Kjære sørgende! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!
I dag hilser jeg dere med en bønn i vår Bibel. Det er en konge som ber. Den aldrende David ser tilbake på sitt liv og sier: "Herre, mine tider er i din hånd!"
I dag skal dette få være vår bønn når vi tar avskjed med prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen. Vi omslutter henne i vår bønn og ber med kong David:
"I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min Ånd. Du forløser meg, Herre, du trofaste Gud. Mine tider er i din hånd. La ditt ansikt lyse over din tjener."
En livsreise er slutt. Det ble mange reiser i prinsesse Ragnhilds lange liv, oftest hjem til Norge eller hjem til Brasil. I dag stedes hun til hvile i Asker der hun vokste opp, ved kirken der hun og Erling S. Lorentzen ble viet. Da er ringen sluttet. Hun er kommet hjem.
Her i Slottskapellet sluttes også denne ringen. Det var her hun ble døpt, og her overgir vi henne til Gud, vår Far i himmelen. Nå har hun fått gå inn i Herrens tid, slik Erik Bye synger i sin Blå Salme. Hun har kommet hjem til Gud.
Når en av våre kjære har avsluttet sin livsreise, kommer sorgen. Om vi har vært forberedt, når døden inntrer, skjer det noe med oss som sitter igjen. Det blir tomt. Sorgen og savnet griper oss. Slik må det være.
Men midt i sorgen kommer også takken, takken fra ektefelle, barn og barnebarn, takken fra søster, bror og øvrige familie, takken fra en stor venneskare. Våre øyeblikk og tider sammen dukker opp i minnet. Da trekker takken også det vanskelige inn i forsoningens kraftfelt. Vi får takke Gud og si: "Herre, våre tider har vært og er i din hånd."
I dag takker vi for en humørfylt og engasjert prinsesse som i Brasil også hørte med i vårt bilde av Norge. Da prinsesse Ragnhild kom til Rio, møtte hun en kultur der det ikke var vanlig å tenne levende lys i hjemmene. Men denne tradisjonen fra vår kultur tok hun vare på i sine nye omgivelser og tente levende lys når de samlet besøkende i sitt hjem. Fra familiens hjem har denne tradisjonen vokst, og takket være henne tennes det i dag mange lys i hjem i Rio.
I dag brenner de levende lysene i dette hus for prinsesse Ragnhild. Lysene på alteret er samtidig et vitnebyrd om Guds nærvær, og vi ber med kong David: "Herre, la nå ditt ansikt lyse over din tjener!"
Vi vet også noe om hvor nært prinsesse Ragnhild stod sin far, Kong Olav. I dag kommer det til uttrykk ved at vi synger salmer som også ble sunget i Kong Olavs begravelse: Eg veit i himmerik ei borg, og Jeg er i Herrens hender.
Det er med denne troens tradisjon vi overgir prinsesse Ragnhild i Guds hender, han som er Jesu Kristi Far og vår Far i himmelen. Det er ikke bare vår fortid og nåtid som er i Herrens hender, men også det som ligger foran oss når vi står ved dødens veiskille. Da veves våre tider inn i en ny fremtid, i Herrens tid. Der står vår himmelske Far og venter for å ønske oss velkommen hjem.
I dag tar vi avskjed med en kjær ektefelle og mor, svigermor og bestemor, en familiekjær og vennekjær prinsesse. Her i Slottskapellet overgir vi henne til Gud, med den troens visshet som apostelen Paulus gir ord: "Jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre."