Markus 6, 30-34
30 Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. 31 Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.
32 Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. 33 Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. 34 Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.
Kjære representanter fra Storting og regjering, fra Høyesterett og departementer, fra Kirkens ledelse og fra byen vår! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!
”Kom … og hvil dere litt,” sier Jesus. Det kan virke som et mal-apropos når vi står foran en ny stortingssesjon med det viktige arbeid som nå skal gjøres for land og folk. Likevel kan det hende at vi kjenner oss igjen i noe av det som berettes i fortellingen hos Markus.
Disiplene har vært ute blant folk i landsbyene i Galilea. Nå kommer de tilbake og forteller Jesus hva de har gjort og sagt. Vi har en kommunevalgkamp bak oss, og partiene evaluerer det som er blitt sagt og gjort med tanke på det politiske arbeid som nå må gjøres frem til Stortingsvalget om to år. Og det er vel ikke bare politikere og prester som er opptatt av det de selv gjør og sier?
Men situasjonen er lettere kaotisk. Det er så mye folk som kommer og går og vil snakke med dem at de ikke en gang får tid til å spise. Er det noen som kjenner seg igjen i en hektisk offentlig hverdag? Jesus avbryter fortellingene og samtalene og sier: ”Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!” Jesus har omsorg for sine venner, han unner dem mat og hvile og vil være alene med dem.
Jesus vil ta dem med til ”et øde sted”. Det var et sted han ofte oppsøkte, og det visste folket. Idet Jesus og disiplene setter kursen vestover med båten, er det derfor mange som legger på sprang. De mange får enda flere med seg og når frem til stedet før Jesus og disiplene. Men det går ikke raskere å løpe langs nordenden av Genesaretsjøen enn å dra med båt, tvert om. Jesus ser folket som begir seg på vei, og han lar dem ikke bare komme frem, han lar dem vente. Han gir seg tid sammen med siner venner i båten. Der får de spise, der får de være alene med ham, der får de ”hvile litt”.
Midt i våre hektiske hverdager vil Jesus ta oss til side, bort fra alt som venter av viktige oppgaver og inviterer oss inn i et rom og i en hvile som fornyer liv og i gjerning. Han gir også denne hvile en slik prioritet at han lar folkemengden vente. Det betyr ikke at han ikke enser folket. Tvert imot. Men det er avgjørende for ham at vi får hvile og være i hans nærhet.
Ingen av oss er bare politikere eller prester, statsansatte eller samfunnsaktører. Vi har familie og slekt, venner og naboer og i våre omgivelser barn, unge og eldre. Hver dag omgis vi av forventninger, og sterkest er kanskje forventningene vi har til oss selv. Desto viktigere er det med de øyeblikk og den tid som har en annen agende og et annet innhold. Hvor det ikke er alle viktige gjøremål eller måloppnåelse som står i fokus.
Han som sier: ”Kom … og hvil dere litt!” er den samme som sier: ”Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.” Det er også Jesu invitasjon til oss som strever med selvbilde, mediebilde og prestasjon, med ansvar og daglig arbeidsbyrde. Den evangeliske invitasjon til hvile handler om den særskilte tid som Gud og vi har sammen, en hvile der Gud gleder seg over sin skapning, og der vi får speile oss i hans glede og barmhjertighet: ”Herre, i ditt lys ser vi lys. Hos deg er livets kilde.”
I dag er vi samlet i domkirken før Stortingets offisielle åpning. Her får vi også være sammen for Guds åsyn og hvile sammen med Jesus Kristus. Én times hvile midt i opptakten til en ny sesjon for vår folkevalgte forsamling, og i bønn for det virke som ligger foran oss. Da hører også fortsettelsen med, det som skjer etter hvilen i båten.
Markus-beretningen fortsetter med Jesus som metter 5000 etter at de har gått i land på det øde stedet ved nordvestenden av Genesaretsjøen. Tilbake i folkemengden sier Jesus til disiplene: ”Nå skal dere gi dem mat.” Fem brød og to fisker er det de har. I Jesu hender blir det mer enn nok til folket. Nå gjør han ett av sine mange under. Gud er den som ser og sørger for at det blir nok når vi deler det vi har.
Disiplene fikk hvile. Nå metter Jesus 5000 med det de har. Der Gud er nær, er større krefter på ferde enn vi mennesker ser og fatter. Ingen er så uunnværlige at de ikke kan unne seg hvile. Da kan også fortsettelsen overraske i det virke vi går til. Når vi deler det vi har, kan det bli til brød og til liv for flere enn vi aner. Barmhjertighetens overraskende ringvirkninger.
Det er en rytme i det som her skjer: en tid for hvile og en tid for arbeid. Det handler om den barmhjertige Guds nærvær og gjerning både i vår hvile og i vårt virke: nåden i Jesu nærvær i våre liv når vi tas til side fra dagens hektiske virke, og nådens nærvær når vi sammen med Jesus Kristus står midt i daglig gjerning.
Den bibelske skapelsesberetning gir oss den samme rytme og det samme perspektiv for døgnet, dagene og vårt arbeid. Der heter det at det ble kveld og det ble morgen første dag. Kveldens og nattens hvile før morgenen og dagens arbeid. Den første dag mennesket lever, får det også hvile sammen med Gud før det går ut og tar del i den gjerning Gud gjør i sitt skaperverk. Én dag til hvile sammen med Gud, og seks dager til arbeid i den verden som Gud har gitt oss og vil velsigne.
Jesu invitasjon til hvile og hans velsignelse av disiplenes brød og fisker handler om våre liv og vår gjerning. Jesus inviterer oss til hvile i bønnens og fellesskapets rom for å gi hver og en av oss del i sin barmhjertighet, og han vil følge oss med sin velsignelse når vi går ut i livet og deler det vi er og har med sultne og tørste, med fattige og flyktninger. Barmhjertighetens overraskende ringvirkninger som både vårt land og vår verden så sårt trenger.
Må Gud så la oss leve i hans barmhjertighet og velsigne vårt Storting i dets gjerning i en ny sesjon! - Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet!