – det blir det når vi tør våge å være en kirke av, med og for fattige. Og det gjelder også i kontakt med medmennesker rundt om i våre lokalsamfunn og menigheter.
I møte med medienes bilder fra konfliktene i Midtøsten og når moskeer og synagoger blir terrormål på europeisk jord, er det lett å kjenne på fortvilelse. Men en vismann har sagt: ”Bedre enn å sveve blant himmelens skyer, er det å ta små skritt på jorden.” Jesu skritt på jorden førte ham til korset, forsoningens kraftkilde i vår kristne tro. Og det er i hans fotspor vi er kalt til å ta skritt i fredens tjeneste .
I året som gikk, tok Kirkelig dialogsenter slike skritt – blant annet med nye initiativ i samarbeid med flere menigheter. KD er også en viktig ressurs for skole og kommune. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at mer enn tyve års dialog i vår by har bidratt til bedre relasjoner mellom jøder, kristne og muslimer enn i mange europeiske land. Men utviklingen i Midtøsten det siste året har også hatt ringvirkninger inn i vårt samfunn. Den store demonstrasjonen mot terror og ekstremisme i høst viste at det er mulig å stå sammen, men også behovet for å intensivere dialogen både på lederplan og lokalplan, blant voksne og ikke minst blant unge.
Når jeg møter religiøse ledere fra Pakistan, Midtøsten og Afrika og forteller om samspill med jøder og muslimer her hos oss, utbryter de gjerne: ”Dette må vi fortelle videre.” Det sier de også etter at vi har samtalt om terror og forfølgelse av kristne og mennesker av annen tro i disse områdene. I november fikk jeg delta i fakkeltoget for forfulgte, med søkelys på Nigeria og det østlige Afrika, så vel som Syria og Irak. Jeg vet ikke om vi helt har maktet å ta inn over oss at det neppe har vært en tid der så mange av våre trossøsken blir terrorisert, drept eller jaget på flukt som akkurat nå. I året som ligger foran oss, ber jeg om at vi ikke må glemme ”disse minste” i Jesu store familie, men at de får være tungt til stede i vår bønn og bevissthet, i tydelig tale og konkret støtte til organisasjoner som Stefanus-alliansen og Amnesty International.
Dette året vil også klimakrisen komme i fokus i forbindelse med klimatoppmøtet i Paris. Den hellig skrift lar oss leve i spenningen mellom lovsangen til Gud for alt han har skapt og omslutter med sin barmhjertighet, og den dype klagen over alt som blir ødelagt og over vår egen ondskap. ”Mer himmel på jord” motiverer oss stadig og daglig til ansvar for miljø og klima, ikke minst med tanke på rettferd for jordens fattige. I år vil vi bære lovsangen og klagen med oss i bønn, i gudstjenestefeiring og i lokalt engasjement for en bærekraftig utvikling med håp for den jord Gud har gitt oss.
Lyst til å arbeide i kirken?
Dermed er jeg fremme ved det siste fokusområde i vår strategiplan: at ”Flere får lyst til å arbeide i kirken”. ”Mer himmel på jord” – det handler også om at vi som medarbeidere, ansatte og frivillige, får utfolde de gaver Gud har gitt og Ånden utruster oss med.
I november ble Oslo bispedømme tildelt prisen Årets Seniorinitiativ 2014 for mentorprogrammet ”Ressursprest”, et veiledningstilbud der en nyutdannet eller yngre prest får en eldre og erfaren kollega som samtalepartner. Dette programmet er bare ett eksempel på hva kontakten mellom en eldre og en yngre kan bety - ikke bare i tjenesten, men i valg av yrke og arbeid. Hvor ofte har jeg ikke samtalt med unge medarbeidere som har fortalt at det var en eldre – og da mener jeg her ikke gammel – som satte dem på tanken: ”Du vil bli en god diakon.” Det fortalte flere av de syv diakonene som ble vigslet i Domkirken i november. For oss som allerede er kirkelige medarbeidere, handler det om at vi ser de unge og styrker kontakten med dem.
I Oslo opplever vi i dag at mange unge voksne i vår kirke søker til andre sammenhenger – til andre menigheter og bevegelser fordi de der finner et fellesskap hvor de kjenner seg hjemme og får næring til tro og liv. Umiddelbart må vi verdsette og glede oss over at de kan finne seg til rette i disse fellesskapene, i visshet om at mange senere også vil finne sin plass i våre menigheter. I vårt bispedømme har studentprestene gjennom mange år hatt fokus på dette, og siden 2011 har vi hatt et særskilt arbeid med unge voksne i Majorstuapluss.
