Denne novembermorgen minnes vi de norske jødene som for 70 år siden ble deportert og sendt til fornedrelse, tortur og død i Auschwitz. Vi minnes dem i ærbødighet og hedrer deres minne. Det er en minnedag som også vekker oss opp fra likegyldighet.
Deportasjonen skjedde, ikke fordi de hadde forbrutt seg mot lov og orden, men ene og alene fordi de var jøder. Mange nordmenn bistod nazistene i deres storaksjon, enda flere var likegyldige.
I dag erkjenner vi at også vår kirke var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, til tross for kunnskap om det som skjedde i Det tredje rike. Først etter at alle jødiske menn over 15 år var arrestert 26. oktober samme år, ble det reagert. Men kirkens protest mot forfølgelsen og overgrepet kom for sent.
Minnedager vender blikket bakover. Et kritisk oppgjør med det som den gang skjedde, hjelper oss samtidig til bedre å forstå og handle i vår egen tid. På denne minnedagen stiller vi oss derfor sammen med norske jøder, og vi vekkes fra likegyldighet til årvåkenhet og engasjement mot alle former for antisemittisme.
Minnet om de deporterte som endte sine liv i nazistenes dødsleirer, utfordrer oss i dag til å stå opp for det grunnleggende menneskeverdet. Når antisemitiske strømninger og holdninger gjør seg gjeldende i vårt samfunn, kreves ny årvåkenhet og et oppgjør som positivt kan bygge den frihet og det samhold vi ønsker. Som kirke vil vi i dag også uttrykke at vi verdsetter den jødiske tradisjon og synagogens bidrag til det større fellesskap.
Det er med denne erkjennelse og vilje vi minnes deportasjonen, hedrer dem som ble fratatt sine liv, og lyser Guds fred over deres minne.