Unge mennesker er på vandring. Men nettopp med tanke på å vekke lysten hos dem til å arbeide i vår kirke – enten det er ansettelse eller frivillighet – utfordres våre fellesskap til å gi rom for unge voksnes kulturuttrykk, deres begeistring og lengsel etter troens dybde. Det er til hele menigheten Paulus sier: ”Gled dere i Herren. Igjen vil jeg si: Gled dere. La alle mennesker merke at dere er vennlige.” (Fil 4,4) Det er merkelig hva som kan skje når vi begynner å fremsnakke vår arbeidsplass, og tenk om hver og én av oss dette året kan se og oppmuntre en ungdom i vårt nærmiljø til kirkelig tjeneste.
Fra sidelinjen
Det er på tide å avrunde. Men først et par refleksjoner og en takk fra de månedene jeg var satt på sidelinjen etter hjerteoperasjonen i mars. Vårens Kirkemøte måtte jeg følge på avstand, via Kirkerådets nettoverføring, også debatten om forbønn for eller vigsling av likekjønnede par.
Ved å måtte observere på avstand, men like fullt med innlevelse, ble jeg én erfaring rikere. Dere vet at jeg tilhører dem som holder fast på kirkens tradisjonelle ekteskapsforståelse og ville stemt nei til en ny liturgi. Ikke desto mindre ble jeg overrasket over den intense argumentasjonen, de steile frontene og de store ordene som ble brukt – og da fra begge sider. Jeg måtte spørre meg selv:
Om det nå bryter på dypt vann, skal vi ikke i fortsettelsen også være sammen i denne kirken? Hva betyr det, ikke bare for de beslutninger vi i dag tar, men for måten vi forholder oss til hverandre med tanke på en fremtid ingen av oss kjenner? Jeg må selv erkjenne at jeg kan ha brukt for store og sterke ord i denne stridens hete. Da jeg fulgte Kirkemøtet fra sidelinjen, ble jeg igjen bevisst ordet som fulgte meg gjennom 2014: ”Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen.” Vi er fortsatt underveis, og denne apostoliske formaning vil fortsatt være det ord jeg bærer med meg i de prosesser som ligger foran oss.
Disse prosessene handler også om det forestående kirkevalg, om fortsatt arbeid med skille mellom stat og kirke og ny kirkeordning. Fra sidelinjen er det godt å kunne si at jeg ble imponert over Kirkemøtets behandling og vedtak så vel som over Kirkerådets arbeid med ny kirkeordning. Det er ingen liten prosess når en tusenårig tradisjon skal føres inn i nye spor. Men fra sidelinjen tenkte jeg også: Nå er det fremfor alt viktig at vi ikke utvikler en så komplisert og byråkratisk organisasjon at den blir til hemsko for organisk kristenliv, men tvert imot bidrar til evangeliets frie løp i kirke og samfunn. Det vil det være min ledetråd i de prosessene vi nå er inne i.
Takk
De åtte månedene på sidelinjen gjør at jeg i dag kjenner på et ekstra behov for å si dere en varm takk – en dobbel takk for året som gikk. Den langtrukne rekonvalesensen ble en prøvelse for både ånd, sjel og legeme. Om jeg da hadde tid, gjorde kroppens tilstand at min daglige disiplin med bønn, bibellesning og meditasjon brøt sammen. Det ble en ny oppdagelse av noe jeg alltid har visst, men aldri erfart så konkret. Det ikke er min fromhet som bærer tro og liv, men Guds nåde alene. Samtidig møtte Gud meg gjennom dem som står meg nær, gjennom mennesker som stakk innom eller jeg møtte, gjennom hilsener av mange slag, og mange har bedt. Det er merkelig hva et smil eller et enkelt ord betyr for et menneske i mørke. Av hjertet takk for mange uttrykk for omsorg og forbønn.
I den lange rekonvalesensen var det samtidig godt å oppleve at det fungerte med fungerende biskoper, med stiftsdirektørens dyktige ledelse og stabens virke, med proster og medarbeidere som tro til når det trengtes, så vel som i samarbeidet mellom de to arbeidsgiverlinjene. Det ble også en rik erfaring igjen ganske enkelt å sitte i kirkebenken og møte menigheter og medarbeidere på forskjellige steder i bispedømmet En særskilt takk til dere som var med og bar den ekstra byrden i de åtte måneden. En hjertens takk til dere alle for fellesskap og trofast tjeneste gjennom hele 2014!
Så gjenstår det å ønske dere Guds velsignelse og Åndens utrustning i i året som ligger foran oss, og jeg vil be om at vi sammen skal få se glimt av ”Mer himmel på jord”: I feiring av gudstjenestens mysterium og dåpsarbeid, ved å våge å være en kirke av, med og for fattige, i nærvær blant unge med oppmuntring til tjeneste i vår kirke. Like før midnatt første søndag i advent ble salmemaraton avsluttet med Eyvind Skeies salme: ”Jeg tror på jordens forvandling.” Dens siste vers oppsummerer også mye av det jeg her har hatt på hjertet:
Jeg flykter ikke fra verden. Blant jordens minste små
der finner jeg den fremtid som jeg vil venter på.
Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre jorden ny